id
stringlengths 6
6
| split
stringclasses 1
value | rating
int64 1
6
| category
stringclasses 9
values | day
int64 1
31
| month
int64 1
12
| year
int64 2k
2.02k
| excerpt
stringlengths 0
662
| language
stringclasses 2
values | source
stringclasses 8
values | authors
stringclasses 583
values | title
stringlengths 2
328
| url
stringlengths 20
178
| text
stringlengths 13
22.9k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
706173 | train | 5 | music | 10 | 5 | 2,018 | MAIJAZZ: Festivalens aller siste konsert var en varslet godbit og en meget morsom tur ut i rymden. | nb | sa | Leif Tore Lindø;Jon Ingemundsen | Storveis progjazz-finale med Bugge Wesseltoft | https://aftenbladet.no/i/rL1WRw/ | Storveis progjazz-finale med Bugge Wesseltoft
MAIJAZZ:
Festivalens aller siste konsert var en varslet godbit og en meget morsom tur ut i rymden.
RYMDEN (Bugge Wesseltoft, Dan Berglund og Magnus Öström), Stavangeren, onsdag kveld.
Publikum: 250.
Spilletid:
80 minutter.
–
Vi har fått navn, sa Bugge Wesseltoft da trioen hadde spilt en god stund i Stavangeren.
–
Vi heter Rymden!
De må ha hatt ganske åpne idémøter i Rymden, herrene og instrumentene Bugge Wesseltoft (piano, tangenter, elektronikk), Dan Berglund (bass) og Magnus Öström (trommer).
Wesseltoft kjenner vi fra ørten prosjekter og band.
Han har i mange år vært et slags episenter for norsk jazz.
Magnus Öström og Dan Berglund spilte sammen i E.S.T, og her har de funnet sammen i det programmet kalte «en miks av jazz og progrock, forankret i skandinaviske røtter med akustiske instrument og elektronikk om hverandre».
Jaha?
Noen minutter etter skjema kommen de slentrende inn, vinker og smiler og forteller at de bare har spilt en håndfull konserter og er «litt nervøse».
Ingen grunn til det.
Bugge sveiver i gang første låt, «158», en låttittel som røper at de er i fremmede taktarter.
Etter en lsoft åpning eskalerer de inn i nettopp prog-en.
Men en annen instrumentering, og litt luking, kunne denne vært en låt fra et progrockband.
Det låter feiende flott og frisk.
MER FRA MAIJAZZ:
Opp og stå
Bugge Wesseltoft spiller som Bugge Wesseltoft gjør.
Han leker, han er litt i snø-på-pianoet-land i korte strekk og han gir ordentlig gass når prog-riffene dukker opp.
Som vanlig har han pianokrakken delvis til pynt, for han vil helst opp og stå.
Kvelden byr på flott variasjon, fra de hektiske og heftige riffene til rolig, melodisk og vakker balladespill.
Magnus Öströms «Cowboy-salme» begynner som en rolig tur på hesten før stormen kommer og det blir dramatisk.
Bugge har selvsagt med seg ting som går på strøm, og alle tre leker seg - med stort hell - med litt lydmanipulasjon.
På trommesoloen til Öström låter skarptromma som et bølgeblikk-tak.
Dan Berglund gjør et par virkelig fine ting, særlig når han bruker buen.
Trivelige typer
Men Rymdens avsluttningskonsert på Maijazz 2018 vil vi ført og fremst huske fordi de spiller så godt sammen, ikke for solopartiene.
De åpne idémøtene, pluss den samlede erfaringen, har ført dem inn i nytt, spennende og kreativt landskap.
Noen kosmetiske feil var det kanskje, men når de blir skikkelig varme i trøya var Rymden en nytelse.
Noe kunne man skrevet forståelige og konkrete blekker til.
Andre deler er improvisert, eksperimenterende og utforskende.
De har funnet en fin balanse, og om de kan spille?
O-la-la!
Et lite, men ikke ubetydelig tilleggselement:
Både Bugge Wesseltoft og Magnus Öström tar mikrofonen og snakker med publikum.
Ikke bare til, men med.
Litt sånn «ja, vel, hva synes dere?».
De har lave skuldre, gemyttelig tone, brede smil og virker oppriktig glade for at såpas mange (det kunne vørt flere) har satt av tid til å høre på dem etter en lang festival.
«Hvor trivelig er det ikke å få komme hit igjen, takk så hemst mycket for at dere kom», sa Öström, og fikk store glis fra Wesseltoft og Berglund.
Vel, takk sjøl.
|
706174 | train | 5 | literature | 23 | 6 | 2,018 | BOK: Islandske landsbyboeres hverdager, strider og fester omskapt til intenst karnevalistiske liv. | nb | sa | Jan Askelund | Invitasjon til lesefest | https://aftenbladet.no/i/qndRM1/ | Invitasjon til lesefest
BOK:
Islandske landsbyboeres hverdager, strider og fester omskapt til intenst karnevalistiske liv.
Jón Kalman Stefánsson: Sommerlys, og så kommer natten.
256 sider oversatt av Tone Myklebost.
Press.
Det er mangt heime høvelig, som de gamle sa.
Det går tydeligvis an å dyrke den naive forestillingen at slik vi selv ser på saker og ting, sedene og skikkene våre, ikke bare er fornuftige, men simpelthen «naturlige», «best» og overlegne andre folks – som en undersøkelse nylig viste at nordmenn gjør i høyere grad enn andre folk.
Nå er nok våre måter heller «kulturlige», og man skal ikke bevege seg langt vekk før andre folks liv og variabler, som vi lettvint kaller «kultur», fortoner seg eksotiske og merkelige – i norske øyne ganske ofte også forkastelige.
Da den såkalte magiske realismen fra Latin-Amerika for et halvt århundre tok en hel litterær verden med storm (Garcia Márquez) – og også satte sine spor hos oss, ble vi overrumplet og fascinert av personenes karnevalistiske liv, og fant dem kanskje så underholdende og festlige at vi ikke var i stand til å se at så meget var hverdagsrealisme og uttrykk for en livsfølelse.
Det er langt mellom Bolivia og Island, men mye islandsk litteratur (Einar Már Guđmundsson, Einar Kárason) gjennomsyres med en særegen letthet i stilen av den samme trassig livsbejaende karnevalismen – hvis det da ikke bare er realisme, i motvind og oppoverbakke – og nok lettere gjenkjennelig for oss her nord, holdt i live av Golfstrømmen og som lever av det vi sanker i og under havet og fra skrinn jord.
Der befinner Jón Kalman Stefánsson (1963, debut 1988) seg.
Etter de to siste romanene til Stefánsson, «Fiskene har ingen føtter» og «Omtrent på størrelse med universet» - for noen titler, henter forlaget fram «Sommerlys, og så kommer natten» fra 2004.
Den ble gjennombrudsromanen hans og ga ham hans første nominasjon til Nordisk Råds pris (siden har det blitt flere, men ingen pris), også denne fint oversatt av Tone Myklebost.
Handlingen går for seg i en liten bygdeby på noen få hundre sjeler – og ikke minst kropper – der alle kjenner alle:
Noen plaprer om det de vet og fantaserer om, andre holder på å forgå i kuet taushet.
Alle lever de sine besværlige liv, og har nok med å stå’an av.
Miljøet er karrig, men personene frodige, hverdagsmennesker som utagerer kongelig på fest.
Mens Stefánsson former dem til noen helt ordinære, svært likande, originaler i en lesefest av en roman.
|
706175 | train | 4 | misc | 3 | 6 | 2,018 | UTSTILLING: Behagelig som i en lenestol. Men hvorfor jålete engelsk? HUFF! | nb | sa | Trond Borgen | Et svalt sted å være | https://aftenbladet.no/i/qnMBez/ | Et svalt sted å være
UTSTILLING:
Behagelig som i en lenestol.
Men hvorfor jålete engelsk?
HUFF!
Prosjektrom Normanns: Gratrix & Buskov, objekt, installasjon, collage.
T.o.m. 10. juni.
Her er en utstilling hvor helheten er vel så interessant som dens enkelte deler.
Prosjektrom Normanns har koplet to ulike kunstnere – den ene arbeider for det meste i flaten, den andre i rommet – og denne dialogen fungerer utmerket.
Gallerirommet er forvandlet til et svalt sted å være, med en kunst som er lavmælt og gir meg en følelse av velvære.
Jeg tenker på Matisses ord om at kunsten skal være som en lenestol: et behagelig sted å befinne seg.
Det er derfor et problem at utstillingen yter lite motstand for øye og sinn; den inviterer oss inn i en vakker verden det er lett å like.
Men den blir også fort seg selv nok.
Det enkelte kunstverk viser likevel enkle kunstneriske og kunsttekniske virkemidler som virker solid fundert og godt gjennomtenkt, og som dermed peker et stykke utover denne isolasjonen.
Danske Marie Buskov bearbeider romlige motiver gjennom fotografi og akvarell, som plukkes fra hverandre og settes sammen igjen, nå som todimensjonale flater – en lags post-kubisme med rene linjer, hvor hvert motiv har et åpenbart designpreg.
Motivene viser en romoppfatning uttrykt i flaten, og gjennom billedtitlene peker hun på dette forholdet mellom rom og flate – hun kaller flere av dem «Åpne steder og mørke flater»; ett heter «Mellom sikt og snitt».
I flaten
Buskov arbeider her innen en billedtradisjon som går tilbake til Picasso og Braques maleri for vel 100 år siden, hvor kunsten skulle vise motivets tre dimensjoner samtidig som den også understrekte sin flatekarakter.
Collageteknikken er også en konkret og håndfast henvisning til postmoderne teorier om dekonstruksjon og fragmentering av helhet.
De duse fargene – ofte rødbrune og gråe nyanser – bidrar til utstillingens rolige, dempede atmosfære.
Beskovs bilder er kresne og stilrene eksempler på et velbrukt repertoar som det i dag er vanskelig å skape noe personlig særegent av.
Britiske Garth Gratrix viser seg som balansekunstner, både fysisk og mentalt.
Hans objekter er stablet oppå hverandre, eller støttes mot hverandre, inntil han finner punktet like før kollaps.
Sentralt i denne kunsten står gravitasjonskraften, som både blir en samarbeidspartner og en motspiller det skal kjempes mot.
Ikke for å overvinne den, men for å finne yttergrensene for fysisk stabilitet.
Camp
Objektene hans er malt i henhold til fargespesifikasjoner fra det britiske markedet, men med besynderlige navn – de er valgt ikke minst som en del av Gratrix’ identitetssøken som homofil, altså som en del av hans mentale balansekunst.
Når han maler sine objekter i pastell-nyanser og kaller sin flotte vegginstallasjon for «Orgy (Flamboyant Flamingo, Dip in the Pool, Pursuit of Happiness & Shhh…)», blir disse fargenavnene i tittelen, og de tilsvarende konkrete fargene i selve verket, et kodet uttrykk for gay camp.
Men som hos Buskov, ser jeg også her velkjente virkemidler fra et allerede velbrukt repertoar.
Slik består utstillingen først og fremst av elegante stiløvelser.
Og så et stort HUFF! til slutt:
Normanns bør ikke være bekjent av å ledsage utstillingen med engelsk tekst, så lenge man der ikke behersker det engelske språket – det er både jålet og pinlig.
En setning som denne blir dobbelt ubehjelpelig:
«Whereas the compositions creates the rhythm and measures the surface, the colors and light adds to the chord».
Både demonstrer den en grunnleggende brist i elementær grammatikalsk kunnskap og den gir en tåkefyrstelig tilsløring av at man egentlig ikke vet hva man skal si.
Det skal vel ikke utelukkes at det norske språk kan brukes til å skrive klarere ved en slik anledning.
|
706176 | train | 5 | music | 3 | 6 | 2,018 | En av de mer hudløse oppbruddsplatene som er lagd. | nb | sa | Geir Flatøe | Da livet falt i grus, skrev Nicki Blum sanger om det | https://aftenbladet.no/i/VRM3gd/ | Da livet falt i grus, skrev Nicki Blum sanger om det
En av de mer hudløse oppbruddsplatene som er lagd.
Nicki Bluhm:
"To rise you gotta fall" (Compass/Border)
Da Tim Bluhm fant seg en annen, mistet Nicki Bluhm sin mann, mentor og bandkollega.
Hun hadde vært frontfigur i The Gramblers i seks år, og bruddet har ikke gått smertefritt for seg.
Hun kaller sangene på solodebuten for samtaler og ord hun aldri fikk sjansen til å si.
Deretter kommer den livreddende renselsen etter tragedien.
Hun har nå forlatt San Francisco til fordel for Nashville, mens albumet er innspilt i Sam Phillips-studioet i Memphis med Matt Ross-Spang (Jason Isbell) som produsent.
Det åpner med "How do I love you", skrevet mens det ennå var håp.
I "Battlechain rose" avsløres svik og bedrag, mens tittelkuttet "To rise you gotta fall" handler om å reise seg igjen.
Ryan Adams har bidratt med råd på "Something really mean", mens et naturlig covervalg er Dan Penns "I hate you".
Dylan-gitarist Will Sexton og tidligere Wilco-trommis Ken Coomer er med på en countryplate verd en tåre eller ti.
Beste spor:
"How do I love you", "Something really mean", "You stopped loving me"
|
706177 | train | 4 | literature | 6 | 6 | 2,018 | SAKPROSA: Hvordan ville USA og verden sett ut om Det demokratiske partiet faktisk hadde vært et sant demokratisk parti? | nb | sa | Sven Egil Omdal | Sosialisten som kunne slått Trump | https://aftenbladet.no/i/Kv7x3G/ | Sosialisten som kunne slått Trump
SAKPROSA:
Hvordan ville USA og verden sett ut om Det demokratiske partiet faktisk hadde vært et sant demokratisk parti?
Sakprosa, Reidar Strisland:
«Bernie Sanders og det nye USA», Manifest 229 sider
På papiret var Bernie Sanders outsidernes outsider i kampen om å bli president i USA; en hvit, eldre sosialist med jødisk bakgrunn, fra en liten, progressiv delstat.
Han var ikke engang medlem av partiet han stilte til valg for.
Likevel var det bare udemokratiske strukturer i Det demokratiske partiet som hindret ham i å bli Donald Trumps motkandidat ved valget i 2016.
Clinton vant primærvalget fordi partiledelsen ville at hun skulle vinne, ikke fordi hun hadde størst oppslutning.
Dermed slapp de også den narsissistiske og ødeleggende ånd ut av flasken, verden er blitt et langt mer utrygt sted og USAs anseelse og innflytelse har stupt.
Meningsmåling på meningsmåling viste at Bernie Sanders ville blitt valgt til president om han var Trumps motkandidat.
Boken som samfunnsgeograf og sentralstyremedlem i Rødt Reidar Strisland har skrevet om Sanders, er imidlertid ikke en kontrafaktisk beskrivelse av hva som kunne ha skjedd.
Strislands hovedbudskap er at noe viktig faktisk skjedde.
Symbolsk seier
Den hvithårete, eldre, enslige sosialisten viste seg å være en glimrende talsmann for tidsånden.
Hans kandidatur skapte reisverket for en ny progressiv bevegelse, spesielt blant unge amerikanere.
Demokratene var åpenbart ikke forberedt på en slik utfordring, og har ennå ikke funnet hvordan de kan bruke kraften i denne bevegelsen til å skape en alternativ politikk.
En viktig årsak til den økte innflytelsen er at Sanders ikke ga seg da han ikke lenger kunne vinne nominasjonen, men samlet oppslutning helt fram til landsmøtet, slik at han kunne bruke den til å trekke partiets program til venstre.
Det var mest en symbolsk seier, amerikanske valgprogram er ikke akkurat noe styringsdokument.
Enkelte kongressrepresentanter har plukket opp ideene til Sanders, og han er selv blitt en betydelig stemme i Senatet, men så langt tyder ingenting på at demokratene har lært tilstrekkelig av det sjokkerende nederlaget høsten 2016.
Partiledelsen kan bli overrasket igjen, hvis Strislands bilde av understrømmene på venstresiden er korrekt.
Norge har åpenbart et forbløffende antall eksperter på amerikansk politikk.
Reidar Strisland atskiller seg fra det store gross ved at perspektivet hans er langt mindre preget av spillet i Washington og de store medienes narrativ.
Han går tett på de mange borgerinitiativene, aksjonsgruppene, fagforeningene, alternative mediene og organisasjonene som til sammen utgjør en etter hvert betydelig – og ny – venstreside i amerikansk politikk.
Framstillingen er noen ganger så detaljert og spekket med navn på aktivister og lokale politikere, at det er vanskelig å se det store bildet, men han har åpenbart ønsket å vise at det finnes et mangfoldig og sammensatt alternativ til Trumps aggressive og forføreriske høyrepopulisme.
Fascinerende dypdykk
Bokens styrke er det alternative perspektivet og den grundige presentasjonen av det politiske landskapet rundt Bernie Sanders.
Svakheten er et stivt og knudrete språk, med et litt for tydelig preg av engelskspråklige kilder, som når det står om Trump at han «nøt respekten av å være president».
Noen faktiske opplysninger er også feil.
Anthony Scaramucci fikk ikke sparken «ti dager etter innsettelsen», men ti dager etter at han selv ble ansatt i juli 2017.
I tillegg har forlaget gjort en dårlig ryddejobb i manus.
Skrivefeilene er for mange, inkludert elementære og/å-feil.
Et par steder er setninger og hele avsnitt gjentatt.
Svakhetene til tross er dette et grundig og fascinerende dypdykk i et annet USA, der det fremdeles er håp om at politikere ikke selger seg til de med størst sjekkhefte, hvor det skal være mulig å bli syk uten å bli ruinert og ta en utdannelse uten å havne i knugende gjeld.
«Bernie Sanders og det nye USA» er formulert som et godt underbygget håp om at pendelen vil slå kraftig tilbake.
Og så mørkt er det heldigvis ikke blitt, at det ikke er lov å håpe.
|
706178 | train | 5 | literature | 26 | 6 | 2,018 | BOK: Komplisert klagesong av det originale, fascinerande slaget | nb | sa | Steinar Sivertsen | Virtuost, vitalt, vanskeleg | https://aftenbladet.no/i/Mgbdd5/ | Virtuost, vitalt, vanskeleg
BOK:
Komplisert klagesong av det originale, fascinerande slaget
Andrzej Tichý: Kairos.
Roman.
Oversatt av Gunstein Bakke.
438 sider.
Samlaget.
Vil du lesa ein tekst som forvirrar og imponerer og er så avantgardistisk i form og innhald at du skal leita lenge for å finna maken, då bør du kasta deg over «Kairos» av den svenske diktaren Andrzei Tichý (f.
1978 i Praha, debut 2003).
Romanen blei nominert til Nordisk råds litteraturpris 2014, føreligg no i framifrå nynorsk omsetjing og eig eit sivilisasjonskritisk spenn som vitnar om store kunnskapar, sterkt engasjement, skyhøge ambisjonar på mange felt.
Det greske omgrepet «kairos» viser til ein avgjerande augneblink mellom to hendingar der noko nytt kan veksa fram eller bukka under.
I ein collageaktig, polyfon «jeremiade», altså klagesong, utan ein samanbindande, kronologisk ordna intrige, med mange ulike stemmer i koret, skiftande synsvinkelbruk, glidande overgangar mellom fiktivt og faktisk, mangfaldige brå tidssprang og ein fragmentert, lyrisk klingande syntaks full av stikkord og ufullførte, gåtefulle utsegner, tar diktaren oss med på ei krevjande ferd gjennom tid og rom.
Prosjektet er teknisk briljant turnert, men samstundes utmattande.
Teksten pustar og pesar og piskar lesaren vidare gjennom ein massiv, dystopisk vinkla katalog med stadig ny informasjon om historiske hendingar, faktiske personar, den individuelle og kollektive kampen for ei betre verd, i ulike land, på mange kontinent og frå tidlegare tider fram til i dag.
Verdun og Auschwitz, Korea- og Vietnamkrigen, Paris 1968, sovjetisk invasjon i Tsjekkoslovakia, bankkriser, den arabiske våren og andre folkelege opprør mot sosial og politisk urett er berre nokre få døme på dei dramatisk ladde signalorda som diktaren sveiper innom i sin frenetiske holmgang med historias enorme arsenal av håp, makt og avmakt.
Bodskapen er dyster enten han byggjer på nøktern dokumentasjon, anekdotisk småplukk, surrealistiske scener.
Idealistar synest å vera dømde til å mislukkast.
Mørket sluker lyset.
Pessimismen og flammane spreier seg.
Klasseskiljet, undertrykkinga av kvinner og minoritetar, vald, liding og massedrap, fattigdom, miljøøydelegging og flyktningkrise – her pendlar vi uavlatelig mellom motiviske polar som avdekkjer at utopiane er makteslause, ja, døde.
Så lukkeleg blir du ikkje i møte med denne brokete, intrikate minnekatalogen av ein modernistisk monsterroman.
Men du blir klokare.
Det er betre.
Bak i boka ramsar forfattaren opp seksti namn som har bidratt med forvrengde eller skjulte sitat i teksten.
Desse personane dekkjer mange kunstartar og samfunnsaktivitetar, men representerer berre nokre få av dei nærmast tallause historiske figurane som dukkar opp undervegs i denne sivilisasjonskritiske, referanserike soga som veltar fram i eit søndersprengt språk og med profetisk patos.
Her skal openbert det saklege gå saman med det emosjonelle og løfta stoffet inn i ein tett tekst som foreinar ulike sjangrar - forteljing, dikt og essay.
Eit viktig leiemotiv i romanen er sjølvmord.
I den samanheng står den svenske diktaren Karin Boye sentralt.
Ho tok livet sitt i 1941 då tyske troppar okkuperte Hellas og ho ikkje lenger kunne finna gode grunnar for å leva.
Hennar lagnad blir eit tilbakevendande innslag i tekstveven og tar saman med andre faktiske livshistorier – knytt til m.a. Bernward Vesper, Irmtraud Morgner, Walter Benjamin, Jan Palach, den tunisiske frukthandlaren Basboosa og tre medlemer av Allende-familien - sikte på å belysa ulike årsaker til eller mål med ei så sjølvdestruktiv, tragisk handling som sjølvmord.
Elles får den tysk-svenske multikunstnaren Peter Weiss brei plass i romanen, medan den mest rørande og heroiske eg-stemma er henta frå Bertolt Brecht og tilhøyrer «Den heilage Johanna frå Slaktehusa», ho som gjekk frå å vera naiv, from frelsesarmésoldat til å bli politisk bevisst aktivist i den rettvise kampen slakthusarbeidarane i Chicago førte for eit verdig liv på 1930-talet.
Ingenting ved denne mektige, fragmenterte, tidvis temmeleg eksklusive teksten tyder på at vi har å gjera med ein potensiell bestseljar.
Men boka har så mange kunstnarlege kvalitetar og er så utfordrande i all si vidtfamnande meiningsfylde at ho forhåpentlegvis ikkje endar opp som endå ein verstseljande roman av det ambisiøse, elitære, typografieksperimenterande slaget.
|
706179 | train | 5 | music | 7 | 6 | 2,018 | Mørkemann fra Hå møter frisk randabergbu. | nb | sa | Geir Flatøe | Sol og svovelregn over Jæren | https://aftenbladet.no/i/Eo91M5/ | Sol og svovelregn over Jæren
Mørkemann fra Hå møter frisk randabergbu.
Bård & Børre Band:
"Dog nærmare mi grav"
Bård Halsne fra Randaberg og Børre Bratland fra Varhaug fortsetter der debuten slapp, men utforsker også nye veier.
Bratland bringer med seg lyden av bøyde nakker, mens Halsne er en frisk melodisnekker.
I Bård & Børre Band møtes de på midten.
Bratland gir ellers ut musikk som dystre General Forsamling.
Halsne spiller country i Hans Williamsen og Avløysarane og vet hva som skal til for at en melodi huker seg fast.
De åpner med "Gå", om hva som kan vente deg i byen.
Koring, gitarspill og blåserne til Ole Ellingsen gjør låten langt luftigere enn hva Bratland selv ville vurdert.
Medprodusent Torbjørn Solum og Jørgen Aasland bidrar, mens trommis Kenneth Andersen er fullverdig medlem.
"Det e' greit" er sprek Elvis-country, og "Bibelen i mi hånd" kunne vært Kaizers.
Tittelkuttet "Dog nærmare mi grav" har allerede en fot i graven, mens rockabillyen "Hogga" har en referanse til Øystein Sunde.
"Kæ æ gildt" er svoveltale, mens "Høna å plukka" er sangen der alt faller på plass.
Beste spor:
"Gå", "Høna å plukka".
|
706180 | train | 4 | music | 10 | 6 | 2,018 | Svensken blander ny pop med gammel soul. | nb | sa | Geir Flatøe | En oppsiktvekkende bra stemme | https://aftenbladet.no/i/yvrAwA/ | En oppsiktvekkende bra stemme
Svensken blander ny pop med gammel soul.
Albin Lee Meldau:
"About you" (Sony)
30 år gamle Albin Lee Meldau fra Göteborg debuterte for to år siden med ep-en "Lovers" produsert av Björn Yttling.
Den inneholdt innholdt singlen "Lou Lou", som fortsatt er med når han nå gir ut sitt første album.
Der mikser han 50 år gammel soul med moderne pop, ikke så forferdelig langt unna det Leon Bridges driver med.
Det er lett å forskreve seg når du står med en fot i hver leir, men Meldau får hjelp av stemmen.
Den tar kommandoen over det meste.
Han åpner stillferdig i "Before & after", men det går ikke så mange sekunder før stemmen markerer seg.
"The weight is gone" og "I need your love" er pakket med studiotriks av ny dato.
Greit nok for dem som er vokst opp med dette.
Det er først "Til the sun comes around again" som får meg til å stoppe opp.
En tidløs sang av det vakre slaget.
"I beg" veksler fint mellom gammelt og nytt, og to år gamle "Lou Lou" holder fortsatt.
Han runder av med den vakre balladen "Same boat".
Beste spor:
"Til the sun comes around again", "Lou Lou", "Try", "Same boat".
|
706181 | train | 5 | screen | 28 | 6 | 2,018 | Hvis Gud har gitt oss fri vilje, hvordan kan det kreves at vi velger Gud foran vår sanne natur? Dette belyses vakkert og tankevekkende gjennom to kvinners forbudte kjærlighet. | nb | sa | Elisabeth Bie | Kan kjærligheten bare velges vekk? | https://aftenbladet.no/i/A2MG0q/ | Kan kjærligheten bare velges vekk?
Hvis Gud har gitt oss fri vilje, hvordan kan det kreves at vi velger Gud foran vår sanne natur?
Dette belyses vakkert og tankevekkende gjennom to kvinners forbudte kjærlighet.
Ulydighet
Originaltittel:
Disobedience.
Sjanger:
Romantisk drama.
Nasjonalitet:
Storbritannia/USA 2017.
Regi:
Sebastián Lelio.
Skuespillere: Rachel Weisz, Rachel McAdams, Alessandro Nivola.
Lengde:
1 time 54 min.
Aldersgrense: 12 år.
«Guds skapninger kan deles inn i tre: engler, mennesker og dyr.
Den eneste skapningen som har fri vilje, er mennesket.
Og vi må velge mellom englenes klarhet og dyrenes begjær».
Noe sånt sier rabbien Rav til sin jødisk-ortodokse menighet i London.
Så faller han død om.
Datteren Ronit (Rachel Weisz) har ikke hatt kontakt med faren på mange år, men reiser hjem til hjem til begravelse og arveoppgjør.
Mottakelsen hun får i menigheten i London, er mildt og formelt.
Svært kjølig.
Siden sist har barndomsvenninnen Esti (Rachel McAdams) giftet seg med deres felles barndomsvenn Dovit, og blitt svært så from.
Valgte forskjellig
Det viser seg at Esti og Ronit for mange år siden hadde et kjærlighetsforhold som ble oppdaget.
I skandalen som oppsto, valgte Ronit å forlate menigheten.
Esti valgte å bli, og ble dermed tatt inn folden og tilgitt.
Men når de to møtes igjen, viser det seg at kjærligheten slett ikke er død...
Den chilenske regissøren Sebastián Lelio, som fikk Oscar for "En fantastisk kvinne», har ofte kvinnelig seksualitet i patriarkalske rammer som tema.
Det har også "Ulydighet", selv om de religiøse rammene er strammest denne gangen.
Etiske dilemmaer
Igjen styrer han elegant unna det sentimentale, og la de etiske dilemmaene stå i sentrum.
Rachel Weisz og Rachel McAdams gjør begge en sterk innsats.
Ronit ønsker seg bare kjærlighet, men for Esti står valget også om sosial fordømmelse, egoisme og kjærligheten.
Den mest interessante rollefiguren er likevel Dovit (Alessandro Nivola), som også er valgt til den nye rabbien i menigheten etter Ronits far.
Også for ham står mye på spill, og hans valg er kanskje de tøffeste.
Samtidig står han for det gode og rasjonelle i den ellers så formelle og retthaverske menigheten, der fasade betyr alt.
|
706182 | train | 5 | music | 21 | 6 | 2,018 | Mer pop og mindre folk for okien på plate nummer fire. | nb | sa | Geir Flatøe | Han gir Elton John tilbake troen på musikk | https://aftenbladet.no/i/qndO90/ | Han gir Elton John tilbake troen på musikk
Mer pop og mindre folk for okien på plate nummer fire.
Parker Millsap:
"Other arrangements" (Thirty Tigers/Border)
24 år gamle Parker Millsap fra Purcell i Oklahoma har allerede tre album bak seg.
Etter hvert har fanskaren økt, inkludert Sir Elton John («Last night in Atlanta I saw one of the best concerts I have ever seen.
Parker Millsap and Sarah Jarosz.
Both were astonishingly good.
And their respective musicians too.
It restored my faith in music.
Bravo to you both».
Elton John på Facebook, oktober 2016).
Nå tar Millsap et nytt steg ved å snike inn elektriske instrumenter, uten at det vekker samme ramaskrik som når Dylan gjorde det.
Verden har tross alt endret seg siden 60-tallet, selv om musikken godt kunne hørt hjemme der.
Han er best når han roer tempoet som i den saktegående bluesen "Tell me" og i duetten "Come back when you can't stay" med Jillette Johnson.
Aller best er vakre "Your water".
Den er innspilt på en singel tidligere, men presenteres her med nytt arrangement i tråd med platetittelen.
Hans ferske forsøk på å innta pop- og rockscenen er tøft, men mangler siste omdreining før alt klaffer.
Kjappe "Gotta get to you" fungerer likevel fint, og "Coming on" er en gyllen middelvei mellom rock og hans bakgrunn i folk-gospel.
Beste spor:
"Your water", "Tell me", "Coming on", "Gotta get to you", "Come back when you can't stay".
|
706183 | train | 5 | music | 2 | 6 | 2,018 | Stikkordene er mentale problem og samlivstrøbbel. | nb | sa | Geir Flatøe | Guds yndlingskunde er tilbake | https://aftenbladet.no/i/ngK7GQ/ | Guds yndlingskunde er tilbake
Stikkordene er mentale problem og samlivstrøbbel.
Father John Misty:
"God's favorite customer" (Bella Union/Border)
Josh Tillmans alter ego Father John Misty befinner seg nærmest i en egen klasse.
Dette er ikke hans beste plate, men det er likevel minutter her som vil huskes som noen av årets fineste sanger.
Han åpner med "Hangout at the gallows", der teksten er omtrent så mørk som den kan få blitt:
I'm treading water as I bleed to death.
"Mr Tillman" har noe av "Being for the benefit of Mr. Kite!" over seg, men der Beatles bygde lag på lag med tivolimusikk, bryter Tillman ut i plystring.
Han presenterer en lettere paranoid utgave av seg, en fyr med hodet i skyene som vekker bekymring på hotellet:
Is there someone we can call?
Perhaps you shouldn't drink alone.
I pianoballaden "Just dumb enough to try" klamrer han seg fast til det han har:
I'm just dumb enough to try
To keep you in my life
For a little while longer
"Date night" starter med en akustisk gitar, og det virker ikke som forsøket på et stevnemøte helt vil lykkes:
I didn't get invited but
I know where to go.
"Please don't die" er platens første virkelige høydepunkt, der lagene med musikk høres ut som noe Brian Wilson kunne puslet sammen.
I tillegg synger Tillman enestående flott.
I "The palace" sperrer han seg inne på hotellrommet og kunne vært Jackson Browne bak pianoet.
Venter du på at sangen skal ta av, venter du forgjeves.
Dette er saktegående melankoli og perfeksjonert depresjon.
Han friskner til i "Disappointing diamonds are the rarest of them all" og lar blåserne fylle ut bakgrunnen.
Does everybody have to be the greatest story ever told, spør Tillman og nesten-rimer go med told på elegant vis, slik han får them all til å passe med special.
Sangen slutter etter bare to og et halvt minutt.
Den har materiale i seg til mye mer, og i som på "The palace" sitter jeg igjen med en følelse av at dette er skisser til sanger mer enn fullverdige låter.
Fjorårets suverene "Leaving LA" spanderte han over 13 minutter på, mens flotte "So I'm growing old on Magic Mountain" varte i ti.
Både tittelkuttet "Pure comedy" og "In twenty years or so" passerte seks.
Med sine 38 minutter er årets plate bare litt mer enn halvparten så lang som fjorårets "Pure comedy".
Sangene er i hovedsak skrevet mellom sommeren 2016 og vinteren 2017, altså før "Pure comedy" kom ut i april i fjor.
Det lukter av ting han ikke fikk plass til på det albumet.
Han tar seg bedre tid på tittelkuttet "God's favorite customer" og profiterer stort på det.
Dessuten leverer han et nydelig refreng som Cohen ikke kunne forfattet bedre:
Speak to me
Won't you speak, sweet angel?
Don't you remember me?
I was God's favorite customer
Påfølgende "The songwriter" er også fin, men ville ikke vært blant Elton Johns beste pianoballader.
Han avslutter med "We're only people (and there's not much anyone can do about it)".
Ikke hans lystigste, men den fortsetter tross alt med but it hasn't stopped us yet.
Han spanderer fem minutter og lar sangen folde seg ut.
En mektig avslutning på en plate han burde latt vokse seg større.
Men det gjaldt kanskje å få unna det gamle og komme i gang med noe nytt?
Han er uansett noe av det beste vi har i dag.
Beste spor:
"Please don't die", "God's favorite customer", "We're only people (and there's not much anyone can do about it)".
|
706184 | train | 4 | screen | 6 | 6 | 2,018 | I «Vann over ild» er ville vesten et søkkrikt sted som holder på å gå under fordi ingen lenger trenger å gjøre kjedelige ting. Høres det litt kjent ut? | nb | sa | Elisabeth Bie | Snerten syretripp av en satirewestern | https://aftenbladet.no/i/dd8eWj/ | Snerten syretripp av en satirewestern
I «Vann over ild» er ville vesten et søkkrikt sted som holder på å gå under fordi ingen lenger trenger å gjøre kjedelige ting.
Høres det litt kjent ut?
Vann over ild
Sjanger: Western/eventyr.
Nasjonalitet:
Norge 2018.
Regi og manus: Joern Utkilen.
Skuespillere: Cato Skimten Storengen, Ole Christoffer Ertvaag, Nina Ellen Ødegård, Kristoffer Joner, Helga Guren, Arthur Berning, Jørgen Foss, Edward Schultheiss, Ole Johan Skjelbred, Morten Liene, Kamilla Grønli Hartvig, Laura Vallenes.
Lengde:
1 time 29 min.
Aldersgrense: 12 år.
Du ser og hører nok tydelige spor etter inspirasjonen fra både David Lynch og Aki Kaurismäkis filmunivers og estetikk.
Leningrad Cowboys goes umiskjennelig Norway denne gangen.
Men du har aldri opplevd noe som likner på denne sykt fascinerende filmen med den intetsigende tittelen «Vann over ild».
Denne filmen må oppleves, ikke bare leses om.
For den er ganske så ubeskrivelig.
På godt og vondt.
Kanskje vakler du ut av kinosalen og lurer på hva du nettopp så.
Var det morsomt?
Var det mer enn tøys, altså et poeng med all galskapen?
Etter noen timer med filmen under huden, er svaret ja.
Og ja.
Satirisk western
Stedet er et lite samfunn i en ørken.
Goldt og flatt, møblert med syrefargede campingvogner og søppel.
Masse søppel.
Det viser seg at innbyggerne her har blitt så rike av å produsere noen små, røde plastperler, som også er gjengs valuta, at ingen lenger gidder å utføre det drittarbeidet søppelplukking er.
Alle vil bare gjøre det de vil.
Og alle har moped.
Allerede før en svartkledd fremmed (Kristoffer Joner) ankommer byen med sin glisende kjæreste og store vyer, har en konflikt oppstått mellom gruvesamfunnet og en liten gjeng med outsidere som bor i skogen.
Og verre skal det bli.
Minimalt blir sagt.
Dialogen er skarphogd og effektiv.
Hele regnbuen, og vel så det, er sjenerøst sprutet over filmens fargepalett.
På overflaten er dette klassisk western: et lite samfunn, en konflikt mellom onde (griske, kyniske) og gode (rettferdige, empatiske), og et endelig oppgjør.
Og i dette samfunnet, befolket av alskens raringer i et slags postapokalyptisk forfallsunivers, er det ikke gitt at det gode går av med seieren.
Og under der ligger satiren.
Snerten og dyp.
Det frodige og dyktige skuespillerensemblet bidrar raust med sine egne særtrekk, slik at det også blir harselert med selve filmmediet.
Detaljene er gull
Sammenhengen mellom maktsyke og grådighet, falske nyheter, manipulasjon og tung bevæpning for trygghetens skyld er krystallklar.
Og inn i dette harde samfunnet feier en diva-aktig Helga Guren som selveste Kulturen.
Snakker som Nora og Hedda, om at hun vil bare fred og godt for hele verden.
Men også hun velger det som gagner henne selv best.
Samtidig er det ikke til å underslå at det er noen intetsigende gråsteinminutter blant alt gullet.
Men gullet skinner, og det ligger også i de herlige, små detaljene:
Hvordan man tygger tyggis i Norges villeste vest.
Hvordan en eksotisk aften utspiller seg der.
Mobiltelefonene de snakker i.
Hattehjelmene alle går med.
Skjegget til Ole Christoffer Ertvaag.
Som sagt: kan ikke beskrives.
Må sees selv.
|
706185 | train | 2 | literature | 22 | 6 | 2,018 | Er det fordi romanen er fransk? | nb | sa | Kristin Auestad Danielsen | Aldri har sex, drugs og rock´n roll vore kjedelegare | https://aftenbladet.no/i/XwA62x/ | Aldri har sex, drugs og rock´n roll vore kjedelegare
Er det fordi romanen er fransk?
Virginie Despentes: Vernon Subutex 1. Roman.
360 sider.
Omsett av Gøril Eldøen.
Gyldendal forlag.
La meg nemne to faktorar som gjer at eg kanskje ikkje får så mykje ut av denne romanen.
Den skriv om det fransk musikkmiljøet på nittitalet.
Og der har eg null peiling.
Boka er også tett knytta til den såkalla ironigenerasjonen.
Forfattaren er fødd i 1969 og brakdebuterte med romanen Baise-moi (Knull meg) i 1993.
Då var eg 12 år og det hugsar eg med gru.
For ein ekkel tittel, hugsar eg eg tenkte.
Eg er kanskje feil generasjon for denne boka.
Eg er ikkje ein del av generasjonen som syns det er herleg med forjævlege forfallshistorier.
Plott, språk og karakterskildringar held ikkje mål, syns eg.
Vi møter Vernon Subutex, ”som knuste kvinnehjerter på løpende bånd”, ein sentral figur i Paris sitt musikkmiljø på nittitalet med eiga plate-sjappe.
Sidan plateindustrien har gått til internett, har han mista jobben og han har ikkje funne noko nytt.
Når kjendiskompisen Alex døyr, er han plutseleg huslaus sidan Alex har dekka husleiga.
Han er for stolt til å fortelje venene sine som det er, men krasjar sofaen hjå ulike damer og kompisar.
Det heile er ein spiral som går feil vei.
For å tene pengar prøver han å selje nokre lydbånd om den kjende Alex.
Kanskje det kan vere interessant for filmskaparar?
Og det blir ei storstilt jakt, der nett-troll og avdanka pornostjerner konkurrerer om å få tak i Vernon.
Det er kjedeleg å lese.
I denne boka er det nittatalet som var tiåret der alt var bra.
Platesjapper og fotobutikkar er nedlagde.
Og innvandrarar har mista trua på at dei blir behandla på likefot med kvite franskmenn:
”Frankrike innbilte faren hennes at hvis han omfavnet landets universelle kultur, så skulle det ta imot ham med åpne armer, slik det tok imot alle sine barn.
Fagre, hyklerske løfter, for selv høyt utdannede arabere var og ble den franske republikkens svartinger, og de ble diskre holdt utenfor de store institusjonene.”
Når skriv ein forfattar best?
Utifrå kjærleik eller utifrå sinne og hat?
Kanskje Despentes har ein kjærleik til dei skakkkjørte karakterane sine, men det når ikkje meg.
Det er spektakulært, å ja.
Det er liv som er levd.
Allikevel er det ikkje interessant.
Det er ein tone av misogyni, desillusjon og forfall over heile fjøla.
Og det kan vere bra å kritisere samfunnet.
Det har forfattarar gjort til alle tider.
Men då må ein få lov til å identifisere seg med desse folka.
Og det får ikkje eg til med denne boka.
|
706186 | train | 2 | screen | 8 | 6 | 2,018 | Ambisjonene er der, og ideen var nok god på papiret. Men et Agatha Christie-aktig mordmysterium på en avsondret oljeplattform er blitt en flau og kjedelig miniserie. | nb | sa | Elisabeth Bie | Hvor dum og kjedelig kan tv-krim bli? | https://aftenbladet.no/i/e1442l/ | Hvor dum og kjedelig kan tv-krim bli?
Ambisjonene er der, og ideen var nok god på papiret.
Men et Agatha Christie-aktig mordmysterium på en avsondret oljeplattform er blitt en flau og kjedelig miniserie.
Rig 45
TV Miniserie i 6 deler.
Sjanger: Action/Krim.
Kanal:
Viaplay.
Nasjonalitet:
Norden 2018.
Regi:
Per Hanefjord.
Skuespillere: Jakob Oftebro, Catherine Walker, Gary Lewis, Lisa Henni, David Dencik, Søren Malling.
Premiere: 8. juni.
Anmeldelsen er basert på de 3 første episodene.
Det nærmer seg jul, og på «Rig 45» er det produksjonsstans for vedlikehold.
Været er fryktelig, likevel klatrer en kvinne mot toppen av et tårn for å fikse noe.
Hun er tydelig livredd, men presses til å fullføre.
Så går det galt.
Dødsfallet om bord karakteriseres som en ulykke.
Akkurat da sikkerhetsoffiseren Andrea (Catherine Walker) gjør seg klar til å feire jul med sin småbarnsfamilie, blir hun kalt ut for å undersøke ulykken.
På plattformen viser det seg at ingen i den skrinne staben om bord vil snakke.
Når rare ting skjer i plattformens mange kroker, innser hun at ulykken kanskje var et mord.
Og så er en orkan på vei og ødelegger mulighetene både for flukt og kommunikasjon.
Oppbrukte krimklisjeer
Høres dette spennende ut?
Det er ikke det, dessverre.
Det som kunne vært underholdende B-krim, er i stedet maltraktert il en kjedelig suppe av oppbrukte krimklisjeer.
Etter fem minutter har det pekt seg ut en klar møkkamann på den tynt befolkede plattformen.
Vi vet jo at sånt sjelden holder til også å være morderen, men sannsynligvis til å bli myrdet underveis.
Seerne får ta del i en haug med halvkveda samtaler, som kanskje skal være engasjerende, små ledetråder.
Men de er bare forvirrende, og viser bare at absolutt alle har noe å skjule.
Andre anmeldelser av Jakob Oftebro i utenlandsk film:
«Rig 45» er en originalserie fra MTG, som står bak strømmetjenesten Viaplay.
Serien har stor internasjonal spredning, både foran og bak kamera.
Skuespillerne er velkjente fjes fra både Norge, Sverige, Danmark, Finland og Irland, regissøren er fra Sverige.
Språket er hovedsakelig engelsk.
Den norske kjæledeggen Jakob Oftebro er med her også, og han gjør en god figur som den joviale og sjarmerende vedlikeholdssjefen Halvar.
I det hele tatt står det verken på rollebesetning eller skuespillerinnsats her.
Her får regissøren ta ansvaret for en rekke tåpelige valg der det er åpenbare bedre alternativer.
Billig action
Inspirasjonen fra Agatha Christies klassiker «Ti små negerbarn» er opplagt, særlig fordi åstedet er avsondret fra omverdenen og morderen må være en av de som er til stede.
Men der Christie-klassikeren er gjennomført med stilsikker eleganse og et logisk forankret kjent motiv, famler man i «Rig 45» rundt fullstendig i uengasjerende blinde.
At mordmysteriet er jazzet opp med billig action rundt en morderisk trussel, hjelper lite og ingenting.
Ikke forstår vi hvorfor denne fæle morderen sniker rundt sånn, eller hvorfor vedkommende i det hele tatt må drepe.
Og ærlig talt bryr vi oss ikke heller.
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.
|
706188 | train | 4 | music | 24 | 6 | 2,018 | Metall med en vri på plate nummer to. | nb | sa | Geir Flatøe | Sandnes-band med kreativ dødsmetall | https://aftenbladet.no/i/8wkP4r/ | Sandnes-band med kreativ dødsmetall
Metall med en vri på plate nummer to.
Art of Deception:
"Path of trees" (Rob Mules)
90-tallet var et bra tiår for tungtrockende band fra distriktet.
I dag heter flaggskipet Kvelertak, og det gror i sporene etter dem også.
Sandnes-bandet Art of Deception debuterte for to år siden med "Shattered delusions".
De kaller seg et dødsmetall-band med progressive elementer og thrashy vibes, noe som betyr hard og massiv lyd med ett og annet krumspring.
Vokalist Marius Ofstad, gitarist Sindre Wathne Johnsen, trommis Einar Petersen og bassist Patrick Ivan Rørheim åpner med "Ocean turns", som et godstog med kurs for ødeleggelse.
Deretter viser den akustiske introen på "The contortionist" at de har selvtillit nok til å tukle med sjangeren, noe som gjentar seg i "Cosmic fire".
"Lysjakt" åpner som en metallversjon av "Humlens flukt".
Mot slutten får vi den myke instrumentalen "Shadows", og "The fire inside" virker å gå i samme lei før vi får et nytt skifte.
Mer trøkk i metallet hadde gjort seg, men det er et spørsmål om studiopenger.
Beste spor:
"Path of trees", "Lysjakt", "The fire inside".
|
706189 | train | 5 | literature | 2 | 6 | 2,018 | Komplekst firekantdrama om vennskap, utroskap og sex. | nb | sa | Steinar Sivertsen | Dialogdrevet om kjønn, krise og klasse | https://aftenbladet.no/i/gPG1d0/ | Dialogdrevet om kjønn, krise og klasse
Komplekst firekantdrama om vennskap, utroskap og sex.
Sally Rooney:
Samtaler med venner.
Roman.
Oversatt av Tiril Broch Aakre.
328 sider.
Cappelen Damm.
Om man sammenfatter intrigen i den prisbelønte debutromanen til irske Sally Rooney (f. 1991), lyder den pinlig banal:
To 21-årige venninner møter et gift ektepar i 30-åra, gjensidig fascinasjon fører til flytende følelser, og ganske riktig: snart dreier det seg om utroskap og sex, emosjonell ambivalens, kroppslig-sjelelig lykke, dyp skam, kriser, konfrontasjoner og lojalitetsbånd som settes på prøve - i sum en firekanthistorie som vanskelig kan kalles original.
Likevel lar man seg fengsle.
Den fattige jeg-fortelleren Frances og den sosialt trygge venninnen Bobbi var tidligere kjærester og har ulik klassebakgrunn, men begge studerer, deltar gjerne i akademiske, politisk ladde diskusjoner og opptrer sammen på poesikvelder i Dublin der de framfører dikt av Frances.
Relasjonen mellom de to forrykkes da de kommer i kontakt med Melissa og Nick – hun fotograf og essayist, han skuespiller.
Mens lesbiske Bobbi, pen, rik og sjølsentrert, dras mot Melissa, innleder Frances, kul, vittig og rappkjefta, et intenst-labilt forhold til den vakre ektemannen, noe som gjør at tilværelsen til alle de fire involverte brått endrer seg på dramatisk vis.
At de to unge, som står fram som henholdsvis mannehater og kommunist, uten videre fascineres av det borgerlige konseptet hus, hund og hage, vitner avgjort om et visst selvbedrag.
Men det kunstneriske særpreget ligger knapt i den komplekse kjerringknuten av lengsler og løgner, latterkuler, gråtetokter, selvskading, varsomme kjærtegn, voldsinnslag, forbudt erotikk, svik, sykdomssymptomer, ulike kjønnsidentiteter, litterære referanser og moralske motforestillinger som avtegner seg.
Motivisk-tematisk virker det meste velkjent.
Formen, derimot, er spesiell.
For dette er en scenisk tekst der dialogene, samtalene, e-postene, sms’ene og telefonhenvendelsene dominerer og i påfallende grad avdekker det intrikate, psykologiske spillet som foregår.
Frances framstår gjennom replikkene sine gjerne som distansert skeptiker, ironiker, satiriker, relativt trygg på eget vidd og intellekt, mens atferden hennes vitner om et patosfylt følelsesmenneske, styrt av farens alkoholisme, egen fattigdom og behovet for å bli elsket.
Både hun og de tre andre hovedkarakterene kan bedrive et verbalt ping-pong- spill som med sine lattermilde finter, florlette antydninger og slagferdige sentenser løfter mange av de trivielle forviklingene til et imponerende debutantnivå.
Den språklige elegansen som speiler seg i den norske oversettelsen, kan sammen med bl.a. den overrumplende, åpne sluttscenen forklare hvorfor Sally Rooney allerede nå er blitt utropt til en «Salinger for snapchat-generasjonen.»
|
706190 | train | 5 | literature | 27 | 6 | 2,018 | BOK: Nedkjemping av øydeleggande patriarkalske strukturar er ikkje historie. | nb | sa | Kristin Auestad Danielsen | Ein roman som vil endre samfunnet | https://aftenbladet.no/i/wEQxm5/ | Ein roman som vil endre samfunnet
BOK:
Nedkjemping av øydeleggande patriarkalske strukturar er ikkje historie.
Sara Omar:
Dødevaskeren.
Roman.
333 sider.
Omsett av Hilde Rød-Larsen.
Aschehoug forlag.
Sara Omar er tydeleg med kva ho vil med boka.
På første side står det ”Til min mor av både ånd og fødsel.
Det er gjennom ordets kraft vi blir tidløse, og vi kan forandre.”
Kant, den tyske filosofen skriv om oppleving av det vakre og sublime i 1764.
Han skriv om sublime naturopplevingar som er sublime fordi dei anten er edle, vakre eller grufulle.
Dette passar godt til ”Dødevaskeren”, den er sublim i all si grufullheit.
Boka startar med ein scene som du vil aldri vil gløyme.
Ei handling så bestialsk at den sat i kroppen i fleire dagar etterpå.
Men i motsetning til bestialiteten i krimromanar, har denne bestialiteten eit formål.
Å vekke lesaren.
Vi møter Frmesk, ei ung kvinne innlagd på eit sjukehus i Danmark.
Ho er både traumatisert og øydelagd.
Kven har øydelagd ho?
Kva har skjedd med ho?
Boka vekslar mellom oppveksten til Frmesk i Kurdistan og Frmesk på sjukehuset der ho blir kjend med legestudenten Darya.
Vi skal til Zamwa i Kurdistan på 80-talet.
Her lever kurdiske frigjeringskjemparar og pensjonerte irakiske generalar side om side.
Her lever muslimar saman med tilbedarar av zoroastrismen.
I heile samfunnet er det ein gjennomsyra ide om at kvinnas jomfrudom er knytta til menns ære.
Kvinna som mannens eigedom.
Vi møter Frmesk, som er uønska av faren frå ho er fødd og difor bur hjå besteforeldra.
Er ho sikker der?
Kor er det trygt?
Tryggleik er eit sentralt tema i boka.
Omar brukar eit malande og sanseleg språk.
Det er lett å kome inn boka.
Ho er velskriven og sanseleg.
Her er det vinden som blir personifisert:
”Den lune østavinden kjempet seg umettelig gjennom Zamwas buktende gater i jakten på ofre den kunne rive over ende eller dra med seg der den glad mellom byens bygninger.
Dens hese åndedrag pisket små, skarpe sandkorn opp fra veien og lot dem virvle rundt i en støvete dans langs de forblåste husrekkene.
Ett etter ett glodde vinduene ut i kveldsskumringen med sine kantete, svarte øyne som ansiktet som stirret stivt og vitende fram fra mørket, men aldri røpte hva de så og skjulte.”
Sara Omar stiller seg i ei lang rekke forfattarar som har skildra overlevarar av patriarkatet.
Av norske kan eg nemne Herbjørg Wassmo og Torbjørg Nedraas.
Frå utlandet vil eg nemne Toni Morrison.
Maya Angelou.
Det mest oppsiktsvekkande med boka er korleis det blir skildra korleis Vesten heller ikkje er ei trygg havn mot patriarkalske kulturar.
Kven er denne boka for?
Alle som vil beskytte kvinner mot kulturar som øydelegg kvinner.
Så denne boka er for oss aller fleste.
|
706191 | train | 6 | literature | 5 | 6 | 2,018 | BOKANMELDELSE: Røff alt-i-en-jafs-historie om koloniseringen av Grønland. | nb | sa | Steinar Sivertesen | Beiskt, brutalt og barokt | https://aftenbladet.no/i/OnJdw3/ | Beiskt, brutalt og barokt
BOKANMELDELSE: Røff alt-i-en-jafs-historie om koloniseringen av Grønland.
Kim Leine, «Rød mann/Sort mann», roman, 605 sider, Cappelen Damm
I romanen «Sønn av jord og himmel» (1978) legger Kåre Holt Hans Egede, Grønlands apostel, under lupen.
Med utgangspunkt i 14 skriftlige kilder gir dikteren en fiktiv framstilling av det som skjer når den sjølbevisste, autoritære nordlandspresten i åra 1721-36 misjonerer blant inuittene.
Nå foreligger en ny versjon av dette kristnings- og koloniseringsframstøtet – gigantromanen «Rød mann/ Svart mann» av den dansk-norske forfatteren Kim Leine (f. 1961, debut 2007).
Han jobbet 15 år på Grønland som sykepleier, har gjort samfunnet og naturen der til sine mest markante motiv og vant Nordisk Råds litteraturpris for «Profetene i Evighetsfjorden (2012), en religionskritisk, burlesk skildring av kollisjonen mellom den grønlandske urbefolkningen og den danske kolonimakten.
Årets mammutroman tar for seg samme tema, men hovedhandlingen utspiller seg ca. 60 år tidligere, i tidsrommet 1728-36.
I tillegg til opplisting av 23 skriftlige kilder - der info om utgivelsesår for de ulike verkene savnes og Kåre Holt forblir unevnt - viser forfatteren til institusjoner og enkeltpersoner som har bidratt til utformingen av et manuskript som er bind to i en planlagt, researchbasert romantrilogi av det riktig massive slaget.
Fiksjon/dokumentasjon
I etterordet redegjør Kim Leine for sin skapende metode.
Sjøl om de fleste personene han navngir, har levd, slik mange av de begivenhetene som streifes, er faktiske nok, insisterer han som Kjell Askildsen på at «Fiksjon er den beste dokumentasjon».
I valget mellom «magikeren» og «magisteren» er han ikke i tvil.
Han lar faghistorikerne skrive «historie» mens han sjøl skaper «historier» basert på løgn og forbannet dikt.
Bare slik kan «sannheten» avdekkes.
Romantittelen viser til tekstens to viktigste karakterer:
Den steile, usympatiske Hans Gude i sin svarte prestekappe og den langt mer tolerante sjamanen Aappaluttoq, en misjonær og en åndemaner som ikke bare representerer ulike livssyn, men også blir fiender fordi inuittens syke sønn, Paapa, adopteres av prestefamilien, gis navnet Frederik Christian og på pleieforeldrenes oppfordring vegrer seg for å vende tilbake til sitt kjødelige opphav.
Denne far-sønn-tematikken knyttes allerede i romanens epitaf til bibelhistorien om Abraham som fristes av Gud til å ofre sønnen Isak - en fortelling om makt og avmakt, tro og tvil, liv og død som dukker opp og varieres gjennom hele denne barokke, bredt anlagte romanen der persongalleriet er stort og uten helter, forviklingene mange, miljøet umiskjennelig grønlandsk, altså leinesk.
Svir, sex og sykdom, vold, galskap, sult...
Den sentrale hendelsen i soga inntreffer i 1728 da kong Frederik IV bestemmer seg for å kolonisere Grønland.
Han sender en ekspedisjon dit med blant annet tolv fanger som gjennom loddtrekning blir tvangsgiftet med tolv horer.
Ikke bare er forsøket på å bringe kristendom og sivilisasjon til hedningene dårlig planlagt, det blir også elendig utført.
I en grovkornet smeltedigel av svir, sex og sykdom, vold, galskap, sult, skitt, fødsler, overtro og kulde sprer ondskap, sorg og død seg blant danskene og de innfødte uten at det kristne budskapet får fotfeste hos folk flest, og uten at handelen mellom Godthåb og København bringer et ønskelig resultat.
I 1736 tvinges de desillusjonerte kolonisatorene derfor tilbake til Danmark med mange tragedier og nederlag i bagasjen.
Det er et broket kjempelerret som brettes ut for leseren.
Rammet inn av en prolog anno 1724 og en epilog datert 1764 fins tre hovedavsnitt stykket opp i 31 kapitler, alle med en overskrift.
Hvert kapittel åpner med et sitat fra Hans Egedes dagbok, og synsvinkelen skifter målbevisst mellom ulike personer, snart gjennom bruk av skiftende jeg-fortellere, snart ved at framstillingen holdes i tredje person.
Noen av fortellerstemmene virker for like, men åndemanerens sjølbevisste monologer har en særpreget klang, også når språket blir stakkato og kortpustet og røper påvirkning fra modernistisk stream of consciousness-teknikk.
Samtalene som utformes har ellers muntlig snert, evnen til å skape scenisk spenning er upåklagelig, skildringen av høyst ulike menn, kvinner og barn med moralske brister og forbudte lengsler forsterker realismen i teksten.
På akkurat det punktet skal åpenbart Aappaluttoq representere en motvekt.
Han sies å kunne fly gjennom tid og rom og har en magisk kraft som f.eks. Hans Egede med sin mannssjåvinistiske Luther-besettelse mangler.
Men at dette «åndelige» skrøneinnslaget midt i en frodig, røff hverdagsrealisme løfter teksten kunstnerisk og gjør den mer fascinerende, kan jeg ikke se.
|
706192 | train | 4 | literature | 19 | 6 | 2,018 | SAKPROSA: Kan Sartre og Heidegger hjelpe oss til å forstå hva som skjer med Viking? | nb | sa | Sven Egil Omdal | Det menn tenker på når de faktisk tenker | https://aftenbladet.no/i/1kbo8X/ | Det menn tenker på når de faktisk tenker
SAKPROSA:
Kan Sartre og Heidegger hjelpe oss til å forstå hva som skjer med Viking?
Simon Critchley:
Det vi tenker på når vi tenker på fotball.
Oversatt av Audun Vinger.
Tiden Norsk Forlag.
187 sider.
Det er ikke sant at menn bare tenker på én ting.
Noen ganger tenker menn også på sex.
Men som regel tenker vi på fotball.
Mysteriene i og rundt spillet er så mange, og krever slik innsats, at det blir lite tid til andre refleksjoner.
Hvordan klarte Harry Kane å få slik fart på headingen som ga 2-1 seier over Tunisia?
Hvordan er det mulig å tape 0-5 for en gjeng snekkere og rørleggere fra Sotra?
Eksistensielle spørsmål som krever et svar.
Den britiske filosofen Simon Critchley har skrevet en bok som legitimerer at også Morgenbladet innfører sportssider.
Hva med en frisk diskusjon om Martin Heideggers «Væren og tid» fra 1927 kan gi svar på hva Jürgen Klopp forsøker å få til med Liverpool?
Eller en øl med gutta, og en prat om hvorvidt Hegel kan brukes til å erkjenne at spillernes væren ikke er væren i seg selv, men væren for oss – tilskuerne – slik at vår anerkjennelse av dem er nødvendig for å bekrefte spillernes eksistens?
Røtter - og griskhet
Det er slike spørsmål Critchley sysler med, og det vil være løgn å påstå at en gammel laud til Examen Philosophicum er tilstrekkelig til å forstå fullt ut hva han snakker om.
Dette er en fotballbok for de som diskuterer fotball som et «et grunnleggende eksempel på diskursiv rasjonalitet» og som «det eneste området av menneskelig aktivitet der den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas har rett i påstanden om den kommunikative handlings konsensusorienterte natur.»
Prøv deg med den påstanden neste gang du stikker innom Beverly for å se Burnley mot Arsenal.
Når det er sagt, er det mye å hente også for hverdagsfilosofer i Critchleys lille essay.
Han åpner med en helt nødvendig påpekning av at spillets rette form er en sosialisme der den kollektive handling kan skape noe storslagent – tenk Island mot England eller Argentina – mens fotballens materielle grunnlag er penger, enorme mengder til dels svært skitne penger.
Fotballen er røtter og samhold, men også utbytting og griskhet.
Skuffelse er ok - håp er slitsomt
I korte kapitler diskuterer han gjenkjennelige erfaringer for alle som en eller annen gang er blitt dratt inn i dette spillets magnetfelt, og siden aldri har kommet seg ut derfra.
Som når han påpeker at i fotball er det ikke skuffelsen som tar livet av deg, alle vet at også deres eget lag er i stand til å tape.
Det er det stadig fornyede håpet som er så enormt slitsomt.
Det fortvilte håpet når ditt lag går opp til 1-3 og det er sju minutter igjen å spille, eller det desperate håpet om at fire tap på rad er så elendig at et femte nederlag er umulig.
Chritchley skriver ikke like elegant om fotball som Eduardo Galeano eller Dag Solstad, men boken er likevel rik på fine formuleringer, utmerket oversatt av Audun Vinger.
Den anonyme bilderedaktøren må også nevnes.
Han har vært like viktig for dette prosjektet som Kieran Trippier var for Englands seier over Tunisia.
Jean Paul Sartre ville forstått hva jeg mener.
|
706193 | train | 2 | screen | 21 | 6 | 2,018 | Den nye filmatiseringen av Jack Londons «Ulvehunden» framstår som et nostalgisk forsøk på å vekke til live barndommens leseopplevelse. Det fungerer ikke spesielt bra. | nb | sa | Kine Hult | Treig, karikert og sørgelig utdatert | https://aftenbladet.no/i/kaOvoL/ | Treig, karikert og sørgelig utdatert
Den nye filmatiseringen av Jack Londons «Ulvehunden» framstår som et nostalgisk forsøk på å vekke til live barndommens leseopplevelse.
Det fungerer ikke spesielt bra.
Ulvehunden
Sjanger: Animasjon / Barnefilm / Eventyr / Familiefilm Norske stemmer:
Jon Øigarden, Dennis Storhøi, Stig Henrik Hoff, Lise Karlsnes, Ivar Nørve, Jan Grønli, Mads Henning Jørgensen, Bjørn Eivind Aasland, Pål Mathiesen, Silje Hagrim Dahl.
Frankrike / USA, 2018 Lengde:
1 t. 25 min.
Aldersgrense: 6 år
For ikke lenge siden leste jeg et intervju med forfatter Tore Renberg, hvor han trakk fram Jack Londons «Ulvehunden» som en av de største leseopplevelsene i barndommen.
Det kan nesten virke som om regissør Alexandre Espigares deler hans fascinasjon, for den nye, animerte filmatiseringen av denne klassikeren framstår på mange måter som filmversjonen av en gammel barnebok.
Det positive først:
Animasjonene i de storslåtte naturscenene er vakre og stemningsfulle.
Bildene imiterer ofte penselstrøkene i et maleri, og stemningen fra Londons bok er godt ivaretatt.
Filmen starter med en scene hvor filmens hovedfigur, ulvehunden Hvittann, går tapende ut av en hundekamp.
Så spoles det plutselig tilbake til da vedkommende var en liten valp, før vi følger ham igjennom hendelsene før omtalte kamp, og videre derfra.
Det burde være mange muligheter til å lage en spennende og engasjerende film utav dette stoffet, men i stedet skjer mer eller mindre det motsatte.
Det er noe treigt og halvhjertet over handlingsforløpet, og vi kommer aldri innpå de det handler om.
Menneskene er så karikerte at man kan bli helt flau, både slik de rent visuelt er framstilt, og spesielt slik de oppfører seg.
Her finnes det absolutt ingen gråsoner mellom godt og ondt.
Man kan selvsagt innvende at filmen er tro mot boka, og at det er derfor ting er som de er.
Men i så fall kan man også si at filmen tilfører så lite til historien at man like gjerne kan gå på biblioteket og låne boka som å gå på kino og se filmen.
|
706194 | train | 3 | misc | 12 | 6 | 2,018 | UTSTILLING: Sommerens store satsing på Hå er for tilfeldig - selv om vår anmelder finner enkelte perler innimellom. | nb | sa | Trond Borgen | Grafikk som folkeopplysning | https://aftenbladet.no/i/OnJMmE/ | Grafikk som folkeopplysning
UTSTILLING:
Sommerens store satsing på Hå er for tilfeldig - selv om vår anmelder finner enkelte perler innimellom.
Hå gamle prestegard:
AVTRYKK – grafikk mellom kinesisk blokktrykk og dataprint.
Kunst- og kulturhistorisk utstilling om grafikk.
T.o.m. 26. august.
Det er neimen ikke småtteri, det man forsøker ute på Hå denne sommeren.
Med utstillingen «AVTRYKK – grafikk mellom kinesisk blokktrykk og dataprint» prøver prestegarden å dekke hele grafikkens utvikling og dessuten dens kulturhistoriske betydning, samt å forklare teknikkene og finessene innen de ulike grafiske retningene.
Det blir nok en munnfull for stor.
Om du først og fremst er interessert i å studere et nokså løst utvalg av grafikk, reiser du ikke forgjeves til Hå.
Men leter du etter et solid faglig og kulturhistorisk fundament, og gode eksempler på dette, blir utbyttet langt tynnere.
Hovedprinsippet for kurateringen synes å ha vært å skaffe seg kunstverk som er lett tilgjengelig.
Resultatet virker nokså tilfeldig, og på enkelte felt blir utstillingen for tynn til å kunne gjøre krav på å være en kulturhistorisk gjennomgang av grafikkens posisjon og virkning i samfunnet.
Helt fraværende er f.eks. tresnittet brukt som teologisk-politisk propaganda både av katolikkene og protestantene under reformasjonen på 1500-tallet – flygeblad trykket i store opplag for vid spredning.
Her hadde grafikken en faktisk sprengkraft i samfunnet som vi sjelden har sett senere.
Savn
Jeg savner også en bedre dekning av den japanske tresnitt-tradisjonen; her er kun to relativt slappe eksempler, mens kunstnere som Hiroshige, Hokusai og Kuniyoshi er helt fraværende – selv om det hadde vært svært enkelt å skaffe seg trykk av disse, siden de finnes hos flere lokale samlere.
At Nikolai Astrup, som bidro til fornyelse innen trykkteknikken for tresnitt, med praktfulle bilder som resultat, ikke er med i det hele tatt, er mer enn underlig.
Savnet av metalltrykkene til Rolf Nesch er også påtagelig.
Og noen blad fra Goyas satiriske Los Caprichos og hans antikrigs-serie Los Desastres de la guerra (Krigens redsler) ville ha utfylt det kulturhistoriske perspektivet vesentlig.
Slik blir det store hull i de feltene utstillingen pretenderer å dekke.
Så halter denne grafikkmønstringen seg forbi grafiske eksempler som kunne ha hevet både nivået i utvalget og publikums forståelse av emnet.
Utstillingen konsentrerer seg i stedet om å forklare de ulike grafiske teknikkene, og her er den god: teknikk og håndverk, muligheter og begrensninger forklares enkelt og tydelig.
Den røde tråden er hele tiden folkeopplysningsperspektivet; utstillingen har et klart pedagogisk tilsnitt.
Men den pedagogiske viljen undergraves en smule av en svakere pedagogisk evne: i stedet for en katalog finnes en papirlefse med 22 utskriftssider.
Den er ikke enkel å finne fram i, siden kunstverkene her ikke er nummerert fortløpende.
Så må man bla fram og tilbake hele tiden i en uhåndterlig papirmasse (bilde nr. 1 er f.eks. plassert mellom nr. 53 og 39).
Noen perler
Her er flotte eksempler på alle de enkelte grafiske teknikkene.
At grafikken, med sine krav til forenkling og stilisering, kan være et utmerket medium for karakterisering f.eks. av forfattere, ser vi i Tom Gundersens metalltrykk «Einar Økland», hvor det karakteristiske ansiktet, med hengende hår og alpelue, er skapt ved hjelp av enkle linjer og monotone sirkler.
Og i Ludvig Eikaas’ tresnitt «Dikteren Sandemose», hvor ansiktet ser ut som en avskåret sitron.
Arne Bendik Sjurs radering av et vingespent insekt er miniatyrkunst på sitt aller beste, mens Knut Rumohr viser den harde endevedens motstand og uttrykkspåvirkende begrensninger i to illustrasjoner av Kiellands Arbeidsfolk, utført som xylografi.
William Blakes serie fra «Jobs bok» fra 1826 er representert med tre blad utført som kobberstikk – her får religiøse syner en fantasieggende men likevel stringent form, mens John William Edys Christiania-vista, en håndkolorert akvatintetsning, går motsatt vei, i sin nøkterne beskrivelse av et landskap.
Interessant er også et gammelt kistetrykk utført som tresnitt, som viser veien til Himmelen og veien til Helvete, hvor synderne ender rett i Helvetes gap.
|
706195 | train | 5 | literature | 12 | 6 | 2,018 | BOK: God debut om to generasjoner uønskede barn, og det som binder dem sammen. | nb | sa | Sigmund Jensen | Omsorgssvikt og kjærlighetslengsel | https://aftenbladet.no/i/9mQPLl/ | Omsorgssvikt og kjærlighetslengsel
BOK:
God debut om to generasjoner uønskede barn, og det som binder dem sammen.
Ellen Emmerentze Jervell:
Fjellfolk.
Roman.
288 sider.
Gyldendal.
Den velskrevne debutromanen ”Fjellfolk” av Ellen Emmerentze Jervell (f. 1990) er dels en fortelling om en kjernefamilie som av ulike årsaker går til grunne, og dels en beretning om dens rester, om uønskede barn, psykiske lidelser, rusmisbruk og fjellet som medisin.
Katrine arbeider i et forlag, Fredrik er lærer og politiker, sammen har de lille Frida.
Men alt går på tverke for dem etter at han skriver en innvandringskritisk kronikk, deretter fryses ut av Arbeiderpartiet og så blir borte under en fjelltur.
I romanens nåtid ligger Katrine hjelpeløs i sykesengen, ødelagt av piller og alkohol, der det avgjørende nederlaget kom med barnevernets omsorgsovertakelse.
Fredrik skriver ned gode råd til datteren om fjell og friluft i Den lille blå boken:
”Ønsker du å finne ut om en kar er noe å spare på, ta ham med til Hardangervidda”.
Frida er romanens hovedperson og omdreiningspunkt.
Hun er Katrines uønskede barn, og bærer selv på et uønsket barn, som hun venter med en drittsekk av en liksompoet som får henne til å føle seg ”attraktiv og ubrukelig om hverandre”, og svak og råtten, ”som en klut noen har slengt fra seg”.
Selv når han åpent innrømmer at ”Hele jeg er falsk!”, er det som om hun avfinner seg med sin offerrolle.
Hun er redd ham, men trenger ham.
Når han utsetter henne for seksualisert vold, går hun til den aldrende Edvard, romanens kanskje såreste skikkelse, som en gang var en viktig mann i oljebransjen, men nå bare har selskap av hunden Petra.
Det mest dyrebare han eier, er et bleknet stykke papir som knytter ham til Hardangervidda.
Siden 1966 har han skrevet brev til Berit, som han ennå håper skal dukke opp på Finse når den første snøen har falt, som de avtalte den gangen.
”Fjellfolk” er en raffinert komponert, sammensatt, velskrevet og til dels intrikat roman med kryssende skjebner, der mening og sammenhenger gradvis avdekkes og åpenbares, en på mange måter praktfull, mørk og gripende fortelling som antakelig best egner seg som haustlesning.
|
706196 | train | 4 | music | 22 | 6 | 2,018 | En gjenglemt gitar ble starten på et samarbeid. | nb | sa | Geir Flatøe | R.E.M.-gitaristens nye prosjekt | https://aftenbladet.no/i/5V43X1/ | R.E.M.-gitaristens nye prosjekt
En gjenglemt gitar ble starten på et samarbeid.
Arthur Buck:
"Arthur Buck" (New West/Border)
Joseph Arthur og Peter Buck har kjent hverandre en stund.
Arthur var oppvarmer for R.E.M. på begynnelsen av 2000-tallet, og R.E.M.-gitaristen har backet Arthur flere ganger.
Det var derfor ikke så rart at Arthur ble invitert til å spille i Todos Santos, en liten kystby i Mexico der Buck har arrangert årlige festivaler siden 2012 – etter oppløsningen av R.E.M.
Arthur spilte, men glemte igjen en gitar.
Han dro ned igjen, traff Buck og ble invitert hjem til ham.
Det endte med at Arthur ble boende en stund, og det var vel ikke til å unngå at de viste hverandre sanger de holdt på med.
Nye ideer dukket opp, og i løpet av tre dager hadde de skrevet åtte sanger sammen.
De begynte å opptre sammen og skrev enda et par sanger i full fart.
Deretter dro de til Portland og brukte sju timer på å spille inn musikken, før Arthur tok opptaket med til Brooklyn og gjorde det ferdig.
De åpner med "I am the moment", komponert av Buck mens Arthur var ute etter thaimat.
Teksten skrev Arthur før en konsert samme kveld, slik at de kunne spille sangen der.
Rockens historie er full av udødelige sanger skrevet på kort tid.
Paul McCartney sier han skrev ned "Yesterday" på mindre enn et minutt.
Beastie Boys hevder å ha brukt fem minutter på "(You gotta) Fight for your right (to party!)", og Black Sabbaths "Paranoid" tok visstnok en halvtime.
Peter Buck selv har sagt at han bare brukte ti minutter på melodien til R.E.M.s "Losing my religion".
Han er med andre ord vant til å ta ting på sparket.
"I am the moment" er ingen ny "(I can't get no) Satisfaction", "All the young dudes" eller "American woman" – bare for å nevne noen andre hurtiglåter – men den er heller ikke dårlig.
Det er jobbet mye med den i studio, men låten har beholdt det tiltalende løse og skranglete.
Istedenfor å strigle låten, har Arthur vært på jakt etter det småkaotiske i bakgrunnen.
Den største svakheten med samarbeidet er at flere av sangene minner om hverandre, som de tre påfølgende kuttene" Are you electrified?", "The wanderer" og "Forever waiting".
Dette er fine sanger og for så vidt forskjellige, men de føles likevel sydd over samme lest.
Først med "If you wake up in time" stopper jeg opp.
Det skyldes først og fremst kordamene midtveis og det påfølgende avbrekket.
Her tar duoen sangen et godt stykke videre fra den opprinnelige jamsessionen.
"Summertime" er også egenartet, men den avbrytes etter ett minutt.
Til gjengjeld kommer så vi "American century", en frisk rocker med flott koring.
På "Forever falling" er vi tilbake til start, mens den soulpregede balladen "Before your love is gone" har det lille ekstra som skal til.
Friske "Wide awake in November" lukter også på soul og er et av albumets bedre kutt.
De ender med "Can't make it without you", der Peter Buck tar i bruk en E-Bow.
Det er en elektronisk dings som får elgitaren til å lyde som om du spilte på den med en fiolinbue – jevnfør R.E.M.s "E-Bow the letter".
Dermed slutter han sirkelen, samtidig som samarbeidet med Jospeh Arthur innleder noe nytt.
Trolig har ingen av dem rast og ro til å fortsette med dette lenge, men det kom i hvert fall noe godt ut av en gjenglemt Dobro i Mexico.
Beste spor:
"I am the moment", "If you wake up in time", "American century".
|
706197 | train | 4 | music | 23 | 6 | 2,018 | 30 pulssenkende år med Alex Paterson. | nb | sa | Geir Flatøe | Skapt for å roe nerver og føtter | https://aftenbladet.no/i/WLAmGL/ | Skapt for å roe nerver og føtter
30 pulssenkende år med Alex Paterson.
The Orb:
"No sounds are out of bounds" (Cooking Vinyl/Playground)
Det er 30 år siden Alex Paterson slo seg sammen med Jimmy Caulty og dannet London-duoen The Orb.
Caulty konsentrerte seg så om KLF, mens Paterson fortsatte med nye samarbeidspartnere.
Sveitsisk-tyske Thomas Fehlman er blitt værende, og The Orb er nå framme ved sitt 15. album.
Det er lenge siden de var banebrytende med atmosfærisk ambient house som nisje, men det hjelper å ha venner.
Youth, Roger Eno, Hollie Cook, Guy Pratt og Jah Wobble deltar, i tillegg til en lang rekke mindre innhopp som når Brother Culture deler vokalen med Cook på dub house-låten "Rush Hill Road".
Albumet forsøker å gjenopplive den psykedeliske spenningen fra debuten "Adventures beyond the Ultraworld".
Ikke nødvendigvis en god idé så mange år senere, men "Dougnuts forever" viser at de kan lage avslappende musikk å lytte til etter rave-partyet.
Atomtrusselen i "Wolfbane" er derimot mer urovekkende.
Etter det trenger vi "Soul planet", et kvarterlangt ekko av 1991.
Beste spor:
"Dougnuts forever", "Easy on the onions".
|
706198 | train | 6 | literature | 13 | 6 | 2,018 | SAKPROSA: Avisen dør med døgnet. Marvin Hallerakers tegninger fortjener et langt liv. | nb | sa | Sven Egil Omdal | Landets skarpeste aviskommentator | https://aftenbladet.no/i/XwLKnx/ | Landets skarpeste aviskommentator
SAKPROSA:
Avisen dør med døgnet.
Marvin Hallerakers tegninger fortjener et langt liv.
Alf van der Hagen:
Marvin Halleraker.
Satiriker med helvetesangst.
Vårt Land forlag.
211 sider.
«Avistegneren flyr som en ensom fugl over redaksjonens kollektive landskap», skrev pressehistorikeren Hans Fredrik Dahl i innledningen til en samling norske avistegninger fra ytringsfrihetens grenseland.
Tegneren er på samme tid del av fellesskapet og utenfor det.
Ingen god avistegning kan lages av en komité, eller utformes etter dekret fra politisk redaktør.
Er ikke tegneren fri, vil ikke tegningen kunne fylle sin oppgave.
Når Klassekampen søker etter journalister, pleier det å stå i annonsen at søkerne må ha sans for det spesielle prosjektet som avisen er.
Dette kravet er viktig, alle gode aviser lages av kollektiv med felles forståelse av hva akkurat denne avisen skal være.
Få, om noen, preger oppfatningen av avisen sterkere enn den gode tegneren.
Den ensomme fuglen kan derfor ikke sveve for langt bort fra kollektivet.
Bortsett fra Marvin Halleraker.
Han har søkt friheten i den grad at han er blitt et prosjekt for seg selv.
Frode Grytten har sagt at Halleraker er en fri mann uten noen sosiale, politiske eller religiøse bindinger.
Han sitter i sitt hjemmekontor og lager fabelaktige tegninger som sparker i alle retninger, og som publiseres i aviser av høyst ulik ideologisk innretning.
Kanskje er dette forklaringen på at han ikke har fått den anerkjennelse han fortjener; han har lagt sine gullegg i for mange reir.
Årets beste politiske bok?
Nå har Alf van der Hagen samlet dem i en bok som er i ferd med å lide samme skjebne.
Denne lange samtalen om Hallerakers tanker, tro og tegninger burde stått fremst i hyllene hos alle seriøse bokhandlere, hanket inn priser over en lav sko, og inspirert lange tv-program.
I stedet har boken listet seg ut på markedet, hvor den stort sett er blitt ignorert.
Det er i så fall et stort tap, det kan være årets beste politiske bok vi neglisjerer.
Arthur Miller sa at en god avis er en nasjon i samtale med seg selv.
Marvin Halleraker er den uforutsigbare, infame og skarpsynte vestlendingen i denne samtalen.
Selv når han bruker klisjeer, gjør han det så originalt at de fortoner seg som ny innsikt.
Tegningene hans har nesten alltid et totalt overraskende poeng som virker innlysende når vi først har sett det.
Mange av dem er så sanne at det gjør fysisk vondt, som når han tegner den blinde fru Justitia som presser sverdet inn i en kvinne som ligger med trusen rundt anklene mens tre menn løper fra stedet.
Voldtektssaken fra Hemsedal kunne ikke vært oppsummert sterkere og bedre.
Landets skarpeste kommentator
I sine tidligere samtalebøker har Alf van der Hagen vist at han kan lytte til kunstnere som argumenterer mot seg selv, men Marvin Hallerakers tvisyn og usikkerhet om sin egen genialitet er likevel uvanlig.
Han vil gjerne vise fram tegninger han ikke er fornøyd med, vinklinger han angrer på.
Han ville ikke tegne Muhammed bare for å provosere, men innrømmer glatt at han etter bråket ikke vil tegne Muhammed fordi han er redd.
Det er denne friheten til å være både søkende, egenrådig, usikker og ærlig som gjør Marvin Halleraker til kanskje landets skarpeste politiske kommentator, selvsagt understøttet av han er en slik glimrende tegner.
Han er den frie fuglen ethvert aviskollektiv kunne trengt.
|
706199 | train | 4 | stage | 1 | 6 | 2,018 | Den har sine små og store svakheter, men det er likevel vanskelig å ikke bli i godt humør av Sommerrevyen i Sandnes. | nb | sa | Kine Hult | Sandnes-revy tuller med alt og alle og spesielt byen | https://aftenbladet.no/i/vmPj15/ | Sandnes-revy tuller med alt og alle og spesielt byen
Den har sine små og store svakheter, men det er likevel vanskelig å ikke bli i godt humør av Sommerrevyen i Sandnes.
Sommerrevyen
- Maritimt
Sted:
Telt i Vågen i Sandnes.
Skuespillere:
Petter Aagaard, Tore Lie, May-Lis Stangeland, Simon Andersen, Trond Hanssen, Tone Salomonsen.
Premiere fredag kveld
Varighet: 1 time og 20 minutter uten pause.
Etter revyen er det allsang og bryggejam.
Revyen spilles også lørdag 2. juni, samt 7., 8., 9., 15., 16., 22. og 23. juni.
Sommerrevyen i Sandnes har fått tilnavnet «Maritimt» i år.
Og allerede i det sprudlende åpningsnummeret får vi en forsmak av det våte element, med skuespillere i marinedrakter som synger og danser i klassisk revyteaterstil.
Så overtar den importerte skuespilleren Simon Andersen med en småfrekk Wenche Foss-parodi/standup med høy publikumskontakt, før vi får det som muligens skal forestille en parodi på et revynummer, hvor to klovner forteller vitser på kransekake-nivå til hverandre.
Så er det sang igjen, et deilig Sandnes-harselas i «In the army now»-melodien.
Rød tråd?
Nei, den har vi ikke sett.
Litt lokalt, litt andre ting
Det er for så vidt lett å forstå hvorfor det har blitt sånn, i og med at de lokale initiativtakerne har hentet inn forsterkninger utenbys fra, deriblant Andersen.
Han har antakelig med seg sine egne ting, som ikke nødvendigvis har noen naturlig referanse til Sandnes, selv om ensemblet gjør en mer enn hederlig jobb med å flette inn ting der det lar seg gjøre.
De lokale kreftene er heldigvis mer enn gode nok til å bære resten av showet.
Tore Lie er nydelig som gammel kjeftekjerring og May-Lis Stangeland er et naturlig og allsidig midtpunkt.
Tone Salomonsen er titulert som sanger i programheftet, noe vi vet hun er dyktig til, og som ofte bidrar til å heve vokalnivået i ensemblet mange hakk.
Hun fungerer imidlertid like godt som revyartist, det er ingenting å si på verken timing, dansetrinn eller generelt glimt i øyet.
Et solid band, ledet av Atle Hundsnes, bidrar også til at det musikalske sitter som det skal.
Det er ikke alle numrene som treffer like godt.
Vi har allerede nevnt mangelen på åpenbar sammenheng mellom det lokale og det importerte.
Den ordløse varianten om synkronsvømming framstår som forholdsvis meningsløs, og den omskrevne Eggum-sangen «Kor e alle mannfolk hen» lander uelegant i en merkelig «#metoo har gått for langt»-konklusjon.
Vågalt og selvironisk
Samtidig er dette en revy som tør å være selvironisk på vegne av byen og som leverer en del drøy og ikke nødvendigvis barnevennlig humor.
Den tar et knippe dagsaktuelle debatter på kornet, og kjører på med ting vi kjenner oss igjen i, både på lokalt og nasjonalt nivå.
Småsøsken er gjerne både frekkere og mer eventyrlystne enn sine mer seriøse eldre søsken.
På samme måte kan man gjerne si at Sommerrevyen i Sandnes er mer vilter og vågal enn det man kan se hos de mer erfarne revyensemblene i Stavanger.
Dermed representerer den også Sandnes på en god måte, og legger aldri skjul på hvem og hva det handler om.
Hadde man harselert med Sandnes på denne måten i Stavanger, er det ikke utenkelig at en og annen sandnesgauk hadde blitt fornærmet og irritert på de nedlatende naboene i nord.
Men når et ensemble som har en så tydelig kjærlighet til byen og dens særegenheter harselerer med rølpete pubgjester, bompengekrangler, ordfører, rådmann og det som verre er, da er det lett å le både av og med sandnesbuene.
Men mest med.
«What happens in Sandnes stays in Sandnes» står det på siste side i programmet, der hvor det annonseres for bryggejam.
Dette er altså programposten som kommer etter maten, etter revyen og etter at publikum har allsunget seg igjennom et repertoar som vil få mang en selvhøytidelig smaksdommer til å ville feste noe tungt om halsen og senke seg selv i Gandsfjorden.
Utsagnet er så passende som det kunne blitt, og sier det meste om hva dette handler om:
Her kan du komme som du er, slippe ut håret, boltre deg i nostalgi uten å skjenke det kunstnerisk høyverdige eller politisk korrekte en tanke.
Dette er lettbeint sommerunderholdning, folkefest og god stemning for alle pengene.
|
706200 | train | 5 | literature | 11 | 6 | 2,018 | BOK: Elizabeth Strout er en finurlig forfatter som også utvider punktromansjangeren. | nb | sa | Jan Askelund | Keep smiling ligavel | https://aftenbladet.no/i/ngKpXJ/ | Keep smiling ligavel
BOK:
Elizabeth Strout er en finurlig forfatter som også utvider punktromansjangeren.
Elizabeth Strout:
Hva som helst er mulig.
Roman.
287 sider oversatt av Hilde Rød-Larsen.
Press.
Den kollektive trossetning og illusjon som bestandig har herjet USA og som går under navn av den amerikanske drøm, påstår at alt er mulig, med løfte om at alt vil gå hver især vel om man bare tror det hardt nok og ellers anstrenger seg.
Som historien, den fysiske virkelighet og hverdagene viser, og som kunsten (film, litteratur, ballader, gospels) bekrefter, materialiserer den amerikanske drømmen seg like gjerne som mareritt som noe annet.
Det er det siste de gjerne handler om.
Likevel påstår Elizabeth Strout med tittelen på sin siste roman at «Hva som helst er mulig».
Den påstår det ikke bare i tittelen, men gjentar det som bokas aller siste ord nesten 300 sider seinere:
« - han åpnet øynene, og ja, der var den, den fullkomne erkjennelse:
Hva som helst var mulig for hvem som helst.»
Men nå er Elizabeth Strout (1955, debut 1998) en kløktig romankonstruktør, som selvfølgelig også vet at det kan være uendeligheter mellom forestilling og realitet.
I dette digre rommet mellom ønsker og begjær og de livene personene hennes lever, skriver hun på finurlig vis sammen en hel roman med personer som fra begynnelse til slutt hviler på en myk seng av underforstått ironi.
Slik motsier den i kapittel etter kapittel, og i overveldende sum, den overoptimitistiske påstanden om at alt ordner seg til det beste.
«Hva som helst er mulig» kan gjerne leses i forlengelsen av beprisete Strouts «Jeg heter Lucy Barton» (2016, også på norsk), men står seg aldeles utmerket alene.
Gjennom ni fortellinger, hver seg med nok stoff til å utgjøre en egen novelle, er karakterene heller traurige tapere enn personlige sannsynlighetsvitner for at alt før eller siden er mulig.
De bor i eller har alle tilknytning til småbyen Amgash, Illinois, et så lite samfunn at alle kjenner alle; mange er i familie.
Åpningsfortellingen, med den overtydelige tittelen «Tegnet», handler om gamle, snille, gode Tommy Guptill, som så brannen på garden sin som en Guds styrelse som fikk ham til å dra til byen, bli vaktmester – og oppsøke Lucy Bartons forkomne bror, og slik nærme seg mennesker som muligens var brannstiftere.
Det fortsetter i «Vindmøller», med den dysfunksjonelle sosiallæreren Patty Nicely – kjent som Fatty Patty – som hovedperson.
I novelle etter novelle presenterer Elizabeth Strout helt ordinære hverdagsslitere, tapere mer enn noe annet, men mennesker som heroisk holder ut på sitt lille revir i Amgash, Illinois.
Det gjelder også for den rørende «Mississippi Mary», der den 78-årige Mary har havnet i Italia med sin mye yngre italienske ektemann, Paolo – har kommet seg vekk, og kanskje er den av alle personene som har det ok.
Med nok en hilsen til romanen «Mitt navn er Lucy Barton» får Pete i sitt lille slumpregete hus besøk av søsteren Lucy, nå en feiret og velhavende forfatter, men som stikker av, tilbake til Chicago i panikk, når hun tvinges til å mimre om en annen søster, flaskelagre, fortids elende.
Med sin gjestevisitt i Amgash er suksesshistorien Lucy den mest åpenbare dementøren av at «Hva som helst er mulig».
For man kan ikke løpe fra seg selv, sitt opphav, sin egen historie og identitet.
I mange av stykkene er den ikke bare knyttet til et lite samfunn i USAs enorme indre, men like meget til personenes nasjonale innsats for storsamfunnet, i krig etter krig etter krig (andre verdenskrig, Vietnam, Afghanistan) og langtidseffekten av den.
Men i sin hverdagsheroisme holder de det gående gjennom de ni fortellingene som boka er satt sammen av, og som i sum utgjør én roman.
De strammer seg opp som best de kan, resignerer kanskje, eller keep smiling, aldri gi opp, keep trying.
Hvis de kunne lese sine egne historier, var det kanskje en slags innebygd trøst for alle livets tapere at heller ikke den suksessrike bestselgerforfatteren som kom seg vekk og siden skrev om hjembyen og menneskene der, ikke har det så godt hun heller.
For henne ble nesten «hva som helst mulig», men til liten lykkefølelse.
Om altså tittelens påstand og avslutningsord nok ikke holder vann, utvider Elizabeth Strout betydningen av begrepet «punktroman» ved vakkert å binde sammen de ni novellene som «Hva som helst er mulig» egentlig består av, slik at fortellingene under ett utgjør en avrundet roman.
|
706201 | train | 5 | screen | 27 | 6 | 2,018 | Folk som er triste og redde gjør slemme og idiotiske ting. Sånn blir det krig i verden, ifølge denne treffsikre, morsomme og dypt tragiske islandske filmen. | nb | sa | Elisabeth Bie | En atomkrig av en nabokrangel | https://aftenbladet.no/i/9mdo8q/ | En atomkrig av en nabokrangel
Folk som er triste og redde gjør slemme og idiotiske ting.
Sånn blir det krig i verden, ifølge denne treffsikre, morsomme og dypt tragiske islandske filmen.
Skyggen fra treet
Originaltittel:
Undir trénu.
Sjanger:
Svart komedie.
Nasjonalitet:
Island 2017.
Regi:
Hafsteinn Gunnar Sigurðsson.
Manus:
Huldar Breiðfjörð og Hafsteinn Gunnar Sigurðsson.
Skuespillere:
Steinþór Hróar Steinþórsson, Edda Björgvinsdóttir, Sigurður Sigurjónsson,Þorsteinn Bachmann, Selma Björnsdóttir.
Lengde:
1 time 29 min.
Aldersgrense: 15 år.
Trær som stenger for utsikten eller som kaster skygge er klassikere i så mange nabokrangelsagaer.
I denne herlige og nerveslitende tragikomedien fra Island, er skyggen fra et tre det som starter en atomkrig av en nabokonflikt.
Eller kanskje startet egentlig nabokrigen da Uffe forsvant?
Eller da et nabopar hadde så høylydt sex i borettslaget at Atli, Uffes bror, ikke fikk sove?
Etter en åpningsscene som må være en av historiens tøffeste og morsomste, der Atli - bokstavelig talt - blir tatt med buksa nede og deretter blir kastet på hodet ut av samboeren Agnes, ruller uansett konflikttoget mot en tragediens endestasjon.
For Atli må flytte hjem til mor og far.
Som har et stort tre i hagen.
Som kaster en irriterende skygge over til naboen.
Som har en ny, ung kone og en irriterende hund.
Som gjør sitt til at små irritasjoner vokser til galskap og paranoia.
Som skaper hoderystende, morsomme episoder.
Men som først og fremst er en studie av irrasjonell og slem oppførsel født av skuffelse, irritasjon og sorg.
Tre store konflikter
Tre store mennesker imellom-konflikter utspiller seg parallelt og sammenvevd: et opprivende samlivsbrudd, nabokonflikten om treet, og en konflikt i et borettslag om for høylydt seksualliv bak for tynne vegger.
Rollefigurenes personlighet, bakgrunnshistorie og reaksjonsmønster spiller en stor rolle.
Historier fra virkelighetens nabokrangler:
Det hadde vært enkelt både å lage ellevill komedie eller bekmørkt drama om nabokrangelen og persongalleriet i «Skyggen fra treet».
Regissør Hafsteinn Gunnar Sigurdsson har i stedet valgt å trekke både komikk, drama og tragedie helt ut til ytterpunktene.
Og det funker storartet.
Menneskelig galskap
For samtidig som vi blir underholdt av galskapen, gir konfliktene oss et tankevekkende skremmende og ganske så gjenkjennelig innblikk i den universelle, menneskelige natur:
Den passiv-aggressive forsmådde.
Den bitre og sorgtunge.
Den moralsk fordømmende.
Den konfliktsky.
Den konfliktsøkende.
Den retthaverske.
Den selvsentrerte.
Sammen er de dynamitt.
Både i «Skyggen av treet» og i selve livet.
|
706202 | train | 5 | screen | 21 | 6 | 2,018 | «Arvelig» betyr tittelen på årets sensasjonelle skrekkdebut fra USA. En ulmende uhyggelig film, der det blir mye opp til deg selv hvor skrekkelig du tolker tittelen og symbolikken. | nb | sa | Elisabeth Bie | Når familiedemonene våkner | https://aftenbladet.no/i/Kv9pOG/ | Når familiedemonene våkner
«Arvelig» betyr tittelen på årets sensasjonelle skrekkdebut fra USA.
En ulmende uhyggelig film, der det blir mye opp til deg selv hvor skrekkelig du tolker tittelen og symbolikken.
Hereditary
Sjanger:
Grøsser.
Nasjonalitet: USA 2018.
Regi og manus: Ari Aster.
Skuespillere: Toni Collette, Gabriel Byrne, Alex Wolff, Milly Shapiro, Ann Dowd.
Lengde:
2 timer 6 min.
Aldersgrense: 15 år.
En gammel matriark dør.
Og hun var, ifølge datteren Annies (Toni Collette) minnetale i begravelsen, ikke en veldig god og snill mor.
Men Annie sørger.
Kanskje er det sorgen som spiller henne et puss når (u)merkelige ting begynner å skje i familiehjemmet?
Gradvis blir vi kjent med en kjernefamilie der både ekteparet Annie og Steve, sønnen Peter og datteren Charlie har mange hemmeligheter for hverandre.
Og da Annie oppsøker en sorggruppe, får vi også vite at både hennes far og bror var døde etter alvorlige psykiske lidelser.
Grusom tragedie
Sakte følger vi familien på en fryktelig ferd fra den ene tragedien til den andre, der familiemedlemmene fjerner seg enda mer fra hverandre.
Men hvorfor?
Og hvordan?
«Hereditary» begynner ganske så ordinært.
Men ørsmå lydeffekter bidrar fra starten med en lummer stemning, og en rekke små tegn gir en snikende forutanelse om både ondskap og uhygge i heimen.
Det skal gå lang tid før følelsen får konkrete holdepunkter.
Regissør og manusforfatter Ari Aster, som her debuterer med spillefilm, leker dvelende med sjelslivet vårt der vi sitter og undres: er dette virkelig eller fantasi?
Er det overnaturlig eller naturlig?
Hva slags arv er det som slår til her?
Demonisk ekkel slutt
Aster porsjonerer mesterlig ut ledetrådene.
Uhyggen vokser og tar stadig nye, uventede veier.
Aster faller aldri for fristelsen til å pøse på med skrekkeffekter.
Skrekken skal komme fra oss selv, helt til vi i den demoniske sluttscenen tar del i en så ekkel, forklarende uhygge at det blir umulig å riste filmen av seg.
Et fabelaktig skuespillerensemble driver uhyggen framover.
Toni Collettes sorg og desperasjon er nesten ikke til å bære.
Og Milly Shapiro som den gåtefulle, lille Charlie kommer du aldri til å glemme.
|
706203 | train | 3 | literature | 25 | 6 | 2,018 | Kjell Ola Dahl har skrevet en slags krim om Scandinavian Star – brannen som drepte 159 mennesker i 1990. | nb | sa | Gunnar Gran | Krim om Scandinavian Star-brannen fungerer ikke | https://aftenbladet.no/i/0Ex4O2/ | Krim om Scandinavian Star-brannen fungerer ikke
Kjell Ola Dahl har skrevet en slags krim om Scandinavian Star – brannen som drepte 159 mennesker i 1990.
Kjell Ola Dahl:
Søsteren.
Krim.
350 sider.
Gyldendal forlag.
Forfatter Fredrik Andersen blir funnet knivdrept, og motivet kan være hans kontroversielle bok om Sea Breeze-katastrofen der 159 mennesker ble drept.
Boka viser at politiets utpekte gjerningsmann ikke kunne gjort det alene, og politiet henges ut som inkompetente.
Sea Breeze er åpenbart en tynn forkledning for Scandinavian Star.
Og her blir det sprøtt; forfatter Kjell Ola Dahls forrige bok heter «Scandinavian Star – Katastrofen og skandalene».
Han skrev også «Dødelig seilas» om samme tema i 2012.
Er denne krimmen bare overskuddsmateriale fra sakprosabøkene, eller vil Dahl banke inn budskapet i nok en bok; at politiets konklusjon ikke kan bli stående?
Privatetterforsker Frank Frølich etterforsker Fredrik Andersen-saken.
Han mistenker en av sine tidligere politi-kolleger for å stå bak.
Men mye mer skjer; Frank blir forelsket i Matilde, som blir kvinnen i hans liv.
Hun har en venninne som trenger hjelp til å finne søsteren til en jente som bor på asylmottak.
Frank tar oppdraget.
Men mest av at handler boka om Scandinavian Star.
Dahl pøser på med detaljer om brannen.
Jeg kan ikke se at det bidrar til å gjøre boka bedre, tvert imot.
Dahl er alt for tung på fakta-pedalen.
Forfatteren klarer ikke på en overbevisende måte å veve Scandinavian Star sammen med resten av handlingen.
Det blir også for mange gjentakelser av ting vi allerede vet, for eksempel når Frank må forklare politiet handlingen hittil.
Når det er sagt er Kjell Ola Dahl en dyktig forfatter.
Han har skrevet en rekke kritikerroste kriminalromaner.
«Kureren» fra 2015 fikk både Rivertonprisen og Brageprisen.
Han kan også skrive sterke setninger som dette:
«Det var en forbindelse mellom Bjørn Tynness og Fredrik Andersen.
En forbindelse så tykk og sterk som en ankerkjetting».
Dahl er god.
Men denne gangen klarer han ikke å skru de forskjellige delene sammen til et velfungerende maskineri.
TRE KRIMBØKER VI ANBEFALER PÅ DET VARMESTE:
|
706204 | train | 4 | screen | 28 | 6 | 2,018 | Hvordan føles det for en seksåring å miste alt og plutselig bli et nytt medlem i en liten familie? «Sommer 1996» gir et usentimentalt og litt stillestående innblikk i det. | nb | sa | Elisabeth Bie | Bittersøt og seig spansk sommeridyll | https://aftenbladet.no/i/l159Je/ | Bittersøt og seig spansk sommeridyll
Hvordan føles det for en seksåring å miste alt og plutselig bli et nytt medlem i en liten familie?
«Sommer 1996» gir et usentimentalt og litt stillestående innblikk i det.
Sommer 1993
Originaltittel:
Estiu 1993.
Sjanger:
Drama.
Nasjonalitet:
Spania 2017.
Regi:
Carla Simón.
Manus:
Carla Simón og Valentina Viso.
Skuespillere: Laia Artigas, Paula Robles, Bruna Cusi, David Verdaguer, Fermi Reixach.
Lengde:
1 time 37 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Når moren dør, foregår sorgen og dramaet over hodet på den perplekse, seks år gamle Frida.
Besteforeldre og tanter bestemmer at det beste for Frida er å flytte fra Barcelona til onkelen på landet.
Livet på gården et idyllisk eventyr for Frida, som også får en lekekamerat i sin tre år gamle kusine Anna.
Onkelen og tanten gjør alt for at Frida skal føle seg hjemme og velkommen i familien.
Derfor ser de i begynnelsen mellom fingrene med Fridas tiltakende problematiske oppførsel.
Biografisk film
«Sommer 1993» er Carla Simóns spillefilmdebut, og manuset er basert på hennes egne voksne minner om barndommens opplevelser og følelser.
Kameraet er limt til Frida, som er med omtrent hver scene.
Bare små episoder og lytting til bruddstykker av voksne samtaler vitner om en mørkere virkelighet, og om at mye er hemmelig.
For hva døde Fridas foreldre av?
Og hvorfor blir andre foreldre så hysteriske da Frida skrubber kneet og blør?
Frida selv vet ikke mer enn vi seere gjør.
Henne indre ensomhet, utrygghet og fortrengte sorg resulter i stadig mer grenseløs oppførsel.
Greier hennes nye familie å takle det som om Frida var deres egen, eller vil de gi henne opp?
Elske som sin egen
En kjent problemstilling fra barnevern og fosterhjem, som her er varsomt skildret både fra et svært ungt barns perspektiv, men til en viss grad også fra barnets nye mammas ståsted.
«Sommer 1993» er velspilt, bittersøt og vakker, og særlig samspillet mellom de to småjentene fascinerer.
Men prisen Simón betaler for den tilbakeskuende, usentimentale vinklingen hun har valgt, er en mangel på temperatur og hendelser som tidvis kan sette tålmodigheten på prøve.
|
706205 | train | 5 | music | 16 | 6 | 2,018 | Til tider som om Fleetwood Mac skulle ha spilt en Abba-låt. | nb | sa | Geir Flatøe | Deilig sommerlyd og sval pop | https://aftenbladet.no/i/XwLxAB/ | Deilig sommerlyd og sval pop
Til tider som om Fleetwood Mac skulle ha spilt en Abba-låt.
Restore To Past:
"Who you could be if you could be with me"
Det tok Restore
To Past en evighet å komme fram til debuten i 2014, og det har tatt noen år å få ut plate nummer to også.
De mange medlemmene er visstnok ikke alltid like enige.
Låtskriver Kristian Romsøe har med seg søstrene Ragna og Tora Engstad, Anders Møller, Jo Schumann og Simon Malm.
Tekstene tar Tora seg av.
Oslo-bandet åpner med friske "Running man" som øyeblikkelig fester seg, og refrenget sørger for at sangen blir sittende.
Tempoet senkes på "Northern exposure", uten at de mister popgrepet.
"Liquid denial" ble i likhet med "Elton" liggende igjen etter debuten, men forsvarer sin plass på oppfølgeren.
At de samtidig ikke er blant de beste her, er som det skal være.
Over ti minutter på "Lament of a dreamer" er i meste laget, men overgangen til spreke "The Turkish song of the damned part 2" blir desto friskere.
"Fanclub" lyder som Teenage Fanclub, noe som aldri blir feil.
Beste spor:
"Running man", "The Turkish song of the damned part 2", "Fanclub".
|
706206 | train | 4 | music | 4 | 6 | 2,018 | På sitt beste leverer den skotske trioen storslått synthpop. | nb | sa | Anette Basso | Skotsk kvalitetspop | https://aftenbladet.no/i/J14ylb/ | Skotsk kvalitetspop
På sitt beste leverer den skotske trioen storslått synthpop.
Chvrches: "Love is dead" (Glassnote/Universal)
Anmeldelsen av andreplaten «Every open eye» i 2015 fikk overskriften «pur pop på høygir».
Denne gangen løftes foten litt fra gassen.
De berusende øyeblikkene er blitt polert ned.
Det låter «smartere», men opplevelsen er mindre intens.
Kanskje er det en ambisjon om å vokse fra store til størst som gjør at de for første gang har hyrt inn eksterne hitmakere på produsentsiden.
Jeg er usikker på om det var et sjakktrekk.
Det er likevel gjenkjennelig:
Tunge rytmer, store følelser og svære melodier, ledet an av glitrende 80-tallssynther og en uhyre sterk vokal i Lauren Mayberry.
Det energiske høydepunktet «Graves» er en strålende låt med en skarp politisk undertone som får armhårene til å reise seg.
Den duvende og smått melankolske «Get out» kom på nyåret og har et refreng som har sittet som limt siden.
Andre steder bygger det seg opp, som på ««Miracle» og «Wonderland», før det nesten faller sammen på refrenget.
Tekstmessig er de faretruende nær klisjeene.
Beste spor:
«Graves», «Get out».
|
706207 | train | 3 | music | 24 | 6 | 2,018 | Hennes åttende album er det første på seks år. | nb | sa | Anette Basso | Storstjerna kan gaule, men også levere rørende ballader | https://aftenbladet.no/i/4d8Ep6/ | Storstjerna kan gaule, men også levere rørende ballader
Hennes åttende album er det første på seks år.
Christina Aguilera:
"Liberation" (RCA/Sony)
Christina Aguilera er en performer med en svær stemme og flere gigahits, men uten en tydelig identitet.
Den 15 spor lange platen kommer tregt i gang, har et sterkt midtparti og en slapp slutt.
En fikk tidlig inntrykk av at hun valgte en tidsriktig r&b/hip hop-sound å kle comebacket sitt i, som den Kanye-produserte og ukonvensjonelle singelen «Accelerate», men her får vi både funkrock-riff, soulpop og hint av reggae.
Det vi ikke får, er et helhetlig budskap.
Hadde hun bare fulgt empowerment-linjen i Demi Lovato-samarbeidet «Fall in line».
Her synger 37 år gamle Aguilera om å vise motstand mot trakassering og kvinnehat:
You do not owe them/Your body and your soul.
Låten følges av den sexy, svaiende «Right moves», malplassert mot forrige spor.
Den hører derimot sammen med «Like I do», hvor Aguilera tar kontroll over flørten.
«Deserve» er en skikkelig terapilåt, før «Twice» lar stemmen hennes skinne.
Ja, hun kan gaule, men også levere rørende ballader.
Beste spor:
«Accelerate», «Twice», «Right moves».
|
706208 | train | 5 | literature | 23 | 6 | 2,018 | BOK: Besnærende og suggererende om livsdefinerende øyeblikk, og om å bli hengende fast i dem. | nb | sa | Sigmund Jensen | Snøen som falt i fjor | https://aftenbladet.no/i/Rxpyn2/ | Snøen som falt i fjor
BOK:
Besnærende og suggererende om livsdefinerende øyeblikk, og om å bli hengende fast i dem.
Einar O. Risa:
Mannen på balkongen.
Roman.
75 sider.
Tiden.
Produktive og prisbelønte Einar O. Risa (f. 1954), tidligere journalist i Aftenbladet, har siden debuten i 1995 utgitt en rekke kritikerroste romaner, med den såkalte ”Kannekvartetten” som den kanskje mest kjente ved siden av bøker om bl.a. Kielland, Obstfelder, Eidsvoll og deportasjonen av norske jøder under krigen.
Risa skriver enkeltmenneskers liv og skjebner sammen med storpolitiske hendelser og historiske begivenheter, og evner med tilsynelatende enkle og effektive grep å trekke essensen ut av fortellingene og anskueliggjøre kjernen i dem, ofte i et rytmisk og renskåret språk preget av gjentakelser, kontraster og overrumplende brytninger, og med en isfjellteknikk som fremfor alt handler om utelatelsens kunst og den mening som slik plasserer seg mellom linjene og i underteksten.
Risas særegne stil tilfører dermed tekstene en suggererende energi og nerve, og romanen ”Mannen på balkongen”, som med sine 75 sider knapt kvalifiserer til sjangerbetegnelsen, er intet unntak.
Hovedpersonen er den tidligere politimannen Per, handlingen foregår dels i København, dels i Århus, og kan kort oppsummeres slik:
Per tar en Cecil ut av den krøllete pakken, tenner den med Zippoen, lener seg ut over rekkverket på balkongen, og ser mot Volden og Christianshavn, ”der det skjedde”.
Hva som egentlig har hendt, kommer ikke tilstrekkelig klart fram før mot slutten av boken, men røpes av en eller annen grunn allerede på omslaget:
Per og hans venn og kollega, Peter, har vært med på fullbyrdelsen av Danmarks siste dødsdom.
Peter mener den dødsdømte fikk som fortjent, Per blir ikke kvitt erindringen, og sitter også fast i andre minner.
Noe av det som holder dem sammen, er utfluktene i en Nimbus (= mørk sky) med sidevogn, og de står ofte og samtaler med denne mørke skyen mellom seg.
Med de sentrale elementer på plass – et fotografi, sigarettene, balkongen, åstedet, Nimbusen – avdekker Risa gradvis nye lag i denne raffinerte fortellingen om tiden som går og menneskene som trer ut av den, livsvalgene man gjør og ikke gjør, en ulykke som forandret alt, barnet man ikke fikk, søsteren Inger som kommer et par ganger ukentlig for å stelle i leiligheten, og altså gufset fra krigen som Per daglig gjenopplever på balkongen med blikket rettet mot Volden, ”der det skjedde”, som kan minne litt om den hånlatteren som forfølger hovedpersonen i ”Fallet” av Camus.
Selv om her også er en lun og underfundig humor, kulturmarkører som snapsemad og Christianssøpigens kryddersild, smilende egg, kapers og Harald Jensens akevitt, tidsmarkører som elevator for heis og ravelin for festning, og språkmarkører som nuh! og uha!, som er egnet til å gi lysere assosiasjoner, er det liten tvil om at Risas ærende er et annet.
I korte, meningsmettede kapitler etableres en besnærende dunkel stemning, der handling og dialog, med et hint av Beckett og Bernhard, kretser omkring noen få livsdefinerende hendelser, en følelse av tap og en mann som er opphengt i fortiden, skrevet fram av en opplagt og overbevisende forfatter, som får selv det å snuble i en dørterskel til å bli litterært interessant.
|
706209 | train | 5 | music | 9 | 6 | 2,018 | Det er kraft i countrysangene til mannen fra Raleigh. | nb | sa | Geir Flatøe | Tøff fyr i tøffe tider | https://aftenbladet.no/i/A2mKnz/ | Tøff fyr i tøffe tider
Det er kraft i countrysangene til mannen fra Raleigh.
American Aquarium:
"Things change" (New West/Border)
Gjennombruddet for American Aquarium er uteblitt, så det kanskje ikke så rart at bandets sjuende plate handler om kamp.
De åpner med "The world is on fire" og valgnatten da Trump kom til makten.
Vantro og stum står BJ Barham der, før det skifter fra sjokk til kampvilje.
This ain't the country my grandfather fought for, synger han og nekter å gi opp.
Tøffe folk overlever tøffe tider, lyder det i "Tough folks".
Det kjempes også på andre arenaer.
"When we were younger" hyller avdøde Tom Petty, men er samtidig en utstrakt hånd til bandmedlemmene som Barham skiftet ut i april.
I "Things change " og "I gave up the drinking (before she gave up on me)" kjemper han seg ut av alkoholismen.
"Shadows of you" er av hans vanlige oppbruddslåter, men også kampen om kjærligheten krones med seier i "'Til the final curtain falls", skrevet til kona.
Barham er blitt far og ser lysere på livet.
Beste spor:
"The world is on fire", "Crooked+Straight", "Tough folks", "Shadows of you".
|
706210 | train | 4 | literature | 18 | 6 | 2,018 | BOK: For deg som saknar tåke og elskar romantiske forviklingar. | nb | sa | Kristin Auestad Danielsen | Engelsk erotisk gotikk à la 2018 | https://aftenbladet.no/i/a2xm0a/ | Engelsk erotisk gotikk à la 2018
BOK:
For deg som saknar tåke og elskar romantiske forviklingar.
Sarah Perry:
Sjøormen i Essex.
Roman.
453 sier.
Omsett av Halvor Kristiansen.
Gyldendal forlag
Interiørblada er fulle av fossilar, lorgnettar og fyllepennar.
Vi vil ha plansjer av blomar, insekt og skjelett på veggene.
Og kva med eit lite kranie på skjenken?
Sarah Perrys roman ”Sjøormen i Essex” skriv seg inn i London og Essex på 1890-talet.
Det betyr ikkje at dette er ein roman om førre århundre.
Det er ein roman om 2018 men forkledd i vakre rekvisittar frå 1890-talet, pluss litt kulturhistorie om kirurgi, sjøormfantasiar og tuberkulose.
Her eit utdrag:
”På nittenårsdagen byttet hun ut fuglesang med fjærkledde håndvifter, gresshopper i høyt gress med en jakke pyntet med insektvinger; hun ble snørt i korsetter av hvalben, gjennomboret med elfenben og fikk satt opp håret med skilpaddeskall.”
Vi møter Cora Seaborne som har blitt enke.
Ho kjenner seg lukkeleg og fri frå eit grufullt ekteskap og vil leite etter fossilar langs den engelske kysten.
Ho kjem over sagnet om sjøormen i Essex og blir overtydd om at dette vesenet finst.
Det skaper stor ståhei.
I tillegg forelskar ho seg i presten.
Og så er det heile igang.
Sarah Perry har laga fine karakterar.
Den pussige kirurgen som er forelska i Cora.
Den staute presten med den nydelege kona Stella som er sjuk av tuberkulose på den vakraste måten.
For ikkje å snakke om den skumle sonen Frances og den sexy dagmammaen Martha (som trøyster enka mellom lakena på nattestid) som er svært kritisk til Londons boligpolitikk og brukar kjærleik for å å få den rike Spencer til å betre kåra for byens fattige.
”Uten et ord hadde Martha løftet opp sengeteppene og tatt Cora i sine armer.
Hun trakk opp knærne for å omslutte henne helt og holdt hardt rundt henne, slik at skjelvingen til den andre kvinnen trengte inn i henne.
Frigjort fra konvensjonenes hvalbenskorsetter og klær hadde Cora en stor og sterk kropp.
”
Ja, her er det den lesbiske dagmammaen som har seg med bestefrua, ikkje den staute stallkaren.
Her er flust av slike herlege forviklingar!
Cora som reddar ein sau saman med ein lasaron (trur ho!).
Den er full av detaljar og pussigheiter, som at Martha som går rundt med bier i kysa.
Kva no enn det skal bety.
|
706211 | train | 4 | screen | 14 | 6 | 2,018 | FILM: Varmt og velmeinande - og litt kjedeleg - om å vera 16 år og prøva å koma ut av skapet. | nb | sa | Jan Zahl | Korleis seia at eg er homo? | https://aftenbladet.no/i/G1bzxq/ | Korleis seia at eg er homo?
FILM:
Varmt og velmeinande - og litt kjedeleg - om å vera 16 år og prøva å koma ut av skapet.
Love, Simon
Sjanger: Drama, komedie, romantikk.
Med:
Nick Robinson, Katherine Langford, Jennifer Garner.
Regi:
Greg Berlanti.
Nasjonalitet: USA, 2018.
Lengde:
1 t. 49 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
«I´m just like you.»
Dette er første replikk i «Love, Simon», ein setning som blir gjenteken fleire gonger.
Det er også ein setning som ser ut til å styra korleis Nick Robinson spelar Simon, 16-åringen som går siste året på high school, ser ut som alle andre, er som alle andre - men som altså ber på ein stor løyndom.
Robinsons fine, neddempa framstilling, hans overtydande rolle som ein «vanlig fyr» utan dei store faktene er noko av det fine ved «Love, Simon».
Det hadde ikkje vore heilt det same med ein flamboyant skrulletype i hovudrolla.
For poenget er altså at Simon er akkurat som deg og meg.
Dette er visstnok første gong eit av dei store, amerikanske filmstudioa lagar ein film for den store, unge massemarknaden som handlar om homofili, om å koma ut av skapet.
På høg tid, skulle ein vel kunna seia.
Samtidig som det på ingen måte kjennest nytt å sjå eller lesa om dette i 2018.
At eit stort, kommersielt selskap som 20th Century Fox lagar ein film for mainstreammarknaden om ein ung manns strid med seg sjølv og omgjevnadene har visse konsekvensar:
Du ser at filmen er påkosta og profesjonelt gjennomført, i alt frå filming til historieforteljing.
Samtidig blir filmen omtrent så forutseibar, sentimental - og til tider kjedeleg - som du kan forventa når det skal vera ein hollywoodsk dose løyndom, ein dose romantikk, ein dose drama og ein dose humor.
Samtidig som filmen skal transportera oss gjennom forutseibare emosjonelle kurver, er han fri for skarpe kantar eller provokasjon.
Det er søtt, trygt og varmt - på grensa til det klamme.
Og forbløffande lett, til å handla om noko som kunne blitt framstilt som tungt, mørkt og problemorientert.
Simon og vennene hans gjer overtydande og fine roller, det same gjer særleg Simons far, den litt macho ex-fotballspelaren som må sjå sonen sin med nye auge.
Men så skal desse amerikanarane alltid ha med nokon elleville og sprø sidekarakterar som liksom skal vera morosame og crazy, og der blir det altså langt over the top for denne meldaren.
«Love, Simon» er basert på Becky Albertallis ungdomsroman «Simon og homo sapiens-agendaen».
Mykje handlar om mailutvekslinga mellom Simon og den andre skjulte homofile på skulen, Blue.
Pluss ein del teksting og telefonsamtalar.
Det er ikkje lett å laga levande film og bilete av epost og indre monolog, og saman med eit litt seigt mellomparti kjendest det tidvis freistande å ta opp min eigen telefon for å sjekka epost.
Denne meldaren er ikkje 16 år lenger, men hugsar med glede tilbake til min ungdoms romantisk-komiske high school-drama frå Hollywood.
Det var ikkje nødvendigvis så lett å kjenna seg att i desse universa der eg labba rundt på Time ungdomsskule.
Men sannsynlegvis rører «Love, Simon» borti noko gjenkjenneleg og velkjent for unge folk i dag, homo eller hetero, på leiting etter sin eigen identitet og sin eigen plass.
|
706212 | train | 6 | literature | 18 | 6 | 2,018 | BOK: Fantasifullt, medrivende og tankevekkende om statskupp, hjernevask og miljøtotalitarisme. | nb | sa | Sigmund Jensen | Grønt diktatur | https://aftenbladet.no/i/XwA8or/ | Grønt diktatur
BOK:
Fantasifullt, medrivende og tankevekkende om statskupp, hjernevask og miljøtotalitarisme.
Bjørn Vatne:
Nullingen av Paul Abel.
Roman.
320 sider.
Gyldendal.
Med ”Nullingen av Paul Abel” har Bjørn Vatne (f. 1976) skrevet en dystopisk og satirisk roman som bekrefter at den gode debutboken, ”Slik skal vi velge våre ofre” (2015), ikke var et lykkelig engangstilfelle, men mest sannsynlig starten på et lovende forfatterskap.
Vi er i Ålesund rundt år 2050.
Nedbyggingen av oljeindustrien og avviklingen av privatbilismen har avfolket distriktene.
I byene har kakaomangelen vært til allmenn ergrelse i tjue år.
Kornhøsten har slått feil flere år på rad, Portugal ligger i aske, i Bilbao drikker de opium til lunsj.
”Verden feirer den siste tid med stil, mens vi er en selvoppofrende vits” heter det om det humørløse og miljøhysteriske Norge, der det er skapt en kollektiv hukommelse i form av den såkalte sjalken, ”en vennlig forlengelse av bevisstheten” og ”et vemmelig beist på plyndrertokt i sinnet”, som byr på eventyrlige muligheter for kontroll, hjernevask og suggesjon.
Sjalkens potensial blir desto tydeligere når øko-partiet Pan-etisk forbund tar makten i et statskupp og gjennomfører en statskontrollert grønn revolusjon som på kort tid viser seg like totalitær som historiens øvrige røde og brune maktovertakelser.
Paul Abel, professor i marinbiologi og Darwin-ekspert ”med Foucaults briller og Derridas frakk”, og jobbene til to statssekretærer og en minister på samvittigheten, avsverger fremskrittet og motsetter seg hjernevask.
Han defineres som en fiende av Pan og ender i Fortettingen, helt nederst i det grønne hierarkiet som er bygd på en forestilling om verdensaltet under det lett orwellske slagordet ”Alle er alles alt”, og i en Huxley-liknende, marerittaktig paradisversjon av den vidunderlige nye verden, der all romantisk kjærlighet er avskaffet fordi det fører til overdrevent forbruk.
I flere av skildringene får man uvegerlig en fornemmelse av at et visst miljøparti må ha stått modell.
Pauls kone Astrid derimot er en lojal tjener av Pan som før hun ble dommer i tingretten var en ”selverklært filmelsker med utstudert tarvelig smak” og en forkjærlighet for dansefilmer fra åttiårene.
Pauls oppgave blir på solstadsk vis å skildre den store miljøpolitiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land, i håp om at vanstyret skal veltes og han slik får sin Astrid tilbake, for det er jo en kjærlighetshistorie gjemt inni her også.
Paul vil bli ”helten i den langvarige åndelige okkupasjonen av landet”, og okkupantenes leder, Jan Rotgers, ”en dandy med hjernen til en Machiavelli”, taler da også til nasjonen med samme patos og til dels samme ord som Quisling i radiotalen den 9. april 1940, og avslutter med Forbundets obligatoriske hilsen:
”Til Pan!”, som vel heller ikke er så fjernt fra et ”sieg heil”.
I et sidemotiv fortelles det dessuten om en parasitt som på kort tid overtar verten fullstendig, uten at vertsorganismen selv er klar over det, og med en klar side til totalitære regimer og idealisme som blir til fanatisme og ekstremisme, hva enten den er rød, brun, grønn eller religiøs.
”Nullingen av Paul Abel” er en imponerende, fantasirik, språklig oppfinnsom og underholdende roman om blind tro versus sunn skepsis, fornuft versus følelser, forførelse versus overbevisning, og om et offentlig drømmespråk og den falske forestillingen om et selv, foruten ymse tankevekkende filosofiske refleksjoner – en på alle måter fascinerende roman.
|
706213 | train | 4 | music | 11 | 6 | 2,018 | Lekkert og kontemporært, uten å engasjere. | nb | sa | Anette Basso | En ekstremt lekker lytteopplevelse som ikke stikker så altfor dypt | https://aftenbladet.no/i/m6wm9p/ | En ekstremt lekker lytteopplevelse som ikke stikker så altfor dypt
Lekkert og kontemporært, uten å engasjere.
Emilie Nicolas:
"Tranquille Emile" (Warner)
Emilie Nicolas slapp sin kritikerroste debut «Like I'm a warrior» i 2014, og med ett var hun en av landets fremste artister.
Så ble det stille fra 30-åringen, før singelen «Higher love» kom i april.
Oppfølgeren er etter min mening sterkere enn forgjengeren.
Mer helhetlig og med et soul/r&b-preg som kler vokalen hennes, som unektelig er en av Norges beste.
Tematisk dreier det seg i stor grad om kjærligheten:
Den deilige og den vanskelige, ofte begge deler samtidig.
Framførelsen er ærlig og «stream of conciousness»-aktig.
Referansen til Frank Ocean er blitt nevnt av flere.
Men jeg var aldri en av dem som helt lot meg fenge i 2014, og det er tilfellet også i 2018.
Nicolas gjør alt riktig, men makter ikke å engasjere, selv om noen låter utmerker seg.
Det sexy mørket i «Wild one».
Den kjølige, drivende «String».
«Tranquille Emile» er en ekstremt lekker lytteopplevelse som ikke stikker så altfor dypt, og som gjerne kunne ha blitt kuttet med et par spor.
Beste låter:
«Wild one», «String», «Higher love».
|
706214 | train | 5 | music | 8 | 6 | 2,018 | Sangene er skrevet før Trump og Brexit, men virkeligheten har innhentet Rhys. | nb | sa | Geir Flatøe | Ragnarok kommer, husk å ta selfier | https://aftenbladet.no/i/jPJWAn/ | Ragnarok kommer, husk å ta selfier
Sangene er skrevet før Trump og Brexit, men virkeligheten har innhentet Rhys.
Gruff Rhys:
"Babelsberg" (Rough Trade/Playground)
Som frontfigur i Super Furry Animals er Gruff Rhys vant til oppmerksomhet.
Samtlige ni album har vært innom topp 25 på britiske lister.
Som soloartist er han mer anonym.
Av fire album har bare "American interior" sneket seg inn på topp 25.
Nå kommer det femte, og det fortjener å bli hørt.
Etter minst 20 gjennomspillinger liker jeg platen bare bedre og bedre.
Det tok over to år å få de ti sangene ferdig, men bare tre dager å spille dem inn.
Studioet skulle rives, og Rhys fikk i all hast med seg tre musikere som var i byen:
Kliph Scurlock, Stephen Black og Osian Gwynedd.
Opptakene ble så liggende mens Rhys var opptatt med andre prosjekt, blant dem en opera om Wales etter apokalypsen.
Han likte hva komponist Stephen McNeff gjorde der og ba ham om å lage orkesterarrangementer til sangene.
Nye måneder gikk, og så ble BBC National Orchestra of Wales med sine 72 musikere engasjert.
Albumet handler om et samfunn på vei mot undergangen, og Rhys betrakter orkesteret som en fasade for å skjule forfallet, som sminken som legges for at ting skal se bedre ut.
Dermed får vi pur pop fra ende til annen.
Han åpner med "Frontier man", så tett opp til salige Lee Hazlewood som du kan komme.
Deretter følger "The cub", en sang som Stuart Staples fra Tindersticks burde sikret seg.
Staples har imidlertid valgt å gjøre helt andre ting på sin nye plate, så jeg lytter til Rhys.
"Oh dear!" kunne vært en gammel Kinks-låt.
På videoen til "Limited edition heart" sitter en sint Trump og twitrer før han glisende viser meldingene til en sørgmodig Jesus.
Sangen oser derimot av sol og sommer, Jonathan Richman og Serge Gainsbourg.
Teksten er av det mørke slaget, men ikke uten håp:
I'm keeping my eyes peeled
for military takeover at night
We'll go into hiding
and keep the light shining
På "Take that call" er det et parti som nærmer seg Beatles-låten "She's leaving home".
Lavmælte "Drones in the city" er like truende som den er vakker.
"Negative vibes" har han brukt før, en sang om den økende polariseringen i samfunnet.
Løsningen er å behandle hverandre med respekt, mener Rhys.
"Same old song" kunne vært fra 50-tallet, selv om vokalen flytter den fram i tid.
I det hele tatt utforsker han denne gang mulighetene som ligger i stemmen.
"Architecture of amnesia" har spor av Bowie og mykes opp av orkesteret.
Han avslutter med "Selfies in the sunset", en duett med modellen Lily Cole.
I et intervju med magasinet "The Malestrom" forteller Rhys at han ønsket en som var blitt fotografert mer enn de fleste.
Inspirasjonen til sangen kom da han så folk ta selfier foran det han trodde var solnedgangen i Russland, men som viste seg å være lysskjæret fra et kjemisk anlegg.
Omtrent slik vil apokalypsen bli, tenkte han:
Folk tar selfier, det er slutten, men i det minste ser den flott ut.
Navnet på albumet "Babelsberg" viser også til noe i ferd med å kollapse; Babels tårn.
Det er samtidig navnet på et sted i Tyskland som Rhys merket seg under en turné.
Da de skulle rive studioet for å føre opp et høyt hus med luksusleiligheter, falt navnet på plass.
En plate om undergangen, som kan bli spektakulær.
Husk å ha mobilen oppladet.
Beste spor:
"Frontier man", "Limited edition heart", "Negative vibes", "Selfies in the sunset".
|
706215 | train | 4 | screen | 21 | 6 | 2,018 | Fem år og åtte måneder i fengsel gir Debbie Ocean nok tid til å taime og tilrettelegge det perfekte kuppet og den snedigste hevnen. Spennende blir det aldri, men svært så stilig. | nb | sa | Elisabeth Bie | Ocean’s 8 kupper verdens mest glamorøse galla | https://aftenbladet.no/i/7lG58B/ | Ocean’s 8 kupper verdens mest glamorøse galla
Fem år og åtte måneder i fengsel gir Debbie Ocean nok tid til å taime og tilrettelegge det perfekte kuppet og den snedigste hevnen.
Spennende blir det aldri, men svært så stilig.
Ocean's 8
Sjanger: Action/krim.
Nasjonalitet: USA 2018.
Regi: Gary Ross.
Skuespillere: Sandra Bullock, Cate Blanchett, Mindy Caling, Awkwafina, Dakota Fanning, Anne Hathaway, Sarah Paulson, Rihanna, Helena Bonham Carter.
Lengde:
1 time 50 min.
Aldersgrense:
Alle.
Javel.
I 2016 kom det en nyinnspilling av «Ghostbusters» med bare damer i hovedrollene.
I år kommer....
«Ocean’s 8», med bare damer i hovedrollene.
Tankene går selvsagt til gutta boys og superkuppene i Ocean’s 11, 12 og 13, ledet an av svindlerskurken Danny Ocean (George Clooney).
Er dette enda en nyinnspilling for å vise at også kvinner kan etc.?
Nei.
Heldigvis har «Ocean’s 8» mye mer å by på enn det, selv om opplegget er friskt lånt fra Steven Soderberghs «originaler».
At kuppteamet er kvinnelig, er ikke så viktig.
Men at kuppet foregår på den glamorøse MET-gallaen, der det flommer over av kvinnelige superkjendiser som seg selv i vakre kjoler, gjør filmen vinklet mot et kvinnelig publikum.
Kult!
Blakk og hevnlysten
Soderberg har gitt fra seg registolen, og er bare listet som produsent når Danny Oceans søster Debbie (Sandra Bullock) endelig slipper ut av fengsel.
Blakk og hevnlysten viser hun raskt at svindlertriks er et karaktertrekk i Ocean-familien.
Etter å ha sørget for den nødvendige komforten, oppsøker hun sin gamle partner Lou (Cate Blanchett).
Debbie presenterer henne for kuppet: å knabbe et diamantsmykke verd 150 millioner dollar fra MET-gallaen.
Med på laget får de en hacker, en lommetyv, en heler, en diamantekspert - og en kjoledesigner.
En intetanende brikke i komplottet er også filmstjernen Daphne (Anne Hathaway), som skal lede gallaen.
Måten hun manipuleres på, gir noen av filmens mest kostelige øyeblikk.
Plottet i «Ocean’s 8» tar aldri skikkelig av.
Men det filmen mangler av temperatur, tar den igjen i stil.
Det virker som et bevisst valg heller å imponere oss med snedige og kreative plandetaljer, enn å få oss til å sitte ytterst på stolen.
Greit nok.
Person- og rollegalleriet derimot!
Utsøkt.
Sandra Bullock og Cate Blanchett har flott kjemi.
Rihanna er superkul som hacker.
Helena Bonham Carter er herlig selvironisk som skrullete designer.
Det samme kan sies om Anne Hathaway som bitchy filmstjerne.
Dra-te-trynet Hathaway
Hathaway har fått mye hat de siste årene for dra-te-trynet sitt.
Nå spiller hun dette trynet helt ut på en måte som helt sikkert kommer til å gi en minus pluss minus er pluss-effekt for henne.
Herlig!
«Ocean’s 8» er som en blanda drops-pose, der noen av dropsene ikke er like gode som de andre.
Den hardeste jobben er styre unna disse underveis, det vil si holde ut gjennom noen omstendelige partier med mye jabb.
Totalt sett er filmen ukomplisert og passelig moro så lenge det varer.
Ikke mer.
Samtidig er det ikke lett å peke på hva som kunne vært gjort annerledes for å gjøre «Oceans 8» til en mer uforglemmelig film.
Manuset funker, det samme gjør rollebesetningen og stilen.
Filmen er akkurat det den har ambisjon om å være: smart og lettfordøyelig visuell underholdning.
Det spenningsdempende ligger rett og slett i selve kuppsjangeren, som har fått trykke på de samme følelses- og spenningsknappene våre litt for mange ganger:
Olsenbanden.
Oceans-filmene.
The Italian job.
Etc.
Etc.
For oss som har levd en stund, altså.
|
706216 | train | 5 | music | 1 | 6 | 2,018 | Gjestelisten er lang på hennes sjuende soloalbum. | nb | sa | Geir Flatøe | Da huset brant ned, spilte Neko Case inn «Bad luck» | https://aftenbladet.no/i/P3zAvp/ | Da huset brant ned, spilte Neko Case inn «Bad luck»
Gjestelisten er lang på hennes sjuende soloalbum.
Neko Case:
"Hell-on" (Anti/Playground)
Det er gått fem år siden forrige soloalbum fra Neko Case, en tid hun har fylt med The New Pornographers pluss prosjektet case/lang/veirs.
Nå henter hun inn AC Newman fra nevnte band og KD Lang og Laura Veirs fra nevnte prosjekt.
Platens sentrale spor deler hun med Mark Lanegan, sju minutter lange "Curse of the 1-5 corridor":
I left my home and faked my ID, I fucked every man that I wanted to be.
Eric Bachman bidrar på "Sleep all summer", lånt fra hans eget band Crooked Fingers.
Andre gjester er Robert Forster, Joey Burns, Beth Ditto, Doug Gillard, Kelly Hogan og Nora O'Connor.
Medprodusent er Björn Yttling fra Peter Bjorn and John.
Mens Case var i Sverige, fikk hun beskjed om at hjemmet hennes i Vermont hadde brent ned.
Hun svarte med å gå i studio og spille inn "Bad luck", albumets friskeste kutt.
47-åringen har sin egen stil bygd på indierock og alternativ country, og denne gang også en god dose deilig pop.
Beste spor:
"Hell-on", "Bad luck", "Curse of the 1-5 corridor", "Sleep all summer".
|
706217 | train | 5 | music | 18 | 6 | 2,018 | Den melankolske popen vris i tidsriktig retning. | nb | sa | Anette Basso | Perfekt følge til sommerforelskelsen | https://aftenbladet.no/i/G1bzLx/ | Perfekt følge til sommerforelskelsen
Den melankolske popen vris i tidsriktig retning.
Lykke Li:
"So sad so sexy" (Sony)
Lykke
Li er «sad girl»-popens ledestjerne, sammen med Lana del Rey.
Når hun slipper sitt fjerde album, er det fire år siden sist.
Hun har flyttet til LA og fått seg et nytt produksjonsteam, som har klienter som Beyoncé, Frank Ocean og Kendrick Lamar.
Nå blandes bittersøte erfaringer med salte tårer i klorfylte svømmebasseng.
Hør bare på «Deep end» med deilige trap-produksjoner og svevende synthlyd.
Li har noe på hjertet og doserer det ut i riktig mengde og lengde over ti spor.
Hør på «Two nights».
En enkel rytme akkompagneres av lavmælte pianoakkorder, mens hun repeterende skildrer den ulmende anerkjennelsen av å bli bedratt.
Rapperen Aminé forteller den andre siden av historien.
Det gjør hun også selv i «Bad woman»:
I've been a bad woman, but I'm still your woman.
Med «Better alone» slår hun fast at det er bedre å være alene, enn å være ensom sammen med noen.
Når årets sommerforelskelse blomstrer og kanskje også visner, er platen et perfekt følge.
Beste spor:
«Deep end», «Better alone», «Two nights».
|
706218 | train | 4 | screen | 4 | 6 | 2,018 | Arvtakertrøbbelet rundt en rik og mektig patriark og hans dysfunksjonelle ungeflokk, skildres med både realisme og mørk humor i en noe vinglete, men lovende tv-serie. | nb | sa | Elisabeth Bie | TV: Lovende og lummer dans rundt rik patriark | https://aftenbladet.no/i/kazOJ9/ | TV:Lovende og lummer dans rundt rik patriark
Arvtakertrøbbelet rundt en rik og mektig patriark og hans dysfunksjonelle ungeflokk, skildres med både realisme og mørk humor i en noe vinglete, men lovende tv-serie.
Succession
TV-serie
Sjanger:
Drama i 10 deler a 60 minutter.
Kanal:
HBO Nordic.
Nasjonalitet: USA 2018.
Skuespillere: Brian Cox, Kieran Culkin, Jeremy Strong, Sarah Snook, Hiam Abbass, Nicholas Braun,Matthew Macfadyen.
Premiere:
HBO Nordic 4. juni .
Anmeldelsen er basert på de 3 første episodene.
TV-serier om rike, mektige familier er i skuddet for tiden.
Men der «Trust» handler om faktiske hendelser i Getty-familien, er HBOs nye dramaserie «Succession» (Rekkefølge) bare løst inspirert av Murdoch-familiens medie- og underholdningsimperium og intrigene rundt arverekkefølgen.
Felles for dem begge er en sterk patriark som deler ut makt, posisjoner og penger med urettferdig, foraktfull og kjip hånd, omgitt av dysfunksjonelle etterkommere, smiskere, lykkejegere og intrigemakere.
Forskjellen fra 80-tallsseriene «Dallas» og Dynastiet» er bare et mer nyansert rollegalleri og et snev av gjenkjennelighet og realisme.
Roy-familens patriark Logan har jobbet seg opp fra ingenting.
Han leder det internasjonale mediekonsernet Waystar Royco, og er gift for tredje gang.
Nå er han gammel, og snart er det på tide å trekke seg tilbake.
Men hvem skal overta?
Den noe alternative eldstesønnen Connor vil ikke ha noe med firmaet å gjøre.
Det vil derimot sønnen Kendall, som allerede leder en avdeling, og er den logiske etterfølgeren.
Problemet er bare at han er en impulsiv og usikker løs kanon.
Sønnen Roman, som tidligere har jobbet i konsernet, vil bare være morsom levemann.
Og datteren Shiv satser på politikk.
Men om de ikke bryr seg om egen makt, mener de alle sammen mye om andres.
Patriark i koma
Alle sammen møtes for å overraske faren på bursdagen.
Dukker opp der gjør også den blakke og desperate nevøen Greg.
I bakgrunnen lurer hans mor, og begges mål er å skaffe Greg i jobb i selskapet.
Så havner Logan i koma på det verst tenkelige tidspunktet.
I fortvilelsen og kaoset som følger, viser det seg at konsernet er i alvolige økonomiske problemer.
Noen må handle raskt.
Men hvem?
Og hvordan?
Det som starter som et tradisjonelt drama om en dysfunksjonell familie, der alle tenker mest på sine egne interesser og derfor trekker i hver sin retning, utvikler seg gradvis i absurd-komisk retning.
Etter hvert som vi kommer nærmere inn på rollefigurene og deres handlinger og karaktertrekk, er det lett å trekke paralleller også til den elleville komiserien «Arrested development».
I Logans ungeflokk og deres partnere finnes det knapt et menneske å like.
Ikke akkurat slemme, bare selvopptatte og udugelige.
Og etter tre episoder har vi fortsatt for lite bakgrunnsinformasjon til at familiens problemer og situasjon virkelig engasjerer.
Vel er den lumre, mørke humoren befriende i alt bissniss-snakket og maktkampen, men den demper også realismen og følelsen av at noe står på spill.
Flere av rollefigurene virker også krampaktige og lite troverdige i iveren etter å gjøre dem absurde nok.
Plaget direktør
Det står ikke på skuespillerne.
Særlig gir Jeremy Strong et helt fabelaktig portrett av den plagede Kendall, en fyr med masse ambisjoner, men null killerinstinkt og strategisk teft.
For en direktør!
Selv om «Succession» ikke akkurat fjetrer etter tre episoder, er serien aldri kjedelig.
Det er noe som lumrer under overflaten og gir lyst til å se mer.
|
706219 | train | 5 | literature | 15 | 6 | 2,018 | BOK: Vidtfavnende om kjærlighetens veier og avveier. | nb | sa | Steinar Sivertesen | Sine mødres døtre | https://aftenbladet.no/i/WL1wXr/ | Sine mødres døtre
BOK:
Vidtfavnende om kjærlighetens veier og avveier.
Kirsten Thorup:
Erindring om kjærligheten.
Roman.
Oversatt av Bente Klinge.
464 sider.
Gyldendal.
Da danske Kirsten Thorup (f. 1942, debut 1967) vant Nordisk råds litteraturpris 2017 for sin 11. roman, nå stilsikkert oversatt til norsk, betonte hun bl.a. at dette bredt anlagte, psykologisk- realistiske familiedramaet fører sammen de fleste av forfatterskapets sentrale motivisk-tematiske tråder på tilsiktet vis.
Da jeg anmeldte hennes to første romaner på norsk, «Lille Jonna» (1979) og «Himmel og helvete» (1984), la jeg stor vekt på de kompliserte mor-datter-forholdene og den gjennomgripende identitetsproblematikken som forplantet seg gjennom disse tekstene der stadige fall mot avgrunnen, altså «helvete», er langt mer markant enn flukten mot en blå «himmel».
Den turbulente, fynske oppveksten som Jonna beretter om, med en mor som svikter og trange sosiale rammer som må brytes, gjenfinnes til fulle i «Erindring om kjærligheten».
Der heter hovedkarakteren Tara.
Som barn lider også hun under mangel på omsorg fra sin aldrende mor, og hun bærer på vakre drømmer som vanskelig lar seg realisere.
I stedet for å bli suksessombrust skuespiller ender hun opp som psykiatrisk pasient, vaskehjelp, privatsekretær og omsider også hjemløs i København, uten kontakt med Siri, den datteren hun føder og elsker og likevel svikter.
Tara gjør mot Siri akkurat det hun anklaget sin mor for å gjøre, å bli for opptatt av seg selv og andre voksne på bekostning av egen datter.
Siri makter riktignok å skape seg en karriere som performancekunstner og forsone seg med Tara da hun selv finner kjærligheten og føder et barn - en overrumplende feel good-avslutning som demonstrerer at alle mødrenes og døtrenes synder ikke nødvendigvis skvalper rundt til evig tid i denne typen dickensk realisme som Kirsten Thorup har gjort til sitt dikteriske bumerke der hun veksler målbevisst mellom en jeg-forteller og det å berette i tredje person, på stadig jakt etter psykologisk, sosialt, politisk innsyn i en innfløkt verden.
Men mørket og smerten og sorgen, i form av fattigdom, depresjoner, selvmord, moralsk svik, politivold og uinnfridd lengsel, er gjennomgående langt lettere å få øye på enn de lyse øyeblikkene i livet til Tara og Siri, bare så det er sagt.
Dessverre spoleres stramme scener, med innebygd psykologisk-sosialt skarpsyn, for ofte av belærende formuleringer:
«Hennes forestillinger om Siri var og ble projeksjoner av hennes følelsesspenninger og komplekser».
Eller hva med pekefingerfortolkning som:
«Sjalusien gjorde henne blind og ondsinnet», «Lucas kunne bli bitende ond», «Hun følte en uskyldig ømhet for ham.»
|
706220 | train | 5 | literature | 5 | 6 | 2,018 | BOK: En sofistikert spionthriller av den gode, gamle sorten, i tradisjonen etter John Le Carre. | nb | sa | Gunnar Gran | Elegant, jødisk jakt på IS-sjefen | https://aftenbladet.no/i/Rxw24r/ | Elegant, jødisk jakt på IS-sjefen
BOK:
En sofistikert spionthriller av den gode, gamle sorten, i tradisjonen etter John Le Carre.
Daniel Silva:
Spionenes hus.
Thriller.
Oversatt av Mona Berge.
494 sider.
Harper Collins.
Terrorister angriper Londons West End på flere steder samtidig.
De plaffer ned hundrevis av uskyldige folk og sprenger seg sjøl med bombebelter.
Det er en av de verste terrorangrepene noensinne.
I virkeligheten virker IS nå veldig svekket.
Men i boka er de sterkere enn noensinne.
Den nye sjefen for den israelske etterretningstjenesten, Gabriel Allon, er ikke i tvil om hvem som står bak terroren:
Hans gamle nemesis IS-leder Saladin.
Det dødbringende angrepet er perfekt planlagt, og Saladin selv har blitt et spøkelse som ingen vet hvor er.
Men kanskje finnes det en måte å komme på sporet av IS-sjefen, han har nemlig overtatt mye av narkotikasmuglingen fra Afrika til Europa.
En av Frankrikes rikeste menn, Jean-Luc Martel, er i det skjulte sentral i denne trafikken.
Israelsk og britisk etterretning sikter seg inn på Martels samboer og svake punkt, Olivia Watson, en tidligere fotomodell som nå driver galleri.
Det brer seg en god og varm følelse i kroppen, ettersom plottet bretter seg ut.
Etterretningstjenestene beskrives på en hjemmekjent og inneforstått måte.
Forfatteren kjenner disse kontorene og korridorene som sitt eget badekar.
Kanskje Silva plukket opp noe i sin tidligere karriere som Midtøsten-korrespondent.
I den møysommelige oppbyggingen av handlingen, betyr personlighetene nesten alt.
Den gamle kunsthandleren/agenten Julian Isherwood er en herlig figur.
Når terroristene angriper bestemmer han seg, – Jo, han skal faktisk gjøre en heltemodig innsats denne gangen.
Superspion Marlowe/Curzon er kanskje litt for suveren til å slåss, skyte, snakke flere språk perfekt og være uendelig sjarmerende.
James Bond kan ta seg en bolle.
Silvas faste hovedpersonen – Allon – er den type sjef som liker å gjøre tingene selv, både skyte og spionere.
Jødisk-amerikanske Daniel Silva skriver godt.
Han bygger opp plottet stein for stein, med masse personlighet og eleganse.
Men hovedinnvendingen mot boka må bli:
Det blir ikke skikkelig spennende før på slutten.
DISSE KRIMBØKENE FIKK TOPP
KRITIKK:
|
706221 | train | 4 | literature | 5 | 6 | 2,018 | BOKMELDING: Florence Nightingale og Theodore Roosevelt hadde truleg ME. | nb | sa | Kristin Auestad Danielsen | Tankevekkande bok om ME | https://aftenbladet.no/i/rL12Bw/ | Tankevekkande bok om ME
BOKMELDING:
Florence Nightingale og Theodore Roosevelt hadde truleg ME.
Silje Bergum Kinsten:
«Jeg vet ikke helt hva det er», 203 sider, Flamme forlag
I denne skjønlitterære debutboka blir det henvist til ein artikkel frå 2013 som samanliknar ME med nevrasteni som var ein utbreidd diagnose i Vesten frå 1880 og 1930.
Nevrasteni og ME liknar kvarandre i symptom men i motsening til ME var nevrasteni ein høgstatus-sjukdom som var ”(...)et legitimt resultat av heroisk innsats fra intelligente ”leaders and masters of men(...)” Kjende folk som Florence Nightingale og Sigmund Freud hadde denne diagnosen.
I motsetning til nevrasteni er ME ein kvinneleg konnotert lavstatussjukdom.
Kvinner med ME blir stigmatisert som kvinner som ikkje ”klarer presset” gir opp og sjukemelder seg.
Denne debuten gir eit innblikk i korleis det er å få ein slik diagnose og ei undersøking av kva ME er.
Bergum Kinsten startar romanen med tette sider med prosa for å skildre livet og påkjenningane i kvardagen for hovudpersonen før kollapsen.
Etterpå er sidene luftige med enkle setningar.
Er det dikt?
Det veit eg ikkje, men hovudpersonen er i ein tilstand med begrensa kapasitet og då passar det godt å minimere språket til det absolutt nødvendige.
Det er tydeleg at hovudpersonen her er utsett for eit umåteleg arbeidspress.
Ho er alltid på etterskot, lovar ting ho ikkje klarer å halde som gjer folk sinte.
Er det arbeidspresset som førte til ME?
Det verker som denne diagnosen ligg på den enkelte sine skuldre så lenge forskarane ikkje har funne den biologiske grunnen.
Og det er forbaske urettvist.
Her er også sarkasme over sjukelønsordninga og mannlege forskarar som påpeiker at kvinner er oftare sjukemelde enn menn og insinuerer at kvinner ikkje er sjuke men berre hevdar at dei er sjuke.
Som hovudpersonene lakonisk seier:
”Fødselsåret mitt kan jeg dessverre ikke få gjort noe med, men jeg vurderer kjønnskifteoperasjon.
Eventuelt kan jeg invitere den første økonomen, han som vil endre sykepengeordningen, hjem på en ingefær-og gurkemeieshot, eller en kopp te.”
”Jeg vet ikkje hva det er” er ei lettlest og tankevekkande bok om ME.
Boka kan engasjere til meir forsking og kunnskap om denne stigmatiserte diagnosen så folk med sjukdomen blir tekne meir på alvor og får hjelp.
|
706222 | train | 5 | music | 30 | 6 | 2,018 | Soloalbum fra den tidligere Supergrass-trommisen. | nb | sa | Geir Flatøe | Plyndrer britisk pophistorie på beste vis | https://aftenbladet.no/i/0Exoz2/ | Plyndrer britisk pophistorie på beste vis
Soloalbum fra den tidligere Supergrass-trommisen.
Danny Goffey:
"Schtick" (Distiller/Border)
Danny Goffey var trommeslager i Supergrass, med storhetstid på 90-tallet.
De pakket sammen i 2010, og Goffey turnerte samme år med Babyshambles.
Siden har han vært innom ulike prosjekter, inkludert soloalbumet "Take off your jacket & get into it" (2015) under navnet Vangoffey.
44-åringen fra Eton har ikke verdens beste stemme, men det er vanskelig å mislike den erkebritiske popen.
Åpningen "Let it happen" er Bowie anno "Let's dance".
"Ancient text" er Clash med et budskap om å slutte å bruke religion som grunn til å drepe.
På "Sick holiday" synger han som salige Ian Dury.
Singlen "Buzzkiller", om gatevold, høres heller ikke ut som om den er lagd i dag, men definitivt som om den er made in England.
Glamrocken på "I can't leave it alone" likeså.
"Cosmic Bob" er fortellingen om en byoriginal i Oxford.
"Television" låner fra Boomtown Rats, og The Specials speiler seg i "I am done (Trying to be young)".
Pur pophistorie.
Beste spor:
"Sick holiday", "Cosmic Bob", "I can't leave it alone", "Televison".
|
706223 | train | 5 | literature | 28 | 6 | 2,018 | BOK: Fra slagmarkene og ingenmannsland mellom tro, tvil og fornektelse. Ikke dusinvare. | nb | sa | Jan Askelund | I skvisen mellom de ville og de gale | https://aftenbladet.no/i/dd2M81/ | I skvisen mellom de ville og de gale
BOK:
Fra slagmarkene og ingenmannsland mellom tro, tvil og fornektelse.
Ikke dusinvare.
Øystein Stene:
De opplyste.
Roman.
311 sider.
Gyldendal.
Hvis tittelen ikke allerede hadde vært brukt av sørafrikanske Andre Brink, kunne norske Øystein Stene (1969, debut 2003) gjerne ha kalt sin siste roman for «En lenke av stemmer».
Men der Brink fletter sammen en rekke personers historier i en faren koloni- og slavetid, legger Stene handlingen i «De opplyste» til en vedvarende apokalytisk framtid der halve menneskeheten har blitt utryddet.
Og der Brinks personer levde i det sørlige Afrika, utspilles «De opplyste» i Europas sør-østligste hjørne i og rundt Balkan.
«De opplyste» er en sjeldenhet blant dagens romaner, hinsides flodbølgen av romaner der forfatter og forteller forbruker det meste av energien på å meddele hvordan de har det.
(De har det fælt, og det har de bestandig hatt.)
«De opplyste» er i denne, ellers svært så fysiske og konkrete, ideromanen ute i et større ærend.
Personene her har også vanskelige liv i savn og sorg og nød, men kilden til alle fysiske besvær er eksistensiell og politisk:
De lever i en todelt verden der religionen konstituerer det avgjørende skillet.
På den ene siden av grensen er «Det åndelige rikets konføderasjon av troende», på den andre «Unionen» av ikke-troende.
Skulle man være nøytral, eller ønske å bytte leir og tilhørighet, er det livsfarlig bare å forsøke å krysse ingenmannslandet mellom de «ville» - gudløse og de «gale» - troende, sjøl med grenselosers hjelp.
Leseren setter nok romanen automatisk inn i sin egen samtidige virkelighet og kan lese den som en skildring av alle pågående stridigheter mellom religioner og regimer samt håpløsheten til flyktningene fra en blokk til en annen.
Men det er ikke denne gåtefulle og virtuose romanens hovedsak, som gjennom sin lenke av enkeltstemmer og synsvinkler drøfter troens vesen og implikasjoner, enten karakterene er muslimer eller kristne av en eller annen avskygning, mildt fromme eller fundamentalister, vantro, tvilende, likeglad, religionshatere, unge eller gamle, menn eller kvinner, og enten vi er i Trakia, Novi Sad eller «den religionsfrie hovedstaden» Ys.
Eller hvilket historisk, språklig og kulturelt opphav navnene deres knyttes til:
Bogdan, Atanasia, Sibel, Tamas, Angelo, Jaidev (sikh), Serge og Luc, Gael eller Lis, etc. etc., før Stene lenker stemmene i romanens sju hoveddeler sammen med sin begynnelse, i Trakia.
|
706224 | train | 5 | music | 19 | 6 | 2,018 | Ung crooner fra London på tur til LA. | nb | sa | Geir Flatøe | Et av årets sterkeste debutalbum | https://aftenbladet.no/i/BJE5X9/ | Et av årets sterkeste debutalbum
Ung crooner fra London på tur til LA.
Matt Maltese:
"Bad contestant" (Atlantic)
Overopphetet forhåndsskryt er ikke ukjent i engelske musikkpresse, og NME kalte Matt Maltese for "Storbritannias svar på Father John Misty" et helt år før debutalbumet kom ut.
21-åringen har heldigvis holdt hodet kaldt.
Hans først album lyder som, vel, Storbritannias svar på Father John Misty.
Evnen til å la stemmen flyte uanstrengt er den samme.
Dessuten er halve resten albumet lagd i Los Angeles med Father John Misty-produsent Jonathan Rado bak spakene.
Tidvis smaker det likevel mer av britiske barrom enn av solskinnet over California, noe som kan skyldes at resten er produsert hjemme i London med Alex Burey.
Til sammen er det blitt en flott debut, innledet på sterkt vis av "Greatest comedian" og tittelkuttet "Bad contestant".
Midtveis får vi myke "Nightclub love", og avslutningen med "As the world caves in" og "Mortals" er like flott som den er vemodig.
De fem andre sangene er slett ikke dårlige, de heller.
Beste spor:
"Greatest comedian", "Bad contestant", Nightclub love", "As the world caves in".
|
706225 | train | 3 | screen | 6 | 6 | 2,018 | Den nye «Jurassic World»-filmen henger på ingen måte på greip, men den er tro mot sitt eget konsept. | nb | sa | Kine Hult | Ellevill dinosaur-action, syltynn historie | https://aftenbladet.no/i/qnModE/ | Ellevill dinosaur-action, syltynn historie
Den nye «Jurassic World»-filmen henger på ingen måte på greip, men den er tro mot sitt eget konsept.
Jurassic World:
Fallen Kingdom
Sjanger: Action / Eventyr / Sci-Fi Skuespillere: Bryce Dallas Howard, Chris Pratt, Jeff Goldblum, Toby Jones, Ted Levine, James Cromwell Regi: J. A. Bayona USA, 2018 Aldersgrense:
12 år
Hvis man klarer å la være å irritere seg over til tider idiotisk dialog og generelt overspill, er det en del å fryde seg over i den siste filmen om galningene som syntes det var en god idé å sette gigantiske, forhistoriske uhyrer til verden.
Handlingen starter idet amerikanske politikere skal ta stilling til om det kanskje er like greit om de gjenlevende dinosaurene fra den mislykka fornøyelsespark-øya fra forrige film bare omkommer i et forestående vulkanutbrudd.
En parodi på Nettverk for dyrs frihet kjemper imot dette, med Claire Dearing (Bryce Dallas Howard) i spissen.
Sammen med sin gamle flamme, dinosaurhviskeren Owen Grady (Chris Pratt) drar hun tilbake til øya sammen med et team som skal redde dinosaurene, men så viser det seg at noen ikke fullt så hedelige mennesker har andre planer, og dermed baller det på seg med den ene elleville actionscenen etter den andre.
Dette er første gang regissør J.A.
Bayona lager film om dette universet, men han viser tydelig at han kan sin historie, ved å skape scener med klare referanser til den originale «Jurassic Park»-filmen.
Det har åpenbart ikke vært budsjettet det har stått på.
De storslåtte scenene er mange og animasjonene er proffe og effektfulle.
Men det er noe halvhjertet ved det hele.
Det er som om Bayona hele tiden har det så travelt med å komme videre til den neste halsbrekkende actionscenen at han ikke gidde å utforske scenen han holder på med der og da.
Det skaper etter hvert et påtrengende behov for små pustehull som aldri kommer, men også en merkelig mangel på spenningsfølelse, til tross for et særdeles handlingsmettet plot.
Bayona presenterer også et litt halvhjertet uttrykt budskap om at det er galt å tukle med naturen, men når man først har sagt a, bør man si b, selv om det fører lukt ut i katastrofen.
Logikken er tydeligvis at siden menneskene er så dumme, kan vi bare ha det så godt.
Det legger godt til rette for en spennende oppfølger, men ikke til så mye annet.
Ønsker du å reflektere over den typen etiske problemstillinger som presenteres her, har du kommet til helt feil sted.
Dermed er det ikke så lett å forstå hvorfor den døra i det hele tatt blir åpnet.
|
706226 | train | 5 | music | 14 | 6 | 2,018 | For Xavier Amin Dphrepaulezz er blues et våpen mot frykten. | nb | sa | Geir Flatøe | Han tar nakketak på bluesen og drar den inn i 2018 | https://aftenbladet.no/i/zLyWzb/ | Han tar nakketak på bluesen og drar den inn i 2018
For Xavier Amin Dphrepaulezz er blues et våpen mot frykten.
Fantastic Negrito:
"Please don't be dead" (Cooking Vinyl/Playground)
Heter du Xavier Amin Dphrepaulezz, er det like greit å velge artistnavn.
I dette tilfellet Fantastic Negrito.
Han ble født i Massachusetts, som nummer åtte i en ungeflokk på 14.
Da han var 12, flyttet den somalisk-amerikanske familien til Oakland, der miljøet var langt tøffere.
Han begynte å selge crack og gikk med pistol, men fikk lyst til å lære å spille etter å ha hørt Prince-albumet "Dirty mind".
Han flyttet til Los Angeles, og under navnet Xavier ga han ut albumet "The X Factor" i 1996.
Det ble ingen suksess.
Så ble en biluykke nesten slutten, men han kom seg hjem til Oakland, ble far, begynte å spille igjen og utforsket bluesen.
Det gjorde han på beste vis.
Forrige album fikk en Grammy for beste samtidsblues, og han skal bli vanskelig å overse ved neste tildeling.
Mens bluesmusikere har en tendens å tråkke opp gamle spor, tar Fantastic Negrito bluesen rett inn i dagens samfunn.
Han skrev sangene med barna sine i tankene.
Hva har framtiden i vente for dem?
Vil de bli offer for skoleskyting?
Vil de bli avhengige av piller?
Vil de ende på gata?
Vil politiet drepe sønnen?
Derav tittelen "Please don't be dead".
Han mener at samfunnet er på vei i feil retning og starter albumet med "Plastic hamburgers".
Etter et vers à la Led Zeppelin, kommer det lettfattelige refrenget:
Let’s break out these chains, let’s burn it down.
Videoen viser bilder av gamle bluesmusikere.
Fantastic Negrito synger om dagens feiltrinn og frykt, men han vet hvor han kommer fra.
Samtidig nærmer han seg de gamle forbildene på samme måte som Jimi Hendrix, Led Zeppelin og Rolling Stones gjorde.
Bluesen skjer her og nå, ikke som en konkurranse om hvem som kan spille "Dust my broom" og "Sweet home Chicago" best.
Jeg er glad i blues, men fornying skader ikke.
Everybody needs a bad guy, they need someone to blame, synger han i "Bad guy necessity", en sang som kunne fått Prince til å trampe takten.
Han fortsetter med balladen "A letter to fear".
Refrenget kunne like gjerne vært sunget under borgerrettighetsmarsjene på 60-tallet:
Whatever you do to me
I will carry on
Whatever you say to me
I will carry on
I got friends
and they got friends too
We will carry on
"A boy named Andrew" åpner med arabisk folkemusikk, før den går over i soul.
Get unified, get organized, heter det i "Transgender biscuits".
Begge ligger milevidt fra hva du hører på en vanlig bluesplate.
"The suit that won't come off" handler om å være svart i USA, med dyp nynning fra bomullsmarkene i bakgrunnen.
How do you sleep at night when you've stolen everything that you have, lyder refrenget.
"A cold November street" er en krysning mellom tradisjonell blues, "House of the rising sun" og noe helt annet.
Falsetten på "The duffler" bringer Prince på bane igjen.
Etter alt dette kommer "Dark windows" som en sval vind, før korte "Never give up" banker fast tittelen.
Han avslutter med fønklåten "Bullshit anthem", en kampsang av det annerledes slaget:
Take that bullshit and turn it into good shit.
Det er nettopp hva han gjort med disse sangene.
Beste spor:
"Plastic hamburgers", "A letter to fear", "A cold November street", "Dark windows".
|
706227 | train | 5 | music | 29 | 6 | 2,018 | Etter en pause på 12 år er trioen tilbake, bedre enn noensinne. | nb | sa | Geir Flatøe | Pur pop for varme sommerdager | https://aftenbladet.no/i/a2o4dd/ | Pur pop for varme sommerdager
Etter en pause på 12 år er trioen tilbake, bedre enn noensinne.
The Essex Green:
"Hardly electronic" (Merge/Playground)
Da Belle & Sebastian kom med albumet "How to solve our human problems" i februar, trodde jeg at lydsporet for sommeren 2018 allerede var på plass.
De var fra før utfordret av Belle Adair, og siden har det kommet solskinn i rillene fra Tracyanne & Danny, Gruff Rhys, Rolling Blackouts Coastal Fever, Restore To Past, Matt Maltese og enda flere.
Kampen er med andre ord hard, og her kommer en som melder seg på i siste liten.
Jeff Baron, Sasha Bell og Chris Ziter var med i Vermont-bandet Guppyboy, før de flyttet til New York og dannet The Essex Green i 1997.
Den gang var de fem, og de ga ut et par samlinger for egen regning og ble tilknyttet indieband-kollektivet Elephant Six sammen med navn som Apples In Stereo, Beulah, Neutral Milk Hotel og Of Montreal.
The Essex Green ga ut tre fine plater mellom 1999 og 2006, men så ble det stille fra Brooklyn-gjengen.
Skal vi tro plateselskapet bygde Baron en husbåt og seilte på elvene i Ohio, Bell dro hjem til Vermont og begynte med brygging og Ziter reiste til Montana for å studere elger.
Det høres noe snodig ut, men det kom i hvert fall ikke noe musikk fra The Essex Green på 12 år.
Heller ikke fra sideprosjektet The Sixth Great Lake.
Nå er trioen tilbake etter et par års jobbing med nye sanger, og det arbeidet har de utført bra.
Åpningen "Sloane ranger" minner meg på hvorfor jeg likte dem.
Sol og sommer gjemmer seg i harmoniene, i blåserne, i gitarklimpringen og i orgeltonene.
Noe nær en fullkommen poplåt for årstiden.
For resten av året også, for den saks skyld.
"The 710" åpner med at Bell synger om sommer, og den tilhørende videoen viser opptak fra barndommens sommerdager.
710 viser vel til veien som fører ut til kysten av California, til Long Beach.
En nydelig sang.
Albumet teller 14 kutt, og strengt tatt er det et par-tre for mange.
Samtidig er det ikke noe som trekker særlig ned, og de har mange godbiter å by på.
Det er i tillegg hele tiden harmonier og refreng å stoppe opp ved.
"Bye, bye crow" er en rendyrket countrylåt, mens "Modern rain" er vakker popmelankoli av den typen du ofte finner hos dem.
"Waikiki" har en passende sommerfølelse, mens "Smith & 9th" er førsteklasses gitarpop.
"Patsy Desmond" handler en amerikansk fotograf som levde et svært energisk, men ofte selvdestruktivt liv.
Patsy Desmond (1965-2011) minnes på beste vis.
Og siden Belle & Sebastian ble nevnt i starten:
Liker du dem, skal det mye til for at du ikke setter pris på "January says".
En vakker sang om at teknologi kan føre til ensomhet.
Essex Green profiterer på tre gode låtskrivere som også er gode vokalister.
De lagde som sagt bra musikk på begynnelsen av årtusenet, men de har aldri levert en så gjennomført fin plate som nå.
Jeg har begrenset meg til fem favorittkutt under, men det kunne godt vært nevnt flere.
Om ikke dette er den eneste platen som vil spilles i hjemmet de par neste månedene, er det i hvert fall en av dem som vil bli plukket fram igjen.
Beste spor:
"Sloane ranger", "The 710", "Patsy Desmond", "January says", "Smith & 9th".
|
706228 | train | 5 | music | 17 | 6 | 2,018 | Det er sommer i strengene for bandet fra Melbourne. | nb | sa | Geir Flatøe | Et nytt kapittel i Australias stolte gitarpophistorie | https://aftenbladet.no/i/wEmMmo/ | Et nytt kapittel i Australias stolte gitarpophistorie
Det er sommer i strengene for bandet fra Melbourne.
Rolling Blackouts Coastal Fever:
"Hope downs" (Sub Pop/Playground)
Det er ikke uten grunn at Rolling Blackouts Coastal Fever presenteres som en slektning av australske The Go-Betweens og artister på plateselskapet Flying Nun i New Zealand.
Melbourne-bandet øser av samme kilde som en rekke australske og newzealandske band før dem.
I tillegg burde en sang som "Talking straight" sikre dem en evig plass i solen.
Resten av debutalbumet innfrir forventingene som de to ep-ene vakte.
Der sangene på disse gikk i mange retninger, er lydbildet nå mer gjennomarbeidet.
Det er riktig nok enkelte kutt de kunne gjort mer ut av, men så lenge de spiller sommerpop med en kjerne av punk, skal jeg ikke klage.
Bandet ble dannet for fem år siden med tre låtskrivere på gitar og vokal:
Fran Keaney, Tom Russo og Joe White.
I tillegg har vi bassist Joe Russo og trommis Marcel Tussie.
En fin gjeng som vil få meg til å nynne I'm right, this is sin, you're not talking straight i lang tid framover.
Beste spor:
"Talking straight", "Mainland", "Time in common".
|
706229 | train | 5 | music | 21 | 7 | 2,018 | Han tar ikke like lett på det som musikken får oss til å tro. | nb | sa | Geir Flatøe | Feelgood-pop i skyggen av Trump | https://aftenbladet.no/i/xRva3G/ | Feelgood-pop i skyggen av Trump
Han tar ikke like lett på det som musikken får oss til å tro.
Rayland Baxter:
"Wide awake" (ATO/Border)
Rayland Baxter forsøker å balansere sommerlett 70-tallspop med tunge 2018-tema som skyting og global oppvarming.
Det kunne gått veldig galt, men melodiene er sterke nok til at han kommer fra det.
Tema er veivalg; velger vi å gjøre godt eller ondt, å fortelle sannheten eller å lyve?
Trump kaster lange skygger, og heller ikke Baxter er upåvirket i åpningen "Strange American dream".
Han debuterte for seks år siden med "Feathers & fishhooks" og fulgte opp med "Imaginary man" i 2015.
Denne gang har han valgt å forlate Nashville til fordel for låtskriving i Kentucky og studioarbeid i California.
Han er sønn av Bucky Baxter, steelgitarist for Bob Dylan på 90-tallet.
Faren er med, i likhet med Erick Slick (Dr. Dog), Nick Bockrath (Cage The Elephant), Aaron Embry (Elliott Smith, Brian Eno) og produsent Butch Walker.
Til tider blir det noe overlesset, som i "Everything to me", men det er nok av fine sanger her.
Beste spor:
"Strange American dream", "79 shiny revolvers", "Without me", "Hey Larocco".
|
706230 | train | 6 | music | 27 | 7 | 2,018 | Han ser på seg selv som en ambassadør for fred, kjærlighet og glede. | nb | sa | Geir Flatøe | Når det ser mørkt ut, er det kanskje en hippie vi trenger | https://aftenbladet.no/i/dd9dnj/ | Når det ser mørkt ut, er det kanskje en hippie vi trenger
Han ser på seg selv som en ambassadør for fred, kjærlighet og glede.
Israel Nash:
"Lifted" (Loose/Border)
Omtrent hver eneste sang på det femte albumet til Israel Nash høres ut som et mektig avslutningskutt.
De folder seg ut, stiger mot himmelen og frister deg til å vri volumknappen lenger opp enn nabolaget kanskje setter pris på.
Skjønt, hvem kan unngå å like Israel Nash anno 2018?
Han åpner med en minuttlang intro til "Rolling on", før selve kuttet gir oss fire og et halvt minutt med monumental godlyd.
Teksten er ikke like harmonisk.
Det står ikke så bra til med verden:
I looked into the distance
and in case you missed it
a thousand lights
just faded out at once
Det gjelder likevel å holde ut; better keep rolling on.
Glem det som trykker deg ned.
"Looking glass" starter roligere, men er ikke mindre flott.
Midtveis begynner også denne å stige mot himmelen, og salige Otis Redding kunne lagd en fantastisk soulversjon.
Countryrockende "Lucky ones" flørter med musikk som ble skapt for et halvt århundre siden, og plateselskapet kaller albumet for en modern day hippie-spiritual.
En diffus beskrivelse, men det ikke så lett å sette en merkelapp på 37-åringen fra lille Dripping Springs i Texas.
Stedet dukker opp i "Sweet springs"; let us drink from this sweet dripping spring.
På alle måter en flott låt, som selv Neil Young ville vært fornøyd med å skrive.
Eller Beach Boys, for den saks skyld.
Koringen setter prikken over i-en.
Ifølge Nash handler "Spiritfalls" om det som trykker oss ned, om ting og steder som bringer oss ned på knærne.
Eller som han også uttrykker det; vi er bare små sandkorn i en stor, kosmisk ørken.
Å innse dette kan samtidig gi en følelse av samhold.
Det er kanskje en dose slik hippie-filosofi vi trenger i dagens verden.
Nash' svar på valget av Trump er å skape en sonisk opplevelse som skal løfte oss til den samme følelsen av fred, kjærlighet og glede som han fikk av å lage musikken.
"Northwest stars out of Tacoma" er enda en sang fra Neil Young-skolen, ikledd løstsittende klær.
En kandidat til kåringen av platens vakreste minutter, men den har sterke konkurrenter.
"Hillsides" er som skapt til å bli framført av et kor på 50 mann eller så.
Er forresten hippiegospel en sjanger?
Hadde du strippet vekk alle lagene med lyd, kunne "The widow" blitt sangen Beatles glemte å spille inn.
Det er noe av det som gjør Nash sterk.
Låtene har mange lag med lyd, men de kunne like godt vært spilt på en kassegitar rundt leirbålet.
Sangene skaper han inn i et studio han bygd selv, der han mikser inn lyder fra ranchen.
Frosker, gresshopper og slanger dukker opp underveis, og hvorfor ikke rigge opp trommene i oppsamlingstanken for regnvann?
Ellers bidrar hans eget band, Jesse Chandler fra Midlake og blåsere fra Austin-bandet Grupo Fantasma, mens Kelsey Wilson og Sadie Wolf fra Wild Child tar seg av strykerne.
Medprodusent er Ted Young, som har jobbet med navn som Sonic Youth, Kurt Vile og Rolling Stones.
"Strong was the night" hadde vært en flott avslutning, men da hadde vi gått glipp av "Golden fleece".
Det ville synd og skam, for noe mer solskinnsmettet er det vanskelig å finne.
Eller skulle jeg kanskje sagt oppløftende?
Beste spor:
Alle.
|
706231 | train | 5 | misc | 9 | 7 | 2,018 | Mye provokativ og banebrytende kunst vokste ut fra kvinners behov for omskrive sin egen historie på 70-tallet. Stavanger kunstmuseum viser fram noe av det ypperste av denne kunsten. | nb | sa | Anne Therese Tveita | Provokativ og hudløs feminismeutstilling | https://aftenbladet.no/i/kaOzVv/ | Provokativ og hudløs feminismeutstilling
Mye provokativ og banebrytende kunst vokste ut fra kvinners behov for omskrive sin egen historie på 70-tallet.
Stavanger kunstmuseum viser fram noe av det ypperste av denne kunsten.
KVINNE - 1970 tallets feministiske avantgarde
Verk fra SAMMLUNG VERBUND i Wien
Hva: Fotografi, video, installasjon, objekt
Hvor:
Stavanger Kunstmuseum
Står til:
14. oktober 2018
I løpet av 1960 og 70 tallet var den vestlige verden, og i denne sammenheng særlig USA, gjenstand for store politiske, sosiale og kulturelle omveltninger.
Dette turbulente klimaet fostret flere feministiske kunstneriske spydspisser, som blant andre Judy Chicago og Miriam Schapiro.
Disse kvinnene banet på vei for mange av kunstnerne representert i denne utstillingen, og sammen ble de ansvarlige for den vestlige kunstverdens mest eksplosive tiår.
Gjennom sitt felles formål om blant annet å omskrive og nedtegne kvinners egen historie,og rive ned de kulturelle, sosiale og religiøse restriksjoner påtvunget dem av et patriarkalsk samfunn, skapte de kunst med det mest provokative og hudløst ærlige uttrykk.
Samlingen SAMMLUNG VERBUND, som denne utstillingen er hentet fra, inneholder noen av de ypperste av disse arbeidene.
Tuller med «Nattverden»
Judy Chicagos ikoniske verk «The Dinner Party» fra 1979, er ikke en del av samlingen.
Ei heller Miriam Schapiro og hennes «Anatomy of a Kimono» fra 1974.
Men et like viktig, tidligere verk av Mary Beth Edelson; «Some living American women artists/ The last supper» (1972) har fått en velfortjent sentral plass i utstillingen.
Med utgangspunkt i Leonardo da Vincis kanon, renessansemaleri Den siste nattverd, har Edelson skapt en collage hvor Jesus og disiplenes hoder er byttet ut med fotografier av samtidens store kvinnelige kunstnere som Georgia O'Keefe, Louise Bourgeois, Helen Frankenthaler med flere.
Som en ramme rundt det hele har hun inkludert hodene av en hel rekke andre, vesentlige kvinnelige kunstnere.
Med enkle grep har Edelson altså plassert kvinnene i sentrum av samfunnsområder uforbeholdent dominert av menn, det være seg i religiøs, kulturell, sosial, historisk så vel som kunsthistorisk forstand.
Hun har gitt dem sin lenge etterlengtede og rettmessige plass ved bordet.
Sinne, sorg, frustrasjon
Utstillingen er inndelt i fem kategorier, et takknemlig kuratorisk grep.
For det er en heftig utstilling å ta innover seg, med over 200 verk av 48 kunstnere.
Tematikken er i seg selv utfordrende.
Verkene rommer mye sinne, sorg og frustrasjon.
Og med innslag av befriende ironisering og humoristiske grep, blir den en medrivende, tankevekkende og sterk opplevelse.
Et av feministbevegelsens hovedfokus ble den evige seksualisering av kvinnekroppen.
Som en protest mot «the male gaze», det mannlige blikket, og objektifisering av kvinner, skyter mange av kunstnerne nå tilbake - med sin egen kropp som våpen.
Den tradisjonelle mannlige fremstillingen av kvinnen blir utfordret ved at kvinnene blottlegger seg og selv definerer sin identitet.
Big Dick Energy
At mannens penis forbindes med makt, er et urgammelt fenomen.
På vår tids sosiale plattformer refereres det stadig til Big Dick Energy.
Uttrykket, som illuderer forestillingen om den energien som besitteren av en stor penis utstråler, blir i dag i større grad brukt av kvinner som et kompliment til andre, sterke, selvsikre kvinner.
Det var like fullt banebrytende da Lynda Benglis i 1974 sjokkerte med sin heftige annonse i Artforum Magazine.
Fotografiet viser en naken Benglis, kun iført et par solbriller.
Med kameraet vinklet skrått nedenfra, inntar hun en positur som oser av selvsikkerhet og forakt, og med et godt grep rundt en gigantisk latexpenis, plassert i skrittet, sender hun et ufiltrert «Fuck you» nedover til de etablerte konvensjoner.
Dette ikoniske bildet var forøvrig lenge ikke å finne på biblioteker, da det som regel etter kort tid ble stjålet.
Mor på fjernsynskjøkkenet
Martha Rosslers videoverk «Semiotics of the Kitchen» (1975) gir et eksempel på en fabelaktig passivt-aggressiv ironisering over medias stereotype fremstilling av kvinnerollen.
Med datidens Julia Childs, eller vår egen Ingrid Espelid Hovig om man vil, som mal på den perfekte husmor, har Rossler skapt et fjernsynskjøkken-aktig tablå.
Hun har selv inntatt plass bak et kjøkkenbord fylt med ulike kjøkkenredskaper.
Hun fremstår fjern og uengasjert, og med en monoton stemme og tomt blikk løfter hun redskapene opp foran seg.
En etter en og i alfabetisk orden uttaler hun det enkelte objekts benevnelse, samtidig som hun med overdrevne bevegelser simulerer bruken.
Gjennom kontrasten mellom den flate, avkoblede framtoningen og en stadig økende aggressiv bevegelse dreies stemningen raskt fra pussig absurd, til noe foruroligende mørkt i det Rossler demonstrerer (den alternative?) bruken av mundane, hverdagslige redskaper som nøtteknekker, kjevle, kniv og kjøttbanker.
Utstrakt bruk av veggtekst, blant annet i form av en ekstensiv tidslinje, tilfører verkene ytterligere bakgrunn og kontekst.
Selv om de fleste verkene taler for seg selv, gir innsikt i vesentlige begivenheter en større forståelse for feministbevegelsens opphav og utvikling.
Flott utstillingskatalog
I tillegg er utstillingskatalogen en opplevelse i seg selv.
Hele 559 sider er viet samlingen med kunstnerpresentasjoner og bakgrunnsmateriale.
For meg havner boken på topp ti-listen over kunstbøker man bør ha lest.
Selv om jeg alltid blir lykkelig over å møte ikoner som Cindy Sherman, Judy Chicago og Hanna Wilke, blir jeg her vel så takknemlig for de mange for meg hittil ukjente bekjentskaper.
Utstillingen bærer likevel preg av en hovedsakelig hvit-middelklasse-kvinnekamp, med noen få, hederlige unntak.
Forhåpentligvis vil samlingen fortsette å vokse til også å inkludere verk av viktige fargede feminister som Betye Saar, Senga Nengudi, Adrian Piper med flere.
|
706232 | train | 5 | literature | 3 | 7 | 2,018 | BOK: Imponerande gjennomgang av nynorske forfattarskapar i ei litteraturhistorisk ramme, men ikkje utan feilsteg. | nb | sa | Steinar Sivertsen | Pionerverk om nynorsklitteraturen − men med mange mistak | https://aftenbladet.no/i/G1mOL4/ | Pionerverk om nynorsklitteraturen − men med mange mistak
BOK:
Imponerande gjennomgang av nynorske forfattarskapar i ei litteraturhistorisk ramme, men ikkje utan feilsteg.
Jan Inge Sørbø:
Nynorsk litteraturhistorie.
679 sider.
Det Norske Samlaget.
Den som har tatt Aeroflot t/r Oslo-Irkutsk med «Nynorsk litteraturhistorie» og ein blyantstump i hendene - til trongtsitjande medpassasjerar si hoderystande undring – for så å ha brukt ei veke etter heimkomsten på å sjekka faktastoffet i dette ambisiøse, gigantiske oppslagsverket, over to kilo tungt og med 679 digre sider som strekkjer seg 21,5 cm horisontalt, 22,5 cm vertikalt, forstår fort at her ligg det brei lesing, store kunnskapar og mykje systematisk arbeid bak.
Dette er eit pionerverk med mange kvalitetar, men langt frå lytefritt, dessverre.
Forfattaren Jan Inge Sørbø, i dag professor ved Institutt for sosialfag ved Høgskulen i Volda, blei fødd 1954 på Bru i Rennesøy kommune, tok examen artium på St. Svithun gymnas og har ein imponerande CV å flagga med.
Han har vore litteraturkritikar, kommentator i Dag og Tid og journalist i dagspressa, m.a. i Stavanger Aftenblad, var 1993-97 redaktør av Syn og Segn, har skrive doktoravhandling om Arnold Eidslott og Theodor W. Adorno og markert seg skjønnlitterært gjennom fire diktsamlingar og tre romanar.
Samstundes som han kan visa til biografiar om Hans Skjervheim og Olav Aukrust og står bak lærde studiar i forfattarskapane til Arnold Eidslott, Roland Fangen, Alfred Hauge, Alexander L. Kielland og Arne Garborg, har han publisert bøker om religion, kyrkje, etikk og psykisk-eksistensielle tema.
At han dessutan var med i komiteen som i 2008 la fram forslag til ny salmebok, fortel noko om livssynet og interessefeltet hans og kan forklara enkelte av dei diskutable prioriteringane som speglar seg i litteraturhistoria – eit arbeid som for øvrig kjem i forlenginga av «Frå gamle fjell til magma» (2004), der han ga den første samla framstillinga av den nynorske skriftlyrikken gjennom tidene.
Så av dei nynorskskrivande forfattarane som ikkje blir presenterte i den nye litteraturhistoria, er utan tvil Jan Inge Sørbø den mest sentrale.
Nynorskens blikk
I forordet, datert november 2017, insisterer forfattaren på at den nynorske litteraturen har «si eiga historie.
Den har eit eige språk, ei eiga stemme, eit eige blikk og nokre gjennomgåande tema.»
Han siktar her m.a. til den subversive motstemma og det (ironiske) skråblikket nynorskskribentane ofte oppviser overfor standardførestellingar i storsamfunnet og i litteraturen:
«Makta snakka bokmål, nynorske protesterte».
Der Aasen t.d. dyrka «klassiske former og emosjonell sjølvdisiplin» meska Welhaven seg med melankolsk romantikk, medan Vinje dreiv ap med bøndene, valde Bjørnson å idyllisera dei.
Ingen bør difor vera i tvil om at nynorskfolket fortener den litteraturhistoria som no blir gitt ut i samband med 150-årsjubileet til Det Norske Samlaget.
Boka er delt inn i fire hovudbolkar.
Kvar bolk blir innleidd av kommentarar som søkjer å samanfatta, trekkja linjer, sjå på forholdet mellom litteratur og samfunn.
Det meste av det stoffet er perspektivrikt og klokt formulert.
Deretter kjem presentasjonen av dei viktigaste diktarane i perioden.
I tillegg finst det i dei breie margane informasjon av ulikt slag: opplisting av litterære verk, sitat frå Olav H. Hauges dagbøker, korte, leksikalske oppslag om meir perifere nynorskdiktarar, utanlandske klassikarar, filosofar, litterære samleomgrep som «Modernisme», «Ekspresjonisme» e.l.
Omfattande arbeid
Den første hovudbolken har overskrifta «Ei rørsle blir til» og dekkjer åra 1850-1890.
Den neste tar for seg «Nasjon, klasse, modernitet 1890-1945», bolk nummer tre heiter «Tradisjon og krise 1945-1965», medan siste hovudkapittel – som er vel oppramsande i stilen i utgreiinga om tida etter 1980 - blir kalla «Det litterære underet 1965-2015».
Bak i boka finst namne- og verkregister samt oversikt over sekundærlitteratur og biletstoff nytta i dette rikt illustrerte verket.
Når namneregisteret rommar 1031 personnamn, og meir enn 150 forfattarskapar blir rulla opp undervegs, seier det litt om den oppgåva Sørbø har tatt på seg.
Frå 1850 har om lag 1400 forfattarar debutert på nynorsk.
Rundt halvparten av desse skal ha debutert etter 1965.
Etter år 2000 kan ein visa til rundt 300 nynorskdebutantar.
For mange feil
I denne jungelen av diktarnamn og titlar og årstal er det fort gjort å snubla i svingane.
Det syner også denne teksten til fulle.
Både forfattar og forlag og alle dei gode hjelparane som blir takka i forordet, er sikkert einige om at i ei faktastyrt framstelling som dette, bør presisjonsnivået vera skyhøgt og alle detaljar stå fram som pinleg korrekte.
Utan å stempla korrekturarbeidet bak denne omfattande teksten som direkte slurvete, må eg likevel kunna slå fast at det ikkje har vore godt nok.
For om referanseverka mine i bokhylla og på skjermen fortel sanninga, rommar denne litteraturhistoria ei lang rad mistak, meir eller mindre alvorlege og av mange slag.
Ivar Aasen har t.d. skrive «Gapa-Visa» og Aasmund Olavsson Vinje «Um vaart nationale Stræv og «Um Schweigaard».
Arne Garborgs «Ein Fritenkjar» kom ut i 1878 (ikkje i 1881), medan Henrik Rytters diktsamling «Båra» er frå 1919, Olav Duuns «Vegar og villstig» blei gitt ut i 1930, og tittelen på Per Sivles dikt er «Tord Foleson».
Engvald Bakkan gav ut tre novellesamlingar (ikkje fire) og tre barnebøker (ikkje to), medan Rasmus Lies «Trastedikt» kom ut i 1978.
Sigbjørn Obstfelder blei dessutan fødd i 1866 (ikkje 1864) og Milada Blekastad døydde i 2003.
Namna til Niels Henrik Abel, Walt Whitman, Georges Bernanos og Vigdis Hjorth blir skrivne feil.
Det same gjeld boktitlane til Jens Tvedts «Madli und’ Apalen», Lars Jaastads «Linde og Røysnes», Hulda Garborgs «Sovande Sorg», Kristofer Uppdals «Ved Akerselva og andre forteljingar», Ingjald Nissens «Psykopatenes diktatur», Gro Holms «Monsens hotell», Knut Hauges «Ein roman om kjærleiken og om døden», Simone Beauvoirs «Le deuxième Sexe», Eldrid Lundens «Slik Sett», Jan Askelunds «haremunn» og Edvard Hoems «Som grønne musikantar».
Hans roman «Ave Eva» kan for øvrig ikkje koma ut både i 1987 og 1978, like lite som Øystein Vidnes kan vera fødd både i 1972 og 1976.
Elles er Arnt Birkedal fødd i 1959.
Fleire feil
Men lista over feil i boktitlar og årstal stoppar ikkje der.
Ivar Orvedals bok heiter «Ordakt», medan Lars Amund Vaage har gitt ut «Dra meg opp!» og Ragnar Hovland «Ei vinterreise».
Jon Fosses «Nokon kjem til å komme» er frå 1992, Daniel Pernacs’ bok heiter «Hund!
Hund!», Rune Timberlid opererer med pseudonymet Roger Fjorden, Marita Liabøs «Hoppe naken» kom ut i 2007 (ikkje i 2011), Arne Mo skriv «Skywayman» (ikkje «Skywalkman»).
Vidare blei Bjørn Sortlands prisroman
«For så høgt har eg elska» gitt ut i 2004 medan Lillian Klausen Mangerøy debuterte i 1981.
Arild Reins «Kaninbyen» kom også i 2004 (ikkje i 2014), Ruth Lillegravens
«Eg er eg er eg er» er frå 2016, og Laura Djupviks «Den magiske kulen» kom ut i 2009.
Elles har Olaug Nilssen skrive «Hybrideleg sjølvgransking», Inger Bråtveit «Munn mot ein frosen fjord» og Kristina Leganger Iversen «I ringane».
Meir pinleg er påstanden om at Arild Stubhaug har gitt ut ein biografi om «matematikaren» Sophus Bugge, den kjende lingvisten.
Rett namn skal vera Sophus Lie.
I tillegg blei Jørgen Norheim fødd i Østerdalen (ikkje Valdres).
Og Edvard Hoem har skrive ein tetralogi (ikkje trilogi) om oldefarens generasjon, medan Paal-Helge Haugen og Eldrid Lunden vel bør nemnast i tillegg til «Obrestad og Økland» som nynorskdiktarar i Profil-kretsen (sjå s. 388).
«Då» og «når»
Språkleg flyt teksten oftast bra.
Men bruken av «då» og «når» meistrar forfattaren ikkje, og det hender ein støyter på klossete formuleringar.
I staden for å seia at «I trafikken er tryggleiken heile tida truga», fortel t.d. skrivaren at «Trafikkulykkene er ein stad der tryggleiken heile tida er truga».
Elles er «Schwarzwald» skrive feil.
Heller ikkje sitata er til å stola på.
Det gjeld m.a. det forvrengde sitatet frå Karin Moes «Kyka/ 1984» på side 506 og opplysninga om at sitatet på neste side er henta frå s. 9 (og ikkje 19) i Karin Moes bok.
Unøyaktig er også sitatet frå Sissel Solbjørg Bjugns «Tornekysset» der det faktisk skal stå «kyrkjelydssamlingane» (side 490).
Verst går det likevel utover Kjartan Fløgstads «Dalen Portland».
I to tekstutdrag trykt på side 419 blir «Breikvam», «Børkjelandsnuten» og «Øvste Stien» til «Breikveim», «Børkjedalsnuten» og «Øvste Steien».
Nynorsk kanon
Om ein skal nytta dette verket til å spikra fast ein nynorsk litterær kanon, kan ein byrja med å sjå på kor stor plass Jan Inge Sørbø set av til dei portretterte diktarane.
Flest tekstsider blir brukt på Olav Duun (røft rekna 14 sider).
Deretter følgjer Aasmund Olavsson Vinje (13 s.), Kjartan Fløgstad (12 s.), Tarjei Vesaas (11 s.), Ivar Aasen og Kristofer Uppdal (9 s.), Edvard Hoem (8,5 s.), Arne Garborg, Ragnvald Vaage og Einar Økland (8 s.), Olav Aukrust, Henrik Rytter og Jon Fosse (7,5 s.), Olav Sletto, Aslaug Vaa (7 s.), Olav Nygard og Olav H. Hauge (6 s.), Halldis Moren Vesaas og Rasmus Løland (5,5 s.).
Denne lista fortel noko, men ikkje alt.
Jan Inge Sørbø er ein tolerant, klok mann som reflekterer stødig, har ein vid horisont og gir mange fengslande, presise diktarportrett undervegs.
Men heller ikkje han kan springa frå sin eigen skugge.
Litteratursynet og framstellinga hans røper at han nok har meir sans for – lat oss seia – Jon Fosse med sine religiøse klangar og dyrking av kunsten i seg sjølv enn av den politiske refsaren og skolerte marxisten Kjartan Fløgstad.
Det subjektive elementet
Eg veit sjølvsagt at all vurdering av kunst rommar eit subjektivt element, og innser samstundes at all relevant informasjon ikkje kan koma med, heller ikkje i eit så massivt verk som denne teksten.
Men eg vågar å påstå at religiøst forankra, litterært middelmådige stemmer får altfor stor plass, og at ein del enkle, supplerande kommentarar ville ha styrkt framstillinga på mange punkt.
Det gjeld m.a. portretta av Tor Obrestad, Kjartan Fløgstad og Odveig Klyve.
Sjå på omtalen av ein storarta diktar som Frode Grytten.
Han blir avspist med ei og ei halv side daff gjennomgang av ein forfattarskap som pr. i dag omfattar 30 verk, i ulike sjangrar.
Sørbø nemner fattige fem titlar.
I tillegg er han upresis i kommentarane.
Dei 24 novellene i «Popsongar» går føre seg i løpet av alle døgnet sine 24 timar, på 24 stader over heile kloden, har lite å gjera med «fabrikken» og tar ikkje bare utgangspunkt i rocketekstar - om ein då ikkje reknar Billie Holiday til den kategorien.
Novellesamlinga «Rom ved havet, rom i byen» (2007) fekk Nynorsk litteraturpris og er med sine gjennomgåande Edward Hopper-referansar eit elegant uttrykk for forfattaren sin fascinasjon for målarkunst og fotografi.
Boka blir ikkje nemd i det heile tatt.
Det same gjeld «Menn som ingen treng» (2016).
Her finst den maskulinitetstematikken som Sørbø elles berre så vidt streifar innom.
Heller ikkje romanen «Flytande bjørn» (2005) som han fekk Rivertonprisen for - og som også fell ut av oversikta over nynorske prisvinnarar i perioden (s. 636) – den langvarige journalistiske verksemda, essayistikken eller bøkene for barn blir behandla.
Så Frode Grytten har (saman med t.d. den sensuelle kjærleikspoeten Helge Torvund) god grunn til å kjenna seg nedvurdert av den grunnlærde, nynorske litteraturhistorikaren.
Kva gale sandnesbuen Solveig Aareskjold har gjort, veit eg ikkje.
Ho har skrive fire romanar og mykje sprelsk essayistikk som kan plasserast i tradisjonen frå Vinje og Garborg, men fell heilt ut av denne massive boka.
I motsetnad til den triviallitterære bokmålsforfattaren Sigrid Boo eller Heidi Strand Harboe frå Bryne som skriv dikt, tekstar til barnemusikalar og har to salmar i «Norsk Salmebok».
Eg saknar elles poeten Gunnar Roalkvam som med sine populære dikt på dialekt, brukt av diverse musikarar, fortener å bli omtalt.
Men sjølvsagt finst ei lang rekkje rogalandsforfattarar, døde som levande, godt representert i litteraturhistoria, om nokon skulle vera i tvil om akkurat det.
|
706233 | train | 5 | music | 28 | 7 | 2,018 | Slutten er kommet for hans andre jeg. | nb | sa | Geir Flatøe | Fødsel, dop, død og fine sanger | https://aftenbladet.no/i/gPeW7a/ | Fødsel, dop, død og fine sanger
Slutten er kommet for hans andre jeg.
Dan Stuart:
"The unfortunate demise of Marlowe Billings" (Cadiz/Border)
Som vokalist i Green
On Red satte Dan Stuart farge på 80-tallet, og i 1985 spilte han inn Danny & Dusty-albumet "The lost weekend" med Steve Wynn fra The Dream Syndicate.
Etter 1992 har han jobbet med ulike prosjekter, og som soloartist har han blant annet tatt for seg livet til sitt alter ego Marlowe Billings.
Stuart er nå framme ved siste avsnitt av denne trilogien av både bøker og plater, og han åpner med sin fødselsdag "March 5, 1961".
Med 16 kutt og nesten en time spilletid er mye som skal fortelles.
Samtidig har han ikke glemt at sangene bør tåle å stå alene, pakket inn som americana, viser og pop.
Det gjelder ikke minst avslutningen "Upon a father's dead" der han snakker seg gjennom nesten seks minutter ledsaget av piano, strykere og et kor.
Stuart, bosatt i Mexico, har erklært at dette er hans siste plate.
La oss håpe det var Billings som sa det.
Beste spor:
"Last century blues", "Here comes my boy", "The Day William Holden died", "Why I ever married you", "Upon a father's dead".
|
706234 | train | 5 | music | 1 | 7 | 2,018 | New York-bandet har hatt en pause på sju år. | nb | sa | Geir Flatøe | Stemmen snor seg vakkert rundt den myke elektronikken | https://aftenbladet.no/i/dd2kaz/ | Stemmen snor seg vakkert rundt den myke elektronikken
New York-bandet har hatt en pause på sju år.
Gang Gang Dance: "Kazuashita" (4AD/Playground)
De åpner med forvrengte lyder i "Infirma terrae" og slutter med en nydelig melodi i "Salve on the sorrow".
Innimellom får du det meste.
New York-bandet Gang Gang Dance har hatt en pause på sju år, men er nå tilbake med sitt femte album.
Basisen er fortsatt synther, perkusjon og elektronikk, pluss Lizzi Bougatsos' stemme.
Den snor seg vakkert rundt elektronisk drømming og shoegazing mens kuttene glir over i hverandre.
Sammen med Brian DeGraw og Josh Diamond har hun visket ut grensene mellom musikk og kunst siden 2001.
Denne gang ligger det et disig slør over platen, og muligheten er stor for at du finner et kutt å forelske deg i.
For mitt vedkommende blir det "Salve on the sorrow", mens det åtte minutter lange tittelkuttet "Kazuashita" er albumets imponerende midtpunkt.
"J tree" er også flott, en sang som omhandler protesten mot oljerør over indianerterritorium.
"Novae terrae" er et dikt lest av Jack Walls, tidligere modell for Robert Mapplethorpe.
Beste spor:
"J tree", "Kazuashita", "Salve on the sorrow".
|
706235 | train | 6 | screen | 25 | 7 | 2,018 | London: Preikestolen har aldri vært nifsere, og Kristoffer Joner biter utsøkt fra seg. Det er høyt, raskt, imponerende, morsomt og uutholdelig spennende. Og desidert beste film i serien til nå! | nb | sa | Elisabeth Bie | Mission:Impossible 6: Helt rå! | https://aftenbladet.no/i/zLjGvK/ | Mission:Impossible 6: Helt rå!
London:
Preikestolen har aldri vært nifsere, og Kristoffer Joner biter utsøkt fra seg.
Det er høyt, raskt, imponerende, morsomt og uutholdelig spennende.
Og desidert beste film i serien til nå!
Mission:
Impossible 6 - Fallout
Sjanger: Action/thriller.
Nasjonalitet: USA 2018.
Regi:
Christopher McQuarrie.
Manus: Bruce Geller og Christopher McQuarrie.
Skuespillere:
Tom Cruise, Rebecca Ferguson, Kristoffer Joner, Henry Cavill, Angela Bassett, Simon Pegg, Vanessa Kirby, Alec Baldwin.
Lengde:
2 timer 27 min.
Aldersgrense: 15 år.
Når var Mission:
Impossible-filmene IKKE spennende, imponerende og spektakulære?
Aldri.
Men serien har vokst seg større og bedre, og særlig de to foregående filmene har tatt serien et stort steg videre.
«Fallout» føles som om fem tidligere evalueringer av typen «hva funket ikke fullt så bra» nå har endt i en film der alt klaffer.
Det de to foregående filmene har manglet av menneskelig og følelsesmessig sårbarhet blant våre helter, er på plass her.
Den avvæpnende humoren vi trenger mellom alle nær døden-stuntene, sitter som et skudd.
«Fallout» er hva «Skyfall» var for James Bond: endelig kommer du under huden og inn i hjertet til den uovervinnelige helten som alltid redder verden.
Et glimt, i det minste.
Men går det for eksempel an å toppe Tom Cruise-stuntet fra «Rogue Nation» der han klatrer inn i et fly i luften?
Ja.
Opptil flere ganger.
Plutonium på avveie
Plottet er av typen det ikke går an å si for mye om, uten å røpe de mange overraskelsene som dukker opp underveis.
Men det kan være en fordel å ha sett «Rogue Nation» (2015).
For eksagenten og anarkisten Solomon Lane fra den filmen dukker opp igjen, like halvgal og like brennende overbevist om at det som kan skape fred i verden er å bombe vekk den gamle verdensorden med atombomber.
Siden sist har Syndikatet vokst, nå kalles de «The Apostles», og ledes av den mystiske John Lark.
Ethan Hunts IMF får en eneste oppgave: å forhindre at et parti plutonium på avveie havner hos disse skurkene.
Umulig nok, men det skal balle på seg.
Kraftig.
Flere ganger må Ethan Hunt ta umulige valg:
Skal han redde en eller ofre mange?
Eller omvendt?
Hvem jobber for hvem?
Luther og Benji er sine gode, gamle selv, men en hel del nye personer dukker opp:
CIA-agenten August Walker (Henry Cavill) skal samarbeide med Hunt om oppdraget.
En kvinne som kalles White Widow (Vanessa Kirby) er en kanal til Lark.
Hva og hvem jobber hun for?
Og så dukker «tilfeldigvis» Ilsa Faust (Rebecca Ferguson) opp igjen.
Igjen blir det sådd tvil om hvem hun egentlig er på lag med.
Det stuntes med lastebil og motorsykkel, til lands og til vanns, det hoppes fra bygninger, helikopter og i fallskjerm i lyn og torden.
Kommunikasjon via øreplugg er alltid nødvendig.
Vi har sett det før, men aldri så stramt, kreativt og spennende som dette.
Suverene Joner
Og Kristoffer Joner:
Helt rå han også i en helt utrolig stilig scene, som inneholder alt både av Mission:
Impossible-snedighet og Joner-magi.
Omtrent før vi har fått satt oss skikkelig til rette i stolen, fyller et mugshot-aktig bilde av en savnet norsk atomforsker lerretet.
Senere viser denne mannen med manifest både sin intensitet, sårbarhet og galskap sammen med Ethan Hunt, Luther Stickell (Ving Rhames) og Benji Dunn (Simon Pegg) , i en scene som ender langt ut i det absurd-morsomme.
Det funker storveis, dette er jo tross alt Mission:
Impossible.
Tom Cruise, altså
Og Tom Cruise som Ethan Hunt:
56 år er han.
Nesten ikke en rynke og ikke et arr etter alle stuntene han har utført.
Det han får til i denne filmserien er nesten ikke til å tro.
Er det noen vi tror på at brenner for å redde verden, og som har ofret sin egen lykke på veien, så er det han.
Et særtrekk i Mission:
Impossible-serien er at det alltid finnes rom der vi seerne ikke få være med , der IMF legger sine snedige planer.
Dermed blir også vi tatt på senga igjen og igjen når alt plutselig blir snudd opp-ned.
Og når disse vendepunktene så ofte også tar en morsom vending, er det bare å gi seg over og nyte.
Når vi vet hvor befolket og tildekket Preikestolen var under innspillingsdagene i november i fjor, er det ikke fritt for at man lurer på hvordan i all verden de har fått dette til.
Det ekstremt nervepirrende sluttdramaet varer i over et kvarter, fire minutter av dem bokstavelig talt på kanten av Preikestolen-platået med spektakulære bakgrunnsbilder av både Lysefjorden og hele fjellmassivet i området.
Tør turister ta turen?
Jada, norskehjertet svulmer.
Selv om også en del snøbilder fra spektakulære fjellmassiver i New Zealand er til å miste pusten av, er Preikestolen-scenen den heftigste.
Helt nasjonalismenøytralt.
Spørsmålet er om turistene tør å ta turen etter denne nervepirrende og sugende svimle sluttscenen!
Beste blockbusterserie
Uansett:
The Avengers og James Bond har tapt kampen om å redde verden og universet best i blockbuster-sjangeren.
For ingen får deg til å sitte ytterst på stolkanten og både sitre og le som «Mission:Impossible».
«Mission:Impossible 6» - Fallout har kinopremiere 3. august.
|
706237 | train | 4 | literature | 15 | 7 | 2,018 | KRIM: Mindre samvittighet og mer action. Synd, men ikke så unaturlig når den svenske duoen begynner å skrive for Hollywood. | nb | sa | Tarald Aano | Mer Hollywood, mindre samvittighet | https://aftenbladet.no/i/Eon13l/ | Mer Hollywood, mindre samvittighet
KRIM:
Mindre samvittighet og mer action.
Synd, men ikke så unaturlig når den svenske duoen begynner å skrive for Hollywood.
Roslund & Hellström:
Tre timer.
Krimroman.
Oversatt av Henning J. Gundersen.
447 sider.
Cappelen Damm.
Jeg mente lenge at duoen Roslund & Hellström leverte det ypperste av nordisk krim.
Nå er Hellström død, men Anders Roslund skriver videre under dobbelt forfatternavn - og med samme ambisjon som før, «å underholde (...) men også ta leseren med til en virkelighet som de fleste av oss ikke kjenner», som det heter på omslaget.
Og ganske riktig:
I bøkene har de to ofte brukt krimromanen som et redskap for beisk samfunnskritikk.
Duoen har tatt oss med til Stockholms underverden, bokstavelig talt, og de gjort en mordetterforskning om til en spennende drøfting av dødsstraff.
Hele tiden med Ewert Grens som sentimental enkemann og humørsjuk politimann.
Men i de siste tre bøkene er han i et underlig kompaniskap med en tungt kriminell infiltratør som har verden som boltreplass og et våpen- og sprengstoffarsenal av hollywoodske dimensjoner.
Tre bøker er allerede solgt til filmproduksjon, og smaken av Hollywood preger de to siste bøkene mer enn godt er.
«Tre timer», en fri fortsettelse av glimrende «Tre sekunder» og svakere «Tre minutter» handler om flyktningkrise og menneskesmugling.
En container åpnes i en havn i Stockholm, og inni finnes flere titalls døde flyktninger.
Stockholm er altså endestasjon for en etablert rute som kyniske menneskesmuglere med base i Nord-Afrika har etablert - og det hele styres antakelig fra Sverige.
Der er krimgåten, og der er Roslund & Hellströms varemerke; koblingen med en aktuell politisk situasjon, båret av en sosial samvittighet.
Denne gang har imidlertid politikken fått en mindre rolle, og actionthrilleren tar større plass.
Det gjør også at forsøkene på å vise nyanser av grått i helter og skurker blir litt mindre foruroligende enn før, og litt mer påklistret.
Det gjør denne romanen noe svakere enn de fleste duoen har signert.
Likevel er det en forrykende roman Roslund har kokt i hop.
Språklig er han litt mindre tilgjort enn tidligere, litt mindre pompøs, og det er bra - likevel savner jeg hans insisterende, nesten monotone måte å skrive på som ga tidligere bøker et klarere særpreg.
Og jeg savner det bankende hjertet.
|
706238 | train | 4 | music | 14 | 7 | 2,018 | En sterk åpning, og resten er heller ikke ille. | nb | sa | Geir Flatøe | Værbitt blues fra Bryne | https://aftenbladet.no/i/1kbaBq/ | Værbitt blues fra Bryne
En sterk åpning, og resten er heller ikke ille.
Bjarte Edland:
"Åra går"
Det er gått to år siden Bjarte Edland tok mot til seg og solodebuterte med "Nye funderinga".
Han har også opptrådt i andre sammenhenger, ikke minst i duoen Steel'n Pole med John Josefsen.
Nå er han tilbake med en ny plate under eget navn, der han i tillegg spiller alt selv.
Han har også skrevet sangene selv, med unntak av teksten til "I åna".
Der bidrar Svein Høyland.
Bryne-artisten Edland har et godt grep om den akustiske bluesen, og etter som åra har gått har han fått ett og annet å reflektere over.
Ikke minst kvinner, som i "Sjillsmisse blues" og i åpningen "Hare tier".
Der treffer han ei ganske sie ei frå Varhaug, men dit er det jo så grævligt langt.
Det går ikke bedre med ei nylig fråsjilde frå Sandnes.
Sammen med "Sei dæ så dæ æ" blir dette en herlig åpning – dar æ allti nogen så må sei dæ så dæ æ.
Resten av albumet lever ikke helt opp til disse to, men vi får hørbare sanger om sopp, fisk og dørvakter, pluss melankolsk livsfilosofi og til slutt mimring i tittelkuttet "Åra går".
Beste spor:
"Hare tie", "Sei dæ så dæ æ".
|
706239 | train | 5 | literature | 10 | 7 | 2,018 | BOK: Åtte fortellinger om vietnamesiske flyktninger i USA, og om alle flyktninger overalt. | nb | sa | Sigmund Jensen | Flukten som livstidstilstand | https://aftenbladet.no/i/bK26Kg/ | Flukten som livstidstilstand
BOK:
Åtte fortellinger om vietnamesiske flyktninger i USA, og om alle flyktninger overalt.
Viet Thanh Nguyen:
Flyktningene.
Noveller.
Oversatt av Hilde Lyng.
205 sider.
Solum Bokvennen.
Flere ganger prisbelønte Viet Thanh Nguyen (f. 1971), født i Vietnam og oppvokst i USA, og selv båtflyktning, har skrevet åtte overbevisende fortellinger om de utfordringer som flyktninger står overfor i møtet med en ny kultur og virkelighet.
Mennesker drives på flukt av så mange grunner, i Nguyens tilfelle av amerikanernes demokrativennlige teppebombing, slik det også kan argumenteres for at Storskog 2015 var et resultat av den sosialdemokratiske norske bombingen av Libya.
Nguyen forteller om den mystiske mrs Hoa, med fingrene fulle av gullringer og en jomfru Maria på dashbordet, som samler inn penger til kampen mot kommunistene, ”som verken tror på Gud eller penger”.
Her er den litt stakkarslige Arthur som har fått leveren til en flyktning og deretter føler han står i evig takknemlighetsgjeld til donorens etterkommere, og som slik ender med å bli både skuffet og svindlet.
Her er det arrangerte ekteskapet, der hun er 19 og han 33, og der hun forblir lojalt ved hans side når demensen rammer ham.
Her er den tidligere bombeflypiloten som reiser til Vietnam for å besøke sin datter, som er lærer der, og det kommer naturligvis til en konfrontasjon mellom far og datter.
Og her er historien om en mann med to barnekull, et i Vietnam og et i USA, der hans vietnamesiske barn ser med tiltakende sjalusi på at faren tydeligvis er mer glad i sine amerikanske barn, enda han ikke har sett dem på 27 år.
Felles for disse elegant komponerte novellene, ved siden av en interessant tematikk og en solid oversettelse av Hilde Lyng, er et rikt og treffsikkert språk som på et par setninger risser opp hele livsløp, skjebner, situasjoner og konflikter, og også bidrar til persontegningen og miljøskildringen.
Dette er mennesker med bagasje.
Nguyen praktiserer en særegen teknikk og turnerer utvungent disse høyst lesverdige novellene om brutte familiebånd, ødelagte parforhold, hemmende språkløshet, kulturkollisjoner og flukten som en livstidstilstand, som samtlige avsluttes på en åpenbarende og tankevekkende måte, og omfatter ”alle flyktninger, overalt”, slik bokens tilegnelse lyder.
|
706240 | train | 3 | screen | 9 | 7 | 2,018 | Amy Adams og Patricia Clarkson i hovedrollene. Serie basert på en roman av selveste Gillian Flynn. Forventningene er skyhøye. Men de blir ikke helt innfridd. Dessverre. | nb | sa | Elisabeth Bie | Slapp og uskarp traumekrim fra HBO | https://aftenbladet.no/i/3jORPe/ | Slapp og uskarp traumekrim fra HBO
Amy Adams og Patricia Clarkson i hovedrollene.
Serie basert på en roman av selveste Gillian Flynn.
Forventningene er skyhøye.
Men de blir ikke helt innfridd.
Dessverre.
Sharp Objects
TV miniserie
Sjanger:
Psykologisk thriller.
Nasjonalitet: USA 2018.
Regi: Jean-Marc Vallée.
Skuespillere: Amy Adams, Patricia Clarkson, Chris Messina, April Brinson, Violet Brinson.
Kanal:
HBO Nordic.
Premiere: 9. juli.
Episoder:
8. Varighet: 1 time.
Både boken og filmen basert på Gillian Flynns roman «Gone girl» var knallsuksesser.
Nå har HBO gravd seg ned til starten på Flynns karriere som psykologisk thriller-forfatter.
Der har de funnet «Sharp objects» fra 2006, og har til og med sikret seg Flynn selv på manussiden.
I registolen satt Jean-Marc Vallée, som også står bak kjempehiten «Big little lies».
Flinke Hollywood-filmstjerner som Amy Adams og Patricia Clarkson er hentet inn til to komplekse roller.
Derfor er det nesten utrolig at «Sharp objects» («Åpne sår» på norsk) er blitt en så uskarp og dermed lite fengende tv-serie med så mye talent om bord.
Camille Peaker jobber som journalist i St. Louis i delstaten Missouri, og hun sliter.
Nettopp utskrevet fra psykiatrisk klinikk, er hun både sliten og nedfor når redaktøren sender henne ut på et oppdrag i en småby i delstaten.
En jente er funnet drept, en annen er savnet i Camilles hjemby.
Og Camille vil slett ikke tilbake.
Vi forstår raskt hvorfor.
Iskald mamma
For i en gedigen, viktoriansk villa venter mamma Adora (Patricia Clarkson), en iskald, hypokondrisk og manipulerende overklassekvinne.
Hun styrer både familien og småbyen med jernhånd, etter mottoet «fasade er alt».
Halvsøsteren Amma (13) blir behandlet som en porselensdokke, og Camilles stefar jabber bare med.
Møtet med hjembyen er langt fra bra for Camilles psyke.
Selvskading og alkoholmisbruk tiltar.
Amma lever et vilt dobbeltliv som mors lille prinsesse og småby-bitch.
Og saken Camille er sendt for å dekke, utvikler seg i en svært så forvirrende retning.
Det eneste lyspunktet for henne er en riktig så sexy delstatspolitimann.
Traumatiske fortidsminner plager Camille stadig mer mens hun jakter på både motiv og sammenheng i hva som skjedde med de to jentene.
Lost-fellen
Det blir tidlig klart at krimmysteriet er underordnet, det er i fortidsminnene og nåtidens familierelasjon uhyggestemningen slumrer.
Greit nok, men det er også dette som bidrar til det uskarpe, slappe og dermed uengasjerende inntrykket.
Istedenfor framdrift blir det lagt ut stadig flere alternative spor og gåter, uten at det er noe blir klarere.
Etter tre episoder er «Sharp objects» farlig nær å gå i «Lost»-fellen.
At noe skurrer alvorlig i Camilles familie og fortid, er det ikke tvil om.
Men hva?
Og har det i det hele tatt noe med mordsaken å gjøre?
At to tilsynelatende umotiverte tenåringsmord i en bitteliten by er en sak av nasjonal interesse, er opplagt.
Så hvorfor bryr folk seg så lite?
Amy Adams og Patricia Clarkson er begge knallsterke i sine litt klisjéfylte roller som alkoholisert reporter med dårlig impulskontroll og stramleppet overklassekvinne.
Men ikke nok til å sminke over alle lytene.
«Sharp objects» er ikke dårlig, bevares.
Den er bare langt fra så bra som den burde vært.
Anmeldelsen er basert på de 3 første episodene.
|
706241 | train | 3 | screen | 26 | 7 | 2,018 | Jodie Foster er febrilsk og agorafobisk sykepleier på Hotel Artemis, et luksuriøst sykehushotell for kriminelle som trenger diskresjon når kuler skal fjernes. Kaos preger både sykehuset og filmen. | nb | sa | Elisabeth Bie | Skygg unna dette bekmørke Hotel California | https://aftenbladet.no/i/A2Vd45/ | Skygg unna dette bekmørke Hotel California
Jodie Foster er febrilsk og agorafobisk sykepleier på Hotel Artemis, et luksuriøst sykehushotell for kriminelle som trenger diskresjon når kuler skal fjernes.
Kaos preger både sykehuset og filmen.
Hotel Artemis
Sjanger: Science Fiction/Thriller.
Nasjonalitet: USA 2018.
Regi og manus:
Drew Pearce.
Skuespillere: Sofia Boutella, Dave Bautista, Sterling K. Brown, Jenny Slate, Jeff Goldblum, Jodie Foster, Charlie Day, Zachary Quinto.
Lengde:
1 time 34 min.
Aldersgrense: 15 år.
Dystopisk, actionfylt, stilsikker, morsom og meningsfull på en gang?
Regissør og manusforfatter Drew Pearce har helt klart store ambisjoner for «Hotel Artemis».
Dessverre har han ikke fått det til å henge i hop.
Og manusets vinglete overfladiskhet er den viktigste synderen i en velspilt og flott fotografert film, som mest minner om filmet teater med dramatiske tv-nyheter på storskjerm som kulisse.
Byen er Los Angeles, og året er 2028.
Tidsmessig et sted mellom de to Blade Runner-filmene, men med mye av den samme mørke, fuktige og lovløse framtidskoloritten.
Skal vi tro disse mørke og høyteknologiske framtidsvisjonene, er det tryggeste og beste å forlate Hollywood til fordel for et rolig liv i pakt med naturen før det er for sent.
Skriker etter vann
Dagen i LAs liv som skildres i «Hotel Artemis», er preget av voldelige, brennende og blodige opptøyer.
Selskapet som har privatisert vannet, og dermed sikret seg et slags monopol, har stengt kranene.
Mens folket fyller gatene og skriker etter vann, ser en kriminell gjeng sitt snitt til å gjennomføre et ran.
Ting skjærer seg.
Sjefen i ranslaget, spilt av Sterling K. Brown, får med seg sin skadede bror til Hotel Artemis.
Der må en være betalende medlem for å få hjelp.
Til gjengjeld kan de 3D-printe en ny lever til deg, om nødvendig.
Utstyr og teknologi er siste hyl.
Samtidig er både hotellets stilige, gotiske art deco-interiører og sykepleierens musikkvalg (California dreamin’) preget av nostalgi til en svært så svunnen tid og kultur.
Sykepleier og daglig leder, spilt av Jodie Foster, er en grå og firkantet kvinne.
Alle som kommer til hotellet/sykehuset må følge reglene hennes slavisk:
Ingen våpen.
Ingen politifolk.
Ikke drep andre pasienter.
Og absolutt ingen besøk.
Denne dagen i sykepleierens liv skal de fleste reglene blir brutt i en dominoeffekt av uventede hendelser.
Og hun får både en hjerteskjærende påminnelse og ny kunnskap om sin egen tragiske fortid.
Drastiske valg må tas.
Og scenen er satt for et Ibsen-aktig drama.
Rike, mektige drittsekker
Men hvorfor ser vi på dette?
Og hvem er disse menneskene?
Ikke bare tar det for lang tid før det demrer, og det lykkes egentlig aldri å få noe sjel i og interesse for rollegalleriet.
Det blir for mye overflate.
Bekmørk dystopi og høyteknologisk fikling er blitt filmatiske samtidsklisjeer.
Skuespillet er bra.
Sterling K. Brown og Sofia Boutella utmerker seg begge med intensitet og karisma, og skaper dermed en viss nysgjerrighet.
Den blir ikke nok tilfredsstilt.
Jodie Foster er ekstremt trist og autentisk, heller ikke hennes rollefigur blir fullt forløst.
For det overambisiøse manuset er så overbefolket.
Antakelig for variasjonens skyld, noen er opplagt med for å bringe litt humor til mørket.
Heller ikke det er en suksess.
Men dette er i det minste klart:
I dette mini-universet av mordere, ranere og skurker er det drittsekkene, altså de rike og mektige, som er de egentlige skurkene.
Akkurat som i det meste av Scandinavian Noir.
|
706242 | train | 5 | music | 8 | 7 | 2,018 | Variert og vakkert på deres sjette album. | nb | sa | Geir Flatøe | Gå ikke glipp av brødrene Wilson fra Virginia | https://aftenbladet.no/i/l155Po/ | Gå ikke glipp av brødrene Wilson fra Virginia
Variert og vakkert på deres sjette album.
Sons Of Bill:
"Oh God Ma'am" (Loose Music/Border)
Sons of Bill er sønnene til Bill Wilson, en professor i teologi og sørstatslitteratur ved University of Virginia.
Han er også musiker, noe som har smittet over til Sam, Abe og James.
De debuterte med "A far cry for freedom" i 2006, og gjennombruddet kom med "Love & logic" for fem år siden.
De følger nå opp med en plate som burde bringe dem enda et skritt videre.
Åpningen "Sweeter, sadder, farther away" er en pianoballade av det sjeldent vakre slaget som svinger mellom kjærlighet og selvmord, mens de i "Firebird 85" har et godt grep på americanapop.
Brødrene bytter på å skrive og synge, noe sangene nyter godt av.
Innhoppet til Molly Pardon på "Easier" trekker heller ikke ned.
Phil Ek (Shins, Fleet Foxes), Sean Sullivan (Sturgill Simpson) og Peter Katis (The National, Interpol) har vært involvert i produksjon og miksing, noe som har gitt Virginia-bandet et lydbilde som favner vidt.
Ikke gå glipp av dem.
Beste spor:
"Sweeter, sadder, farther away", "Firebird 85", "Easier", "Old and gray".
|
706243 | train | 4 | music | 22 | 7 | 2,018 | Med røtter i 1979 er de et av distriktets mer seiglivede band. | nb | sa | Geir Flatøe | Deilig løssluppent comeback fra Det Pene Bæn | https://aftenbladet.no/i/yvMaRa/ | Deilig løssluppent comeback fra Det Pene Bæn
Med røtter i 1979 er de et av distriktets mer seiglivede band.
Det Pene Bæn!:
"Hilsen fra Brusand"
Det Pene Bæn hadde riktignok en pause mellom 1983 og 1988, og de la opp i 1995.
Men du kan ikke holde gode menn nede, og i fjor vendte de tilbake med samlealbum og løfte om mer.
Det innfrir de med en spenst som om gjengen aldri skulle ha forlatt rampelyset.
De åpner sprekt med "Fotomodell", mens teksten i gyngende "Vann" høres ut som et Newton-program.
Singlen "Kjærlighedssang te to damer på en gang" er en søt vise, og tittelkuttet "Hilsen fra Brusand" legger inn en søknad om medlemskap på Aftenbladets liste over klassiske sommerlåter.
Gitarist og låtskriver Jarle Valle har gjort håbu av seg, derav tittelen.
Han lager tekster som kan nærme seg det parodiske, men gjengen har nok anarkistisk rockesjarm til å redde seg inn.
Vokalist Øyvind Dørum er det fødte midtpunkt, og Steinar Oldereide er tredje originalmedlem.
Torstein Kyllevik og Thomas Ognedal Matre tar seg av kompet.
Ikke stopp nå, gutter.
Beste spor:
"I den tørre årstidå", "Kjærlighedssang te to damer på ein gang", "Hilsen fra Brusand", "Aleina på nudiststrand".
|
706244 | train | 3 | literature | 9 | 7 | 2,018 | BOK: Småmorsomt og politisk ukorrekt om alt som er galt i Norge, og om Vestens undergang. | nb | sa | Sigmund Jensen | Kalifatet Norge | https://aftenbladet.no/i/4d8ljR/ | Kalifatet Norge
BOK:
Småmorsomt og politisk ukorrekt om alt som er galt i Norge, og om Vestens undergang.
Nils Gullak Horvei:
Rive Rom på én dag.
Roman.
364 sider.
Cappelen Damm.
Den navnløse, middelaldrende jeg-fortelleren i Nils Gullak Horveis (f.
1956)
”Rive Rom på én dag” er i likhet med Horvei selv forfatter og forlegger med en fot i Facebook-Høyre.
Den islamkritiske hovedpersonen ser verden gjennom Facebook og betrakter seg som motstandsmann.
Hans kone er påtvunget et års eksil i USA etter å ha krenket minoritetene med sin forskning, det nærmer seg svenske tilstander i Norge og Vestens undergang er like om hjørnet.
I motsatt ende, på den grønne gren, ivrer hans arkitektsøster etter å få moren på gamlehjem for å kunne slå kloa i den verdifulle strandeiendommen hun sitter i, hans advokatsvoger Weidemann trives best på bordell i rødvinsrus, de to oppfører seg som russegutter, og den finske femme fatale Athena Salome blir en farlig og unødvendig flørt.
Når så hovedpersonen skal utgi en islamkritisk bok sammen med en kontroversiell kunstner, er det duket for paranoia, nytt navn på ringeklokken, ståldør i leiligheten og pistol i skuffen.
Visst er det både småvittig og underholdende å lese hvordan hårsåre middelaldrende menn driver og unfriender hverandre, og visst er de islamkritiske fakta jeg-fortelleren slår i bordet med både interessante og tankevekkende.
Men romanen fremstår uferdig, overtydelig og overlesset.
Det er en tekst som litterært sett vil mer enn den kan innfri, som mener noe om og kommenterer selv den minste samtidsaktuelle problemstilling, og som dynger på med gjentakelser, banaliteter og altfor tydelige konfliktlinjer, samtidig som de mange trivielle scenene, der flere kapitler godt kunne vært utelatt, blir langtekkelige og hemmer fremdriften, og handlingen slik springer mellom yin og yang, sekularisme og islam, hokus pokus og rent snikksnakk.
Det hele blir litterært haltende.
Da hjelper det dessverre ikke at tematikken i seg selv er høyaktuell, provoserende og forfriskende politisk ukorrekt, at persongalleriet er sammensatt og troverdig, at situasjonen sammenliknes med Romerrikets undergang, eller at romanen bak alt det småvittig parodiske og burleske stiller vesentlige og grunnleggende spørsmål om hvor mange friheter vi skal forsake for å kunne bevare en relativ følelse av trygghet.
Det har blitt en bok som irriterer mer ved sin gjennomføring enn ved sitt tema, og det var neppe hensikten.
|
706245 | train | 5 | screen | 18 | 7 | 2,018 | ABBA-låtene er mindre kjente, men det er bare en fordel i «Mamma Mia!»- oppfølgeren. Som er en sjarmerende, skjønn og velspilt lykkepille av en hyllest til kjærligheten, livet og musikken. | nb | sa | Elisabeth Bie | Mamma Mia! overgår seg selv | https://aftenbladet.no/i/e1oApl/ | Mamma Mia! overgår seg selv
ABBA-låtene er mindre kjente, men det er bare en fordel i «Mamma Mia!»- oppfølgeren.
Som er en sjarmerende, skjønn og velspilt lykkepille av en hyllest til kjærligheten, livet og musikken.
Mamma Mia:
Here We Go Again!
Sjanger: Komedie/Musikal.
Nasjonalitet: USA 2018.
Regi og manus:
Ol Parker.
Skuespillere:
Amanda Seyfried, Pierce Brosnan, Meryl Streep, Colin Firth, Stellan Skarsgård, Cher, Andy Garcia, Julie Walters, Christine Baranski, Lily James.
Lengde:
1 time 53 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Mamma Mia!-fans i alle aldre:
Det er bare å glede seg til et nytt sommereventyr i kinosalen.
I oppfølgerfilmen er sommeren i sydenparadiset like besnærende, musikken minst like bra og historien mer spennende.
Singalong-faktoren er ikke like umiddelbar, men det vil nok ordne seg.
Og det er bare å finne fram de gamle ABBA-albumene, denne gangen har de gravd dypt og funnet riktig så mange halvglemte godbiter.
I den først filmen var det spunnet en historie rundt ABBA-låter om den gifteferdige Sophie, som ikke visste hvem som var hennes far.
Dermed inviterte hun alle de tre potensielle kandidatene til bryllupet.
Noe hennes mor Donna ikke var særlig begeistret for.
Nå har fem år gått, og Sophie har overtatt hotellet og restauranten.
Det er klart for nyåpning og stor fest, men Sophie sliter litt i ekteskapet til Sky.
Samtidig går historien tilbake til Donnas ungdom, og viser hvordan hun traff de tre fedrene Bill, Harry og Sam, og havnet på sin greske drømmeøy.
Og sang og danset i bandet Donna and the Dynamos med venninnene Tanya og Rosie.
I tillegg dukker også en lenge fraværende bestemor opp, i Chers skikkelse.
Trykk på bildet for bildegalleri fra filmen.
Når manuset skal bygges rundt utvalgte sangtekster fra 70-tallet, sier det seg selv at det ikke blir noen dyptpløyende historie.
«Mamma Mia!
Here we god again» er tråklet godt nok sammen, selv om dialogen nok lugger litt av og til.
Gøy på 70-tallet
Donnas mannehistorier fra det frie 70-tallet er mer gøyale enn de farseaktige pappaforviklingene i eneren.
Toeren føles mindre flau og klam.
Kanskje fordi manusforfatteren har hatt mange flere låter å velge mellom enn de opplagte hitsene denne gangen?
Lily James har påtatt seg rollen som den unge Donna, og hun er helt suverent sjarmerende!
Hun synger og danser bra, og stråler av livsglede på sin reise ut i verden på jakt etter skjebnen sin, etter fullførte Oxford-studier.
Også klesstilen setter en ekstra spiss på det visuelle: den karakteristiske 70-tallsmoten er mildt med ABBA-stilen på en måte som får den til å føles aktuell.
Her blir selvsagt gjensyn med hele den herlige gjengen fra første film, og to nykommere setter også en fin spiss på både humoren og handlingen:
Andy Garcia som hotelldirektør med honningtunge, og en stivmasket, selvironisk Cher som «bestemoren fra helvete», som aller nådigst dukker opp til festen til slutt.
Musikalsk bedre
Dette skrives av en som fikk et ubehagelig kultursjokk av å høre karaokeversjonene av de perfekte ABBA-innspillingene i den første filmen.
Denne gangen er jeg forberedt, og dermed stiger den musikalske opplevelsen av «Mamma Mia!
Here we go again» med flere hundre prosent.
Også fordi filmskaperne denne gangen har tatt et dypere dykk i ABBA-katalogen enn til hits-samlingen «ABBA Gold», og har funnet fram mindre kjente perler fra hele ABBA-epoken.
De har også tatt lærdom fra hvilke rollefigurer som ikke trenger å synge så mye i fortsettelsen, for eksempel Pierce Brosnan.
Samtidig brukes instrumentale snutter av storhitsene med enten piano eller gitar som bakgrunnsmuskk.
Takk for musikken!
Resultatet er en riktig så deilig musikkopplevelse, flott og sjarmerende sunget og danset.
Følelsene spenner fra det såre og vemodige, via det usikre, håpefulle og nostalgiske, til en helt uimotståelig hedonistisk omfavnelse av alt det skjønne livet tross alt har å by på.
Og dermed blir teksten i ABBA-låten «Thank you for the music» så relevant:
Om hvordan musikken bringer glede og tårer, farger opplevelser og minner, får blodet til å bruse og kroppen til å danse, og ikke er til å leve uten.
Tusen millioner takk for musikken, ABBA!
|
706246 | train | 4 | screen | 11 | 7 | 2,018 | Hva gjør du når skolens mest populære elev er en ondskapsfull tyrann? Myrder henne og kamuflerer drapet som et selvmord, så klart. | nb | sa | Elisabeth Bie | Beksvart high school-satire | https://aftenbladet.no/i/yvMMqr/ | Beksvart high school-satire
Hva gjør du når skolens mest populære elev er en ondskapsfull tyrann?
Myrder henne og kamuflerer drapet som et selvmord, så klart.
Heathers
Strømmeserie sesong 1 - 10 episoder.
Sjanger:
Svart satirekomedie.
Strømmested:
HBO Nordic.
Premiere: 12. juli.
Nasjonalitet: USA 2018.
Skuespillere: Grace Victoria Cox, James Scully, Jasmine Matthews, Melanie Field, Brendan Scanell, Jesse Leigh.
Premieren på strømmeserien «Heathers» ble utsatt noen måneder etter skoleskytingen i Florida i februar.
Forståelig det.
Men samtidig bryter utsettelsen med alt denne serien prøver å stå for: harselas med politisk korrekthet, dødshyllest, sosiale mediers makt.
Samt overanalyserte og fordomsfulle forklaringer på hvorfor dagens ungdom er som de er og gjør som de gjør.
For «Heathers» er en satirisk studie av generasjoner med high school-hirerarki, samt nye mobbemuligheter og maktdemonstrasjoner via sosiale medier.
Ideen er ikke ny, men den er aktuell.
Kilden er filmen «Heathers» fra 1988 med Winona Ryder og Christian Slater i hovedrollene:
Tre stykk Heather
På Westerberg High regjerer tre pene, krokketspillende jenter som alle heter Heather.
De avgjør hva som er hot, hvem som er inne og hvem som er ute.
Hvem som skal få svi.
Veronica både ønsker å være venn med Heather nr. 1 og ønsker henne død.
Da hun blir kjent med den nye gutten J.D, som viser seg å være en utspekulert sosiopat, gjør de noe med det.
Heather nr. 1 blir drept, kamuflert som selvmord, og blir så hyllet som en helgen.
En ny Heather overtar makten.
Alt er som før.
Så «selvmordsbølgen» må fortsette.
Folk koste seg ihjel med denne helt ekstremt politisk ukorrekte high school-filmen.
Helt til skolemassakren på Columbine i 1999.
Moderne tenåringsangst
Utallige skolemassakrer og selvmordsbombinger senere, er det altså på tide med ny satire om temaet.
Men det er nok ikke den gamle filmkulten som er målgruppen.
Selv om historien i strømmeserien følger de samme linjene som filmen, er påvirkningen fra nye og aktuelle high school-serier som «Riverdale» og «13 reasons why» minst like påfallende.
«Riverdale» har inspirert estetikken med sitt fargesterke mørke og særegne stil.
«13 reasons why» har inspirert med sin tilnærming til moderne tenåringsangst og deres følelser rundt selvmord og død.
Men «Heathers» har en klar satirisk agenda.
Tidsånden skal ikke bare treffes, den skal også latterliggjøres når tre nye Heather-e regjerer: Heather nr. 1 er overvektig, nr. 2 er både svart og lesbisk, og nr. 3 er transseksuell.
Hva er ditt «brand»?
I dette universet heter tjukk «kroppspositiv».
Å ha mange likes på sosiale medier betyr både kjærlighet og makt.
Å være berømt betyr alt.
Men sosiale medier er også mobbing, utpressing og uthenging.
Men blir du avslørt, kan du bare kalle det et Photoshop-komplott, altså fake news.
Alle må ha et «brand».
Men jøde og homofil er passé denne sesongen.
Alle tema er gjennomanalysert og gjennomsnakket.
Det er ikke flere tanker å tenke om sosiale medier, ungdomspress og selvmord.
I filmen fikk MTV skylden for tenåringsangst og selvmord, i 2018 er det mobiltelefonen, sosiale medier og partydop som er synden, spør du voksenverdenen.
Stiv humorstemning
Alt dette ser vi gjennom øynene til den kyniske og livstrette J.D.
Han ser de latterlige sammenhengene og mekanismene i ukulturen, og vil gjøre noe med det.
Sammen med den søkende Veronica.
Men mens de satiriske poengene kan være herlig treffsikre, og rollegalleriet funker flott, er det noe stivt og krampaktig over den humoristiske stemningen i serien.
Som om den prøver for hardt å være morsom.
La oss håpe det går seg til, for «Heathers» er ellers severdig underholdning.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene.
|
706247 | train | 5 | music | 15 | 7 | 2,018 | Kvartetten fra Canada er tilbake på topp. | nb | sa | Geir Flatøe | 30 år etter "The Trinity sessions" er gløden der fortsatt | https://aftenbladet.no/i/Mgb035/ | 30 år etter "The Trinity sessions" er gløden der fortsatt
Kvartetten fra Canada er tilbake på topp.
Cowboy Junkies:
"All that reckoning" (Proper/Border)
Etter det de kalte sin nomade-serie, er Cowboy Junkies nå tilbake på sporet.
Det var noe uklart hva de ville med de fire platene, annet enn å ha friheten til eksperimentere.
Det gjorde de med noe varierende resultat, og nå har de hatt en platepause på seks år.
Bandet fra Montreal består fortsatt av søsknene Margo, Michael og Peter Timmins, pluss bassist Alan Anton.
Det er 30 år siden de slo grundig gjennom med "The Trinity sessions", sitt andre album.
Nå vil de gjøre opp regnskapet på det personlige og på det sosiale plan, ifølge låtskriver Michael.
Vokalen overlater han som vanlig til Margo, som ikke har mistet sin mørke nerve.
De har aldri vært noe utpreget politisk band, men setningen fear is not so far from hate, so if you get the folks to fear, it only takes one small twist to kick it up a gear i "The things we do to each other" virker å ha sin adresse.
Cowboy Junkies virker samtidig sterkere enn på svært mange år, så vær greie å komme tilbake til Stavanger.
Beste spor:
"The things we do to each other", "Missing children", "Shining teeth", "All the reckoning, pt 2".
|
706248 | train | 3 | misc | 6 | 7 | 2,018 | Kunsthall Stavanger har åpnet dørene for den islandsk-svenske kunstnerduoen Erna Skúladóttir og Karin Blomgren. Også i år møter vi en vestlandsutstilling som prøver nye metoder. | nb | sa | Anne Therese Tveita | Skulpturer i olje og leire blir ikke tunge nok | https://aftenbladet.no/i/VR3MpW/ | Skulpturer i olje og leire blir ikke tunge nok
Kunsthall Stavanger har åpnet dørene for den islandsk-svenske kunstnerduoen Erna Skúladóttir og Karin Blomgren.
Også i år møter vi en vestlandsutstilling som prøver nye metoder.
Vestlandsutstillingen 2018:
Extractions
Hvem:
Skúladóttir & Blomgren
Hvor:
Kunsthall Stavanger
Står til:
12. august 2018.
VU17 valgte i fjor å produsere utstillingen uten ekstern kurator og gjennom åpen innsendelse.
Uten tematiske eller kontekstuelle føringer kunne 18 kunstnere gi et bredt og representativt bilde av hva som rører seg i samtidskunsten i vestlandsfylkene.
I år består den tradisjonelle landsdelsutstillingen av seks nyproduksjoner av stedsspesifikke prosjekter.
Hvert prosjekt blir utviklet direkte opp mot en av de seks involverte visningsarenaene, som strekker seg langs kysten fra Ålesund til Stavanger.
Den som fortsatt ønsker å oppleve bredden av hva som rører seg på den vestlandske kunstscenen, må med andre ord være beredt på å flytte på seg.
To verk i to saler
Kunsthall Stavanger har åpnet dørene for den islandsk-svenske kunstnerduoen Erna Skúladóttir og Karin Blomgren.
Gjennom sitt stedsspesifikke verk «Extractions», søker de to å utforske forholdet mellom mineralutvinning og geologisk forming.
Kunsthall Stavanger har stilt to saler til rådighet, og kunstnerne har fått tid til å bli kjent med både arkitekturen og regionen verket skulle utvikles mot.
To enorme, glinsende blågrå leirekonstruksjoner står nå og lener seg mot hverandre fra hvert sitt rom.
Den ene fyller store deler av rommet, fra gulv til tak.
Den andre er noe mindre, men de speiler hverandre i form.
De to er adskilt av arkitekturen, en vegg i galleriet, men fortsatt står de nært nok til at de oppleves som deler av en større helhet.
Hardt manuelt arbeid
Begge konstruksjonenes overflate vitner om at hardt manuelt arbeid ligger bak utformingen av dem.
De er dekket av et rullende landskap av groper og forhøyninger, etterlatt av fingre og håndflater som har arbeidet direkte med materialet.
Begge konstruksjonene er plassert på en sokkel bestående av grove furupaller under en blå plastpresenning.
Da modernismens minimalistiske skulpturer steg ned fra sin sokkel på 60-tallet, økte de samtidig distanen til kunstinstitusjonene, og henvendte seg i sterkere grad til sitt publikum: betrakteren.
Tilbake på sokkel
Skúladóttir & Blomgren har valgt å løfte sitt verk tilbake på sokkelen, en sokkel som i form av grove trepaller understreker både verkets midlertidighet og forsterker dets menneskeskapte egenskaper.
Geologi som vitenskap forholder seg til jorden opprinnelse, dens sammensettinger og hvordan tid påvirker dens ulike egenskaper.
Denne enorme geologiske steinformasjonen er altså ikke et par milliarder år gammel, skapt gjennom de prosessene som skal til for å skape stein.
Like fullt er det et produkt skapt av materialer hentet ut av jorden, og av kraften av to par hender, i løpet av noen uker inne i kunsthall Stavanger.
Skúladóttir & Blomgrens verk består ofte av ubrent leire.
Den våte leiren lar seg fortsatt manipulere, formes.
Over tid vil den likevel endre karakter.
Leirens egenskap gjør at den etterhvert som den tørker inn, endrer farge, stivner, blir porøs og kanskje vil det dannes sprekker og avskallinger.
Tilført olje
Men her i Stavanger har kunstnerduoen tilført leiren vår regions mest kjente ekstrakt; olje.
Ved å blande materialer har de fått et helt nytt produkt, et som ikke vil tørke ut men bevarer sin fuktige form.
Dette, sammen med den flate, monotone fargen, gir formasjonen et syntetisk, gummiaktig utseende.
Det uttrykkes ingen intendert kritikk av oljeutvinningen og de negative konsekvenser den kan ha på miljøet, men veien er kort om man velger å gå dit.
Med oljen har Skúladóttir & Blomgren gitt verket ytterligere forankring mellom kunstverk og sted.
Det som gjør at det må stå akkurat her, og om det flyttes vil miste det autentisitet.
Mister tråden
Jeg tar meg likevel i å ønske at verket skulle gi meg en større kroppslig opplevelse.
jeg savner den tyngde man ofte finner i monumentale stedsspesifikke verk, som i duoens tidligere verk «Deposit» og «Abration».
Altså en opplevelse av noe massivt og substansielt.
Jeg mister tråden og henge meg opp i produksjonen.
Er den hul?
Kan materialet brukes på nytt i nye verk etter sine endte måneder i Stavanger?
Tar det da med seg noe av auraen fra dette verket?
I tillegg til den forlokkende egenskapen leire besitter der den formelig trygler om å bli berørt, knadd og formet kjenner jeg en umiddelbar lyst til å løfte, dytte på det, for å kjenne om jeg har rett.
Men verket er plassert under et skilt med påskriften «Vennligst ikke rør kunstverkene» så jeg lar være.
|
706249 | train | 5 | screen | 5 | 7 | 2,018 | «Soldado» er en vellaget, velspilt og voldsomt spennende oppfølger til den sensasjonelle «Sicario». Samtidig har den tatt et stort steg bort fra enerens moralske dilemmaer og samfunnskritiske relevans. | nb | sa | Elisabeth Bie | Benicio Del Toro er stjernen i nytt actionunivers | https://aftenbladet.no/i/OnAB3A/ | Benicio Del Toro er stjernen i nytt actionunivers
«Soldado» er en vellaget, velspilt og voldsomt spennende oppfølger til den sensasjonelle «Sicario».
Samtidig har den tatt et stort steg bort fra enerens moralske dilemmaer og samfunnskritiske relevans.
Sicario 2:
Soldado
Originaltittel:
Soldado.
Sjanger: Action/thriller.
Nasjonalitet:
Italia/USA 2018.
Regi:
Stefano Sollima.
Manus:
Taylor Sheridan.
Skuespillere: Benicio Del Toro, Josh Brolin, Isabela Moner, Elijah Rodriguez, Catherine Keener, Matthew Modine.
Lengde:
2 timer 2 min.
Aldersgrense: 15 år.
–
Før var det kokain som var hovedinntektskilden til de narkokartellene som kontrollerer grensen mellom Mexico og USA.
Nå er det mennesker.
Illegale innvandrere, som betaler dyrt for å bli fraktet over til USA, trenger ikke foredles.
Og blir de tatt og returnert, er de en betalende kunde en gang til.
Det sier CIA-agenten Matt Graver (Josh Brolin), som igjen skal føre en skitten kamp mot kartellenes makt.
Etter at en muslimsk selvmordsbomber ble tatt i en ulovlig grensekryssing, havner kartellene på USAs terrorliste.
Forsvarsministeren går amok, og kaller inn Graver som mannen som skal ordne opp.
Og hvem vil han ha med på laget?
Den hevntørste og gåtefulle leiemorderen Alejandro (Benicio Del Toro), så klart.
Heller ikke denne gangen skyr de to noen midler for å oppnå målet.
Alle skitne triks er tillatt i krigen mot terror.
Et av midlene er å kidnappe en kartelleders 16 år gamle datter, Isabel.
Moderne Rambo
Samtidig blir unge, amerikanske Miguel hyret inn for å jobbe som menneskesmugler for et av kartellene.
De to handlingssporene møtes til slutt på snedig vis, og legger til rette for både en forrykende avslutning og spiren til et nytt actionfilmfranchise med Benicio Del Toro som en slags moderne Rambo.
Med illegale innvandrere som strømmer over grensen fra Mexico som tema, kombinert med USAs tidligere meritter med å starte krig via bakveien, kan en fort bli forledet til å tenke at denne filmen virkelig er midt i nyhetsbildet.
Men det blir fort klart at det er så-som-så med realismen i historien.
For der «Sicario» drøftet spørsmålet «Hvor ond kan du være i kampen mot det onde?» til mye kritikerros, men beskjedent publikumstekke, har manusforfatter Taylor Sheridan tatt «Soldado» langt mot et actionunivers med mer vekt på mennesker enn sak, mer tegneserieaktig vold og med lettere karikerte biroller.
Mer «vanlig» og mindre samfunnskritisk relevant, altså.
Regissør Stefano Sollima, som har overtatt stolen etter Denis Villeneuve, har beholdt mange av de visuelle effektene fra eneren.
Slik at de likevel føles som en serie.
Severdig radarpar
Men det er ingen tvil om hvem som fortsatt gjør «Sicario»-serien severdig:
Radarparet Josh Brolin og Benicio Del Toro.
Om Brolin er kongen, er Del Toro Gud.
Rollen som den desillusjonerte advokaten Alejandro er en av de mest fascinerende han har spilt, og han spiller denne hard-triste gåten av en mann helt suverent.
Her viser han at han kan bære sin egen filmserie med glans.
Både Matt og Alejandro er mindre kyniske og med flere menneskelige trekk enn i den første filmen.
Men mens CIA-mannen Matt forblir en profesjonell aktør, kommer vi tettere inn på Alejandros forhistorie og følelser.
Det gir et fint supplement til alt blodet og spenningen.
Også Isabela Moner som den kidnappede Isabel gjør en storartet innsats, og tegner et fascinerende portrett av en bortskjemt, men svært så smart og tøff jente.
Mye tyder på at det vil komme mer fra «Sicario»-universet.
Det er bare å glede seg.
|
706250 | train | 5 | music | 15 | 7 | 2,018 | Nytt liv til fine sanger Gary Louris har skrevet med andre. | nb | sa | Geir Flatøe | Minneapolis-bandet trår sjeldent galt, heller ikke når gamle sideveier besøkes | https://aftenbladet.no/i/4d84M9/ | Minneapolis-bandet trår sjeldent galt, heller ikke når gamle sideveier besøkes
Nytt liv til fine sanger Gary Louris har skrevet med andre.
Jayhawks: "Back roads and abandoned motels" (Legacy/Sony)
Jayhawks' tiende album består hovedsakelig av sanger som frontfigur Gary Louris har skrevet sammen med andre for tidligere prosjekter.
Nå gjør bandet disse sangene til sine.
Gjengen fra Minneapolis i Minnesota har siden midten av 80-tallet levert noen av de fineste albumene innen alternativ country.
I bandets ti første år var lederjobben delt mellom Gary Louris og Mark Olson, før sistnevnte forlot bandet.
Han vendte siden tilbake og rakk en plate til, men de siste seks årene har Louris styrt Jayhawks alene.
Det har han gjort bra, flankert av Marc Perlman, Tim O’Reagan, Karen Grotberg og John Jackson.
Denne gang lar han i tillegg O’Reagan og Grotberg synge to sanger hver.
Hun er først ut, og det betyr at Jayhawks åpner på uvant vis med kvinnelig vokal.
Sangen heter "Come crying to me" og ble brukt på Natalie Maines’ soloalbum "Mother" i 2013.
Maines er ellers medlem av Dixie Chicks, og "Everybody knows" ble lagd til deres "Taking the long way" i 2006.
Nå er det Louris' tur til å synge sangen han var med på å skrive den gang.
Deretter får vi nok et høydepunkt.
"Gonna be a darkness" ble skrevet av Louris og Jacob Dylan (sønn av Bob) til den dramatiske tv-serien "True blood".
De framførte den sammen der, men nå overtar O’Reagan og tar godt vare på sjansen.
"Bitter end" er fra det nevnte Dixie Chicks-samarbeidet, og det er ikke rart at Louris har hatt lyst til å plukke opp disse sangene igjen.
Ikke fordi Dixie-jentene framførte dem dårlig, men fordi det er førsteklasses låter.
"Backwards women" har han skrevet sammen med Wild Feathers, men den har ikke vært brukt før nå.
Grei nok, selv om det er bedre ting på platen.
På "Long time ago" er O’Reagan tilbake som vokalist, og han er fortsatt oppgaven verdig.
Sangen ble lagd sammen med Emerson Hart fra Tonic, men er blitt liggende.
"Need you tonight" er blant albumets vakreste øyeblikk.
Sangen stammer fra Scott Thomas’ tre år gamle "Matson tweed".
"El Dorado" ble lagd til Carrie Rodriguez, Chip Taylors gamle duopartner.
Grotberg tar seg av denne, og det er nesten rart at dette er første Jayhawks-plate der hun synger i front.
Det er synd at Olson ikke er med lenger, men det gir samtidig rom for andre bandmedlemmer å vise seg fram.
"Bird never flies" starter noe ordinært, men tar seg raskt opp.
Skrevet med Ari Hest til hans "The break-in" 2007.
Til slutt spanderer Louris to nye sanger kalt "Carry you to safety" og "Leaving Detroit".
Fine begge to.
Tidligere i år satte Jayhawks musikk til Johnny Cash' etterlatte tekst "What would I dreamer do?", og i fjor backet de både Ray Davies og Wesley Stace (tidligere kjent som John Wesley Harding).
Alt dette gjorde de på beste vis.
At de nå blåser nytt liv i andre prosjekt er som det skal være.
Beste spor:
"Everybody knows", "Gonna be a darkness", "Need you tonight", "El Dorado", "Carry you to safety".
|
706251 | train | 4 | literature | 30 | 7 | 2,018 | NOVELLER: Gode, lavmælte hverdagsnoveller om vendepunkter og kompliserte familierelasjoner. | nb | sa | Sigmund Jensen | Opplevelser som endrer liv | https://aftenbladet.no/i/zLj7AK/ | Opplevelser som endrer liv
NOVELLER:
Gode, lavmælte hverdagsnoveller om vendepunkter og kompliserte familierelasjoner.
Solfrid Sivertsen:
Ho sykla bort og andre noveller.
140 sider.
Samlaget.
Solfrid Sivertsen (f. 1947) har siden debuten i 1986 skrevet bøker for både voksne og barn, og i alle sjangere.
Hun har kanskje mest utmerket seg ved sin evne til å kombinere realisme med det dramatiske, ofte i et enkelt språk uten pynt eller ornamentering, men gjerne ispedd fine, meningsbærende detaljer.
Dette er til stede også i ”Ho sykla bort”, som består av ni noveller på 12-15 sider, de fleste med et ”eg” som forteller, og med et persongalleri som ellers dekker begge kjønn og de fleste livsfaser.
Flere av hovedpersonene inngår i til dels kompliserte familierelasjoner og står foran livsdefinerende valg og avgjørende situasjoner.
Åpningsnovellen ”Bussturen” skildrer godt og gripende en jente som en tid etter jul tar med seg lillebroren og forlater faren, som drikker og ikke lenger er i stand til å ta seg av dem.
I tittelnovellen møter vi noe av den samme tematikken i en sammensatt skildring av en jente på 12-13 år som på et tidspunkt bare sykler bort fra faren, som vi ikke får vite annet om enn at han ”var stygg mot henne”.
Det samme konfliktstoffet tas deretter opp igjen i ”Under snø”, om førtiårige Betty som bærer på et overgrepsminne fra tenårene som har definert hele hennes livsløp.
I ”Neste stoppested” går den aldrende Jacob Svendsen motvillig med på å flytte på hjem, der han blir sittende mer eller mindre uvirksom og minnes bedre tider.
Og i ”Liljekonvall” møter vi en ensom skolejente som i friminuttene prøver å få en plass i de populæres krets ved hjelp av snop og tyggegummi, som hun har kjøpt for penger hun har stjålet av nabokona.
”Ho sykla bort” er en på mange vis jevn novellesamling, både tematisk, stilistisk, strukturelt og kvalitativt, uten verken svake punkter eller høydepunkter, preget av en lavmælt, usentimental stemme og et gjennomført hverdagslig perspektiv.
Men i sin nitide skildring av det trivielle, fremstår derfor også noen av historiene som nettopp det, til tross for enkeltnovellenes åpenbare kvaliteter, den vilkårsløse humanisme som ligger i bunn og forfatterens respekt for og sympati med sine personers integritet og situasjon.
|
706252 | train | 5 | screen | 4 | 7 | 2,018 | Irriterende skadeinsekter viser seg fra seg fra sin mest sjarmerende side i nok en morsom og lettbeint Marvel-film. | nb | sa | Kine Hult | Super-maur med vellykket publikumsfrieri | https://aftenbladet.no/i/XwAA2n/ | Super-maur med vellykket publikumsfrieri
Irriterende skadeinsekter viser seg fra seg fra sin mest sjarmerende side i nok en morsom og lettbeint Marvel-film.
Ant-Man and The Wasp
Sjanger: Action / Fantasy / Superheltfilm
Skuespillere: Paul Rudd, Evangeline Lilly, Michelle Pfeiffer, Michael Peña, Michael Douglas, Laurence Fishburne
Regi:
Peyton Reed
USA, 2018
Lengde: 1 t. 58 min.
Aldersgrense:
12 år
Man skal antakelig være veldig spesielt interessert i småkryp for å kunne påstå at man nærer varme følelser for maur og veps.
Mer nytteløse og irriterende skapninger skal man lete lenge etter.
Men superheltversjonene av disse skadedyrene har en sjarm som ligger langt fra det vi tenker på når man oppdager at noen har fått oppført en maurtue midt på det beste kantarellstedet eller at noen har konstruert et vepsebol i takrenna.
Dette er filmen du trygt kan sende de yngste ungdommene på, i visshet om at de vil få to timer med sorgløs underholdning, med bittelitt substans.
Det skyldes kanskje først og fremst at Paul Rudd er et funn som den godhjerta maurmannen.
Han har akkurat den uanstrengte, naturlige humoren som gjør at regissør Peyton Reed trygt kan styre unna de verste overdrivelsene, og likevel få ønsket effekt.
Les anmeldelsen av den første «Ant-man»-filmen her:
Handlingen i denne filmen er så tøysete som man kan forvente av en Marvel-film i de lysere sjatteringene av sjangeren.
Innledningsvis får vi greie på at vepsekvinnen Hopes (Evangeline Lilly) mor forsvant i en slags parallell dimensjon da datteren var liten.
Men plutselig, etter å ha vært borte i 30 år, oppnår hun en form for kontakt med superheltkollega og maurmann Scott Lang (Paul Rudd).
Dermed legger maur og veps gammelt nag midlertidig til side og går sammen om å finne henne.
Underveis blir de motarbeidet fra mange hold, slik at de elleville actionscenene er sikret.
Denne filmen havner altså i den litt ukompliserte underholdningssjangeren, hvor overraskelsene er få og nyskapingen ikke-eksisterende.
Det gjør ingenting når man har en kult sammenskrudd historie, gode skuespillere og en god balanse mellom action og humor.
Samt bøttevis med sjarm.
|
706253 | train | 5 | music | 6 | 7 | 2,018 | The Nude Party måtte kle på seg da spillejobbene kom. | nb | sa | Geir Flatøe | De ble kjent som partybandet uten klær | https://aftenbladet.no/i/6n77OO/ | De ble kjent som partybandet uten klær
The Nude Party måtte kle på seg da spillejobbene kom.
The Nude Party:
"The Nude Party" (New West/Border)
Jeg trenger ikke din kjærlighet, jeg trenger bare platene mine, synger Patton Magee på countryrockende "Records".
Det gjør ikke noe at dama har funnet en annen, så lenge han har platene sine.
Han må ha lyttet godt.
Ikke til eksen, men til musikk fra 60-tallet.
The Nude Party leverer et debutalbum som lener seg mot godlyden fra 60-tallet: Animals, Rolling Stones, Kinks, Creedence, Velvet Underground, Doors og mer.
De nevnes gjerne som en del av den nye pysch rock-bølgen; band som tar rocken tilbake.
Tekstene tar Magee seg av, mens hele bandet krediteres for musikken.
De er en gjeng på seks som møttes på Appalachian State University i Boone i North Carolina for seks år siden:
Patton Magee, Shaun Couture, Alec Castillo, Don Merrill, Austin Brose og Connor Mikita.
Selv kaller de et brorskap mer enn et band.
Navnet The Nude Party tok de etter at folk begynte å kalle dem som "the naked party band", en referanse til husfester der bandet og tilhørerne følte seg friere når klærne ble kastet.
Samtidig begynte de å få spillejobber på offentlige steder, noe som førte til at klærne måtte beholdes på.
De kunne for så vidt skiftet navn til The Dressed Party, men beholdt det gamle.
Dette er debutalbumet, men den to år gamle ep-en "Hot tub" er nærmest for et minialbum å regne med sine sju kutt og 27 minutter.
Ingen av disse sporene er med her, men de har beholdt produsent Oakley Munson fra bandet Black Lips.
Faktisk har de forlatt North Carolina og flyttet inn til ham i den lille byen Livingston Manor i staten New York.
De åpner med "Water on Mars", der gitaren sender låten i riktig retning.
Orgelet gjør det enda bedre, og Magee vet hvordan de gamle heltene sang.
Koringen gjør at det ikke lyder så alt for alvorlig.
De fortsetter med "Feels alright", mer i retning av Stones enn Kinks.
Teksten sirkler rundt følgene av et atomangrep, men refrenget er av det lette slaget: Whoa, it don't look good, but it feels alright.
Er man et partyband, så er man et partyband.
"Chevrolet van" handler om å bruke livet på spillejobber:
Got some free advice the other day
From an older relative of mine
He said, you know I dig what you do
But
I think you’re wasting your time
Velmente råd om å få en skikkelig jobb biter foreløpig ikke på dem.
De gjør det isteden til en allsangvennlig kampsang om rock'n'roll-livet.
"Paper trail" er rock av det røffe slaget, mens "War is coming" lener seg mer tilbake uten at de lyder mindre tøffe av den grunn.
"Live like me" drives fram av et klassisk gitar- og orgelriff, mens "Gringo Che" handler om Che Guevara.
"Coyote" er ørkenrock med surf-følelse.
I og for seg en selvmotsigelse, men ørkenrock og surfrock kan ha noe av den samme gitarlyden.
Kanskje ikke så rart med tanke på at solen i California skinner like varmt over både sandstrender og sandørken.
"Astral man" er løsere i kanten, og Jim Morrison hadde kost seg med denne.
De runder av med den westernaktige instrumentalen "Charlie", på en plate de den røffeste rocken kommer først og de mer svevende sangene mot slutten.
Bra er de uansett.
Beste spor:
"Water on Mars", "Feels alright", "Chevrolet van", "Records", "Coyote".
|
706254 | train | 5 | music | 20 | 7 | 2,018 | Det har tatt sin tid å nå ut for Lori McKenna. | nb | sa | Geir Flatøe | Snart 50 år gammel er hun i sitt livs form | https://aftenbladet.no/i/P3A7Rb/ | Snart 50 år gammel er hun i sitt livs form
Det har tatt sin tid å nå ut for Lori McKenna.
Lori McKenna:
"The tree" (Thirty Tigers/Border)
Lori McKenna begynte å skrive sanger som tenåring, men så fulgte ekteskap og barn.
Hun var 19 år da hun giftet seg og 20 da hun ble mor.
27 år gammel begynte hun omsider å jobbe seriøst med musikken, men det tok fire plater før hun fikk sjansen hos et større selskap.
Det ble ingen suksess, og hun gled inn i skyggene igjen.
Med album nummer ni, to år gamle "The bird and the rifle", begynte det omsider å løsne.
Samtidig begynte utmerkelsene å strømme inn.
En Grammy for en sang hun skrev for Little Big Town.
Årets låt hos CMA for en sang innspilt av Tim McGraw.
Den første kvinnen til å bli kalt Årets låtskriver av Academy of Country Music, i deres 52 år lange historie med priser.
Hun har dermed noe å leve opp til opp når hun snart 50 år gammel kommer med sitt tiende album.
Og skulle dette mot all formodning passere ubemerket hen, er det noe riv ruskende galt med den amerikanske countrybransjen.
Hun holder fast ved produsenten fra "The bird and the rifle".
David Cobb har jobbet med folk som Chris Stapleton, Jason Isbell, Brandi Carlile og Sturgill Simpson, og han gir McKenna et skreddersydd lydbilde.
Hun er en flott låtskriver og er heller ikke noen dårlig sanger.
Den lavmælte styrken er kanskje ikke mat for hitlistene, men den bringer oss gjennom 11 kutt uten nedturer.
Stikkordet er familier.
Historier hun har opplevd, observert, blitt fortalt og diktet opp.
Hun er fortsatt gift med sin Gene som hun traff i tredjeklasse, og barneflokken har kommet opp i fem.
Dermed burde hun ha et godt grunnlag for åpningen "A mother never rests":
Well here's what I know:
Even when she's sleepin'
She's still dreamin' about you
That's the way that it goes
Even when she's laughin'
Part of her is worryin'
'Bout somethin' she didn't do
"The fixer" er om han som fikser alt, men alt kan ikke fikses.
En merkelig rørende sang om det vi til syvende og sist kjemper forgjeves med.
"People get old" er ikke mindre rørende, om faren som er blitt en gammel mann:
Full of pride and love, he don't say too much, but hell, he never did.
And you still think he's forty-five and he still thinks that you're a kid.
"Young and angry again" risikerer å bli en hit for en Nashville-artist, mens tittelkuttet "The tree" er om eplet som aldri faller langt fra stammen.
"You won't even know I'm gone" og "Happy people" er sanger på det jevne, mens "You can't break a woman" er om hun som kom seg løs:
You can't break a woman who don't love you anymore.
"The lot behind St. Mary's" er en vakker sang, med mye av det samme vemodet i teksten som du finner i Springsteens "The river".
De gode rådene i "The way back home" fører oss fram til avslutningen "Like Patsy would".
"Are you sure Hank done it this way", spurte Waylon Jennings ironisk, mens McKenna er mer ydmyk i sin hyllest til countryikonet Patsy Cline.
Beste spor:
"A mother never rests", "The fixer", "People get old", "The tree", "The lot behind St. Mary's".
|
706255 | train | 4 | literature | 27 | 7 | 2,018 | ROMAN: Opprulling av et vaklende kvinneliv i driftenes vold. | nb | sa | Steinar Sivertsen | Sex- og samlivskarusellen går og går | https://aftenbladet.no/i/G1A3Mm/ | Sex- og samlivskarusellen går og går
ROMAN:
Opprulling av et vaklende kvinneliv i driftenes vold.
Trude Marstein:
Så mye hadde jeg.
Roman.
432 sider.
Gyldendal.
Den sjette romanen til Trude Marstein (f. 1973, debut 1998) er konsekvent komponert og psykologisk-realistisk i stilen, energisk sveipende og med mange stramme scener, der den målbevisste jeg-fortelleren Monika gjennom sytten daterte, kronologisk ordnete kapitler, alle med en overskrift, lar oss få innsyn i det ustadige livet hennes fra hun er tretten år i august 1973 fram til hun i januar 2018, som 57-årig lærer og ugift mor til studenten Maiken, for n’te gang har innledet et seksuelt styrt forhold til en (skilt) mann.
Denne feministisk ladde utviklingshistorien kan vanskelig kalles overrumplende eller original.
Vi hører om Monikas oppvekst i Fredrikstad sammen med en migreneplaget mamma, en lettere frustrert advokatpappa og to eldre søstre, om en ugift tante som sørger over en død datter, og har en sønn som siden skal begå selvmord, om pubertale drifter, studier ved Oslo universitet, etableringen av nye vennskap, menn hun går til sengs med, blir forlatt av, slår opp med – en sex- og samlivskarusell som går og går, gjennom fem tiår, med en datter, mye ensomhet, mange livskriser og diverse håpløse elskovspartnere som resultat.
Det er ikke fritt for at man undres over hvordan en såpass vakker, kvikk, reflektert, skrivefør kvinne - med litteraturstudier, lærererfaring og jobb som tekstforfatter i reklamebransjen å vise til - kan være så kørka og underlivsstyrt i sin omgang med menn at hun aldri lærer å besinne seg i sin kåte femme fatale-ferd mellom ørten senger og stadig nye, forutsigbare samlivshavarier.
I sin omgang med kvinnelig og mannlig seksualitet insisterer fortelleren mer på kroppens umettelige, rå krav enn hun makter å skildre den.
Noen sanselig, kvinnelig Mykle er Trude Marstein definitivt ikke.
Det billedfattige språket hennes er ryddig og passe nyansert, men sjelden direkte spenstig, sensuelt, utfordrende, dessverre.
Best fungerer skildringen av Monikas forhold til datteren Maiken.
Man tror på den ømheten, rådvillheten, fortvilelsen, gråten som manifesterer seg når hun må takle den emosjonelle ambivalensen og lojalitetskonflikten skilsmissebarnet uavlatelig oppviser i situasjoner der valget mellom mor og far tvinger seg fram.
Den systematiske opprullingen av lyst og utroskap og brutte samliv og nytente håp bringer derimot lite nytt.
Som sex- og samlivsroman blir teksten til slutt nærmest utmattende i all sin tilbakevendende, mørke pessimisme knyttet til en kjærlighetsutopi som trolig aldri vil kunne innfris.
|
706256 | train | 6 | screen | 25 | 7 | 2,018 | «Castle Rock» er en serie av typen der du teller dagene til neste episode, så spennende, fascinerende og vellaget er den. | nb | sa | Elisabeth Bie | Nervepirrende godbit fra Stephen Kings univers | https://aftenbladet.no/i/xRvaEj/ | Nervepirrende godbit fra Stephen Kings univers
«Castle Rock» er en serie av typen der du teller dagene til neste episode, så spennende, fascinerende og vellaget er den.
Castle Rock
Strømmeserie sesong 1
Sjanger:
Psykologisk thriller/grøsser.
Nasjonalitet: USA 2018.
Kanal:
HBO Nordic.
Premiere: 26. juli.
Med:
André Holland, Melanie Lynskey, Bill Skarsgård, Scott Glenn, Sissy Spacek, Terry O’ Quinn, Jane Levy m. fl. Episoder: 10x60 min.
Stephen Kings stemning og ånd hviler tungt over «Castle rock».
Ikke så rart.
Både den fiktive byen i den nordøstlige staten Maine og flere av hendelsene i serien er hentet fra diverse Stephen King-bøker og -filmer.
Men bortsett fra den nå pensjonerte sheriffen, spilt av Scott Glenn, er rollefigurene nye.
Manuset til serien er ikke skrevet av forfatteren selv, det er sydd sammen av Sam Shaw og Dustin Thomason, basert på Stephen Kings univers.
Og det er ingen tvil om at de har lykkes i å gjenskape både spenning og stemning á la King.
I Castle Rock ligger blant annet fengselet Shawshank, kjent fra boka «Rita Hayworth and the Shawshank redemption» og filmen med nesten samme navn.
Fengslet er nærmest en hjørnesteinsbedrift i den bittelille byen, de fleste jobber direkte eller indirekte der.
Hopper 27 år
I første episode skjer to store ting med 27 års mellomrom, som viser seg å ha en sammenheng:
I 1991 forsvinner den adopterte, svarte gutten Henry Weaver fra sitt hjem midt på vinteren.
Hans far presten er ute og leter etter Henry, og skader seg alvorlig.
Henry dukker opp igjen etter 11 dager, uten å kunne gjøre rede for hvor han har vært.
I 2018 kysser fengselsdirektøren sin blinde kone farvel for å dra på jobb.
På veien dit begår han i stedet selvmord.
Den nye fengselsdirektøren oppdager at en kjellerfløy av fengselet har stått ubrukt i 30 år.
Da ansatte skal ned for å sjekke forholdene, finner de en ung mann innesperret i et bur.
Han sier ingenting annet enn et navn:
«Henry Weaver».
Du blir hekta
Det går omtrent ikke an ikke å være besatt hekta på hvordan alt dette henger sammen etter dette, og etter å ha sett det svarte, brennende blikket til den navnløse mannen i kjelleren, mesterlig og uhyggelig spilt av Bill Skarskård.
Og «Castle Rock» bare fortsetter å imponere og fenge.
Akkurat som i Twin Peaks, viser den lille byen seg for å være dynket i innbyggernes synd.
Er det en ond makt som står bak?
Og de merkelige evnene et par av innbyggerne har:
Å flytte ting med blikket eller lese andres tanker.
Er disse kreftene onde eller gode?
Mørkt i fengselet
Et svært interessant rollegalleri pensles ut.
Henry Weaver, som flyttet fra byen etter nærmest å ha blitt frosset ut etter forsvinningen i barndommen, livnærer seg nå som forsvarsadvokat for dødsdømte fanger i Texas.
En anonym telefonoppringning fra Shawshank får ham til å dra tilbake.
Deretter kretser mye av historien videre rundt ham.
Det som hendte ham som barn, nabojenta Mollys rolle i mysteriet og hans demente mor.
Og i Shawshank begynner merkelige ting å skje etter at den navnløse og tause unge mannen flyttes fra kjelleren til en ordinær fengselscelle.
Hvordan spenningen bygger seg sakte og uhyggelig opp.
Hvordan nettet sakte, sakte snører seg sammen rundt sannheten.
Uforutsigbarheten.
Den utsøkte rollebesetningen.
Hvordan vi kommer gradvis tettere på karakterene.
Det er vanedannende!
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.
|
706257 | train | 3 | screen | 5 | 7 | 2,018 | Det skorter verken på realisme eller filmatiske finesser i filmen fra et multietnisk og kriminelt miljø i Sør-Italia. Men historiefortellingen, den vakler. | nb | sa | Elisabeth Bie | Han vil bli skurk som sin far | https://aftenbladet.no/i/Kv9Rpo/ | Han vil bli skurk som sin far
Det skorter verken på realisme eller filmatiske finesser i filmen fra et multietnisk og kriminelt miljø i Sør-Italia.
Men historiefortellingen, den vakler.
A Ciambra
Sjanger: Drama.
Nasjonalitet:
Italia 2017.
Regi og manus: Jonas Carpignano.
Skuespillere: Pio Amato, Koudous Seihon, Damiano Amato, Francesco Pio Amato.
Lengde:
1 time 58 min.
Aldersgrense: 12 år.
Pio heter han.
14 år.
Røyker som en skorstein, drikker sprit og går på nattklubb.
Den sammensveisede romfamilien hans ser ham som et barn.
Men det eneste Pio vil, er å bli voksen.
Bli mann!
Bli profesjonell kriminell, som faren og storebroren.
Da disse to havner i fengsel, ser Pio sitt snitt til å vise hva han er god for som familieforsørger.
I Gioia Tauro, på den italienske støvelens tåspiss, lever italienere, romfolk og illegale afrikanske i hver sine klynger, men side om side.
Før i tiden var romfolket nederst i hierarkiet.
Nå er det afrikanerne som blir sett ned på av de andre.
Forbrytergündere
Men Pio finner en god venn i Ayiva fra Burkina Faso.
Også han har slått seg inn på tyverier.
Planen er å sende tyvegodset til hjemlandet og bli rik av å selge det der.
Ayiva og Pio ser på seg selv som gründere med blomstrende bissniss.
Men Pios drøm er å bli en del av familiens forbryterforetak.
Være familieforsørger.
Få respekt.
Men hvor langt vil han for å oppnå drømmen?
Regissør Jonas Carpignano er mannen bak «Middelhavet» fra 2015, om afrikanske flyktningers ankomst i Europa.
«A Ciambra» er en frittstående oppfølger, som denne gangen handler mest om Pio og hans romfamilies situasjon.
Oppfølgeren har den samme usentimentale tilnærmingen, men mangler i større grad det menneskelige aspektet.
Irriterende støy
Filmens realisme er både intens og relativt troverdig, særlig fordi aktørene tilsynelatende spiller seg selv og opptrer ekstremt naturlig.
Kamera følger familien og miljøet som en flue på veggen.
Til en familie som ikke snakker sammen, men heller skriker i munnen på hverandre.
Og hvorfor en så hoppende og vinglete kameraføring?
Hvorfor slike ekstreme nærbilder av furete fjes og hender med svarte neglerender?
Summen av virkemidlene blir en etter hvert til irriterende støy som demper realismen, og som heller ikke lykkes i å kamuflere at det tar altfor lang tid før en historie i det hele tatt tar form i kaoset.
Særlig ny og oppsiktsvekkende er heller ikke denne type miljøskildring.
Historiene er fortalt sterkere og bedre før, blant annet i den knallsterke brasilianske «City of God» (2004).
|
706258 | train | 4 | literature | 16 | 7 | 2,018 | Lokale krangler i Telemark og internasjonal storpolitikk. Joda, det kan godt henge sammen - i alle fall i en krimroman. | nb | sa | Tarald Aano | God krim om rasisme og innvandring | https://aftenbladet.no/i/ng7pAo/ | God krim om rasisme og innvandring
Lokale krangler i Telemark og internasjonal storpolitikk.
Joda, det kan godt henge sammen - i alle fall i en krimroman.
Jarle Sten Olsen:
Bare du som passer på.
Krim.
254 sider.
Format forlag.
Ut av ingenting dukker det opp en forfriskende og overraskende god krimhistorie fra Telemark.
Jarle Sten Olsen er ikke nyskapende, han gir oss en journalist som motvillig blir en slags detektiv - og det har vi jo vært borti noen ganger...
«Bare du som passer på» er ikke engang særlig original; her får vi en velkjent kombo av forbrytelser og storpolitikk, lensmannsetterforskning og internasjonal etterretning.
Det har vi også lest og sett og hørt noen ganger, ja.
Så hvorfor så pass begeistret?
Fordi Jarle Sten Olsens roman er befriende ujålete - den er drivende godt fortalt, ryddig til tross for at trådene blir mange etterhvert, og ikke 100 sider for lang (som altfor mange ambisiøse krimromaner er).
Historien handler om NRK-reporteren som får trøbbel med de hemmelige tjenestene.
For å komme unna straffen, godtar han å bli plassert som sommervikar på NRKs lokalkontor i Bø mens hans egentlige oppdrag er å holde øye med tre syriske asylsøkere som mistenkes for å planlegge terrorangrep mot norske mål.
I tillegg er han droneekspert, som kommer godt med, han er passe kranglete, passe nysgjerrig, passe uredd.
Selvsagt havner han oppi en drapssak før han får laget en eneste reportasje og før han får kontroll på syrerne.
Den døde er NRK-reporteren han skulle vikariere for, og hun holdt visstnok på med et prosjekt på si’.
Spørsmålet blir derfor om drapet har noe med asylsøkerne og terrorfaren å gjøre i det hele tatt, eller om det handler om den døde reporterens hemmelige arbeid.
Og hva med den rasistiske borgerverngjengen?
Eller skjuler det seg mørke hemmeligheter i bygdas historie?
Altså:
Handler dette om noe helt, helt annet?
Eller henger alt sammen med alt?
Igjen:
Olsen er ikke spesielt original, og han bryter ikke nytt land i «Bare du som passer på».
Men han skildrer norsk bygdemiljø karikert og troverdig på samme tid, han blander lokale småkonflikter med internasjonale på elegant vis, og han gir oss en leseverdig krimgåte.
Ty gjerne til denne hvis du vil lese noe annet enn alle andre.
|
706259 | train | 5 | music | 7 | 7 | 2,018 | Han er en du enten fnyser av eller mer enn gjerne vil høre mer fra. | nb | sa | Geir Flatøe | Selvironisk pop i skyggen av McCartney | https://aftenbladet.no/i/G1mOb6/ | Selvironisk pop i skyggen av McCartney
Han er en du enten fnyser av eller mer enn gjerne vil høre mer fra.
Simon Love:
"Sincerely, S. Love x" (Tapete/Border)
Det er gått tre år siden Simon Loves solodebut "Seemed like a good idea at the time".
Før var han sjef for Cardiff-bandet The Loves, som rakk oversette fire album og skrotet det femte.
Mot alle odds fortsetter han videre alene og åpner album nummer to med bryllupssangen til kona:
"God bless the dick that let you go".
Den har strykere og blåsere i tjukke lag, og generelt er han ikke redd for å ta i.
Heller ikke på "The ballad of Simon Love", en tilbakelent og selvironisk slektning av The Eels.
På debuten fikk Elton John en sang, og nå er det Joey Ramones tur:
First time that
I heard your voice, I never thought that there could be a better noise.
Så mye Ramones-lyd er det ikke på denne; mer i retning av Phil Spector og Frank Zappas "Bobby Brown".
"I fucking love you" er til kona, mens "Tennis fan" er til en tidligere kjæreste.
Den framføres à la Paul McCartney – Loves andre store kjærlighet.
Beste spor:
"God bless the dick that let you go", "Joey Ramone", "Tennis fan", "Not if I see you first".
|
706260 | train | 3 | screen | 12 | 7 | 2,018 | Heftig sommeraction på storskjerm trenger ikke ha viktig budskap og Oscar-prestasjoner for å funke. Men den bør heller ikke være så tåpelig og ulogisk som «Skyscraper». | nb | sa | Elisabeth Bie | Hjernedød sommeraction fra The Rock | https://aftenbladet.no/i/e1og5Q/ | Hjernedød sommeraction fra The Rock
Heftig sommeraction på storskjerm trenger ikke ha viktig budskap og Oscar-prestasjoner for å funke.
Men den bør heller ikke være så tåpelig og ulogisk som «Skyscraper».
Skyscraper
Sjanger: Action.
Nasjonalitet: USA 2018.
Regi: Rawson Marshall Thurber.
Skuespillere: Dwayne Johnson, Neve Campbell, Noah Taylor, Roland Møller, Pablo Schreiber.
Lengde:
1 time 49 min.
Aldersgrense: 15 år.
At en sommeraction er hjernedød, er ikke det verste du kan si om en film i den sjangeren.
Det verste er KJEDELIG.
«Skyscraper» er i lange partier kjedelig.
Nettopp fordi den er så hjernedød.
Og forutsigbar.
Og det er fordi «Skyscraper» er basert på et slurvete og slapt manus.
At standardoppskriften for actionfilm er brukt, får så være:
I et svært dramatisk anslag, havner vår helt, FBI-agenten Will Sawyer (Dwayne Johnson) i en livsfarlig situasjon.
Ti år senere er han en legg i minus, men til gjengjeld har han funnet den store kjærligheten i kirurgen Sarah (Neve Campbell) og fått verdens søteste tvillinger i Georgia og Henry.
Så langt helt greit.
Gjennom en gammel FBI-kollega får han i oppdrag å sikkerhetsklarere den splitter nye skyskraperen «The Pearl» i Hong Kong.
Hele familien Sawyer flytter inn i den ennå tomme bygningen, som er verdens desidert høyeste.
Brannsikkerheten i bygget viser seg også å være verdens mest avanserte og trygge.
Livsviktig nettbrett
Det vil si, om et visst nettbrett ikke havner i feil hender.
Da kan en datakyndig raskt sveipe vekk effekten av alle sikkerhetsinstallasjonene, som skal forhindre at en eventuell brann sprer seg til flere etasjer.
Gjett tre ganger.
Man kan vel røpe såpass at The Rock må risikere både liv og enda flere lemmer for å redde familien sin ut av en overtent skyskraper og kidnapperes favn, og samtidig forsere ekstreme høyder og prøvelser etter at slemme skurker har fått kloa i nettbrettet.
Tre minutter inn i The Rocks Hong Kong-opphold kan du bare ut fra ansiktsuttrykk og aksenter plukke ut hvem som er skurkene.
Fem minutter inn er du sikker på at du vet hva akkurat hva som kommer til å skje.
Du tar kanskje litt feil, men virkeligheten er uansett mye kjedeligere og mer forvirrende enn det du trodde.
Teknologiforelsket
At handlingen foregår i en skyskraper, blir mer og mer underordnet.
Det viktigste er å hamre inn igjen og igjen hvor sterk og modig The Rock er, og hvor høyt han elsker sin familie.
Det nest viktigste er å vise fram alskens touch-teknologi.
Kanskje var det fjetrende for ti år siden at noen bare tok på skjermer og satte i verk store ting.
Nå gjør jo selv småunger det i det virkelige liv.
Pinlig OG kjedelig!
Den voldsomme kjærligheten og takknemligheten Sawyer har for sin familie er forståelig og rørende nok.
Men så tjukt smurt på med englemusikk at det blir klamt.
Selvsagt finnes det intense actionsekvenser her som er både nervepirrende og imponerende.
Men særlig nyskapende er de ikke.
«Skyscraper» passerer altså bare så vidt som tidtrøyte på kino en sen sommerkveld.
|
706261 | train | 3 | screen | 12 | 7 | 2,018 | «Hotell Transylvania 3» byr på rikelig med slapstick-humor og mange sjarmerende figurer. Men serien begynner etter hvert å gå på tomgang. | nb | sa | Kine Hult | Tannløs vampyrmoro | https://aftenbladet.no/i/5V47dm/ | Tannløs vampyrmoro
«Hotell Transylvania 3» byr på rikelig med slapstick-humor og mange sjarmerende figurer.
Men serien begynner etter hvert å gå på tomgang.
Hotel Transylvania 3 Sjanger: Animasjon / Barnefilm / Familiefilm / Komedie Skuespillere:
Adam Sandler, Selena Gomez, Andy Samberg, Kevin James, Steve Buscemi Regi:
Genndy Tartakovsky USA, 2018 Lengde:
1 t. 37 min.
Aldersgrense: 6 år
Man trenger ikke ha en hang til gotisk klesstil og mørk musikksmak for å la seg sjarmere av den koselige og fartsfylte Dracula-historien som blir presentert i «Hotel Transylvania»-filmene.
Også i den tredje filmen i rekken klarer regissør Genndy Tartakovsky å overføre gjenkjennelige familieutfordringer til det mangfoldige monstersamfunnet som til enhver tid ser ut til å være samlet på hotellet som har gitt disse filmene navn.
Det er imidlertid en del som tyder på at konseptet har brukt opp kruttet nå.
Når vi møter gjengen igjen lever Dracula et travelt, men fornøyelig liv sammen med datter, svigersønn, barnebarn og alle de andre skapningene de omgir seg med.
Men nå har han vært enkemann såpass lenge at han i smug har registrert seg på monster-Tinder.
Datteren Mavis misforstår og tror at han «bare» trenger en ferie, og snart er hele bøtteballetten på vei til Bermuda-trianglet for å dra på cruise i en farkost som ligner mistenkelig mye på Titanic.
Her faller Dracula fullstendig pladask for skipets kvinnelige kaptein, men snart begynner man å ane ugler i mosen.
Kapteinen er nemlig etterkommer etter Draculas erkefiende Van Helsing, og har skumle planer for vår venn.
Historien er i seg selv ikke så veldig overraskende eller oppfinnsom.
Det er først og fremst alt den er krydret med som gjør filmen verd å se.
De mange, løsrevne sketsjene er morsomme, detaljrikdommen er stor, og ikke minst byr filmen på en del doble lag av humor, som gjør at også de voksne som er slept med på kino har litt av hvert å more seg over.
Det skal noe til å holde koken når man har kommet til film nummer tre, i hvert fall hvis filmene ikke var planlagt som en trilogi i utgangspunktet.
Da begynner de fleste å vise slitasjeskader.
«Hotell Transylvania 3» er dessverre ikke noe unntak.
|
706262 | train | 4 | music | 29 | 7 | 2,018 | Julia Jacklin er et navn å merke seg. | nb | sa | Geir Flatøe | En av årets bedre låter kommer fra Sydney | https://aftenbladet.no/i/3j39JM/ | En av årets bedre låter kommer fra Sydney
Julia Jacklin er et navn å merke seg.
Phantastic Ferniture:
"Phantastic Ferniture" (Transgressive/Border)
En ny generasjon er på gang i Australia, og den er av det gode slaget.
Nyeste navn ut er Phantastic Ferniture fra Sydney.
Vel, helt rykende ferske er de ikke.
27 år gamle Julia Jacklin ga ut albumet "Don't let the kids win" for to år siden, men fortsetter nå som Phantastic Ferniture sammen med gitarist Elizabeth Hughes og trommis og produsent Ryan K. Brennan.
Tom Capell spiller bass på tre kutt, før Tom Stephens fra Jacklins soloalbum ble hentet inn.
Det finnes i det minste to gode argumenter for å høre debuten, og de heter "Fuckin 'n' rollin" og "Gap year".
Førstnevnte er en av årets bedre sanger.
Det er mer hørbart her, men det er disse som først huker tak og som ble plukket ut som singler i forkant.
Resten av albumet holder ikke samme nivå, selv om Jacklin har en stemme som får sanger til å gløde.
Lo-fi garasjerock med popnerve er et mulig stempel på platen, men variasjonen på de ni kuttene gjør det vanskelig å sette bandet i bås.
Beste spor:
"Fuckin 'n' rollin", "Gap year".
|
706263 | train | 5 | literature | 31 | 7 | 2,018 | ROMAN: Dristig mann skildrer uerfaren kvinnes liv som hun opplever det. | nb | sa | Jan Askelund | Når en mann vil skildre hvordan en fødende kvinne har det | https://aftenbladet.no/i/bKrGmg/ | Når en mann vil skildre hvordan en fødende kvinne har det
ROMAN:
Dristig mann skildrer uerfaren kvinnes liv som hun opplever det.
Mikkel Bugge:
Du er ny.
Roman.
203 sider.
Oktober.
Med sine to tidligere novellesamlinger og en roman har Mikkel Bugge (1978, debut 2007) alt markert seg som en spenstig forfatter.
De elleve novellene som hans forrige bok, «Tauet», var satt sammen av, er f.eks. fortalt med medrivende driv av en teknisk dyktig forfatter som vet å sjonglere med mange fortellerposisjoner, som like gjerne benytter en kvinnes som en manns synsvinkel, like gjerne en tilsynelatende distansert tredjepersonforteller som en selvavslørende jeg-persons stemme.
I årets tohundresiders roman går Bugge i en sammenhengende lang fortelling frimodig inn i en opplevelsessfære han ikke godt kan ha selvopplevd, og makter likevel - så langt jeg kan føle og forstå – å dikte seg inn i erfaringer han ikke har kjent på egen medtatte kropp eller sanset i eget pinte hode:
I det «Du er ny» åpner, er en unge kvinne i ferd med å føde, og leseren får hele den intenst overveldende prosessen skildret med hennes egne ord, fra den fødendes egen synsvinkel, slik hun i jeg-form formidler det hun gjennomgår.
Fødselen
Fødselen skjer ikke før sånn cirka halvveis i romanen.
Det betyr at forfatteren kan benytte prosessen dit til å la den fortellende «Jeg» ikke bare vise hvordan hun har det, men også til å vise – kanskje avsløre – hvem hun er: en ung, relativt nyutdannet frisør, fersk, usikker og lærevillig i jobben på salongen, og også uerfarent usikker, fordringsløs og medgjørlig i sitt forhold til Joakim, som barnets far heter.
Han distansert - hun usikker
Joakim er like distansert som hun er usikker på seg selv og de vage forventningene hun måtte ha om hvordan dagene og livet kan og bør innrettes.
Det er som livet bare skjer med henne, samtidig som hun er full av oppdemmet lidenskap og protest, overveldet av slitet, angsten, sinnet og trøttheten som er i ferd med å overvelde henne der hun skal få balanse i forholdet til arbeidssted og kolleger, graviditeten og babyen sin, samt Joakim.
Når en spebarnskontroll antyder at hennes vesle Lina er undervektig, glipper det.
Hvordan det deretter arter seg, er (som hele romanen) medrivende skildret med hennes egne upretensiøse ord, med hverdagslig ordvalg i enkle setninger.
«Jeg sto i gangen og venta på meg selv», heter det på en av de siste sidene.
Det er leserens glede å bli med henne til hun møtes, i en roman like enkel som den er ambisiøs.
|
706264 | train | 5 | music | 25 | 8 | 2,018 | Goseplsoulamericana er et langt, men dekkende ord. | nb | sa | Geir Flatøe | Sanger å bli glad av | https://aftenbladet.no/i/EoA8kl/ | Sanger å bli glad av
Goseplsoulamericana er et langt, men dekkende ord.
The War and Treaty:
"Healing tide" (Thirty Tigers/Border)
Ekteparet Michael Trotter Jr. og Tanya Blount-Trotter har sterke stemmer som konkurrerer med og utfyller hverandre, og de møttes under en musikkfestival i Maryland for åtte år siden.
Han var den gang preget av tiden som soldat i Irak, og sammen synger de om å elske som om hver dag er den siste.
Tittelkuttet "Healing tide" ruller over oss som en flodbølge med orgel og trommer, mens "Here is where the loving is at" er en akustisk countrylåt med Emmylou Harris som gjest.
Spennvidden ivaretas av Buddy Miller som produsent.
Opptakene er gjort hjemme hos ham, og lydbildet låner mye fra 60- og 70-tallet og navn som Sly and the Family Stone og Ike & Tina Turner.
Deres første fullengder teller soul, r&b, blues og gospel, men også bluegrass med veteranen Sam Bush på plass i studio.
Og som det heter et annet sted, det største av alt er kjærligheten.
Beste spor:
"Healing tide", "Here is where the loving is at", "Are you ready to love me?", "It's not over yet", "Little New Bern".
|
706265 | train | 5 | screen | 23 | 8 | 2,018 | «BlacKkKlansman» er både morsom og gripende, men også forstyrrende og til tider ubehagelig å se. Den er også en betimelig påminnelse om at diskriminering og rasehat ikke forsvinner av seg selv. | nb | sa | Kine Hult | Ubehagelig dypdykk i en av USAs store skampletter | https://aftenbladet.no/i/On77wk/ | Ubehagelig dypdykk i en av USAs store skampletter
«BlacKkKlansman» er både morsom og gripende, men også forstyrrende og til tider ubehagelig å se.
Den er også en betimelig påminnelse om at diskriminering og rasehat ikke forsvinner av seg selv.
BlacKkKlansman
Drama / Biografi
Skuespillere:John David Washington, Adam Driver, Topher Grace, Laura Harrier, Ryan Eggold
Regi:
Spike Lee
Lengde: 2 t. 15 min.
Aldersgrense:
12 år
På trygg avstand, både i tid og geografi, er det lett å le litt av en gjeng amerikanske menn som kler seg ut i laken og masker og i fullt alvor tror at de tilhører en overlegen rase.
Med «BlacKkKlansman» får regissør Spike Lee imidlertid latteren til å sette seg fast i halsen ganske raskt.
Han viser med smertefull tydelighet hvor voldsomme overgrep som er blitt gjort mot svarte amerikanere, også i nyere tid, og hvor tunggrodd den institusjonaliserte rasismen har vært, spesielt i sørstatene.
«BlacKkKlansman» er basert på den sanne historien om den svarte politietterforskeren Ron Stallworth, som på 1970-tallet klarte å infiltrere en lokal avdeling av Ku Klux Klan i Colorado.
Rollen er glimrende spilt av John David Washington, og styrkes ytterligere av hans herlige side kick, dyktig framstilt av den allsidige Adam Driver.
De byr på mange komiske situasjoner og vittige replikkvekslinger, men alvoret er aldri langt borte.
Samtidig som Spike Lee forteller den utrolige og ofte nervepirrende historien om tidenes minst sannsynlige klanmedlem, vier han mye oppmerksomhet til en svart studentorganisasjon og deres ideologi.
Det enkleste i verden hadde selvsagt vært å skape en klassisk de gode mot de onde-historie i svarthvitt (beklager ordspillet).
Men i stedet har Lee menneskeliggjort klanmedlemmene, vist hvordan organisasjonen tiltrekker seg enkle sjeler med trang til enkle løsninger, og ikke minst til kameratskap.
Gjennom effektiv kryssklipping viser han også hvordan den svarte motstandsbevegelsen har potensial til å ta etter de destruktive, hvite rasistene.
Når klanmedlemmene brøler «white power» og de svarte roper «black power» skal det selvsagt ikke tolkes som at det ene er like ille som det andre.
Men det gir en ubehagelig påminnelse om at vi noen gang kan være likere enn vi tror.
Det er også en advarsel om å ikke begi seg inn i det totalitære.
Helt mot slutten ramler filmen av en eller annen grunn ut i det overtydelige, med autentiske tv-klipp fra vår tid.
Det er ubehagelig og tankevekkende, og viser at problemene som skildres i filmen for øvrig langt fra er løst.
Samtidig blir det smør på flesk.
Alle som er sånn noenlunde oppegående tar poenget uten at det må forklares i store bokstaver.
|
706266 | train | 3 | screen | 23 | 8 | 2,018 | Britiske «The Innocents» lider under sitt eget gravalvor, og - i hvert fall for oss nordmenn - ufrivillige komikk. | nb | sa | Kine Hult | Et lite stykke «Norge» | https://aftenbladet.no/i/7lAapW/ | Et lite stykke «Norge»
Britiske «The Innocents» lider under sitt eget gravalvor, og - i hvert fall for oss nordmenn - ufrivillige komikk.
«The Innocents»
Britisk tv-serie i 8 deler
Slippes på Netflix fredag 24. august
Den amerikanske strømmegiganten Netflix har de siste årene satset stort på såkalte egenproduksjoner, og de har gjort en stor jobb med å produsere denne typen serier i mange forskjellige land.
I et intervju i Aftenbladet i vår, anslo visepresident for internasjonale egenproduksjoner, Kelly Luegenbiehl, at det er 35.000 mennesker som jobber med å lage europeiske Netflix-serier.
Med disse betydelige tallene i bakhodet, er det grunn til å forvente en del når nye serier lanseres.
I så måte faller dessverre britiske «The Innocents» fullstendig igjennom.
Den har fått en del oppmerksomhet her til lands fordi deler av den er filmet i Modalen i Hordaland, og den har flere norske skuespillere på rollelisten.
Og noen «norske».
Mer om det senere.
I sentrum av handlingen finner vi det vakre tenåringsparet June (Sourcha Groundsell) og Harry (Percelle Ascott).
På førstnevntes 16-årsdag rømmer de hjemmefra.
I Junes tilfelle er rømningen fullt forståelig.
Hun bor sammen med en ekstremt kontrollerende far, som følger henne helt fram til klasserommet, tar fra henne mobiltelefonen og for alle praktiske formål holder henne fengslet og avskåret fra omverdenen.
Grunnen er at June er en såkalt hamskifter, noe faren har unnlatt å informere om.
Det kommer raskt for en dag når hun plutselig er på egen hånd.
Snart er det flere som jakter på det unge paret, som på sin side roter seg borti noen tvilsomme folk, og før vi vet ordet av det selger de ecstacy på en klubb i hovedstaden og finner på all slags ting som var utenkelige for bare kort tid siden.
Denne delen av historien framstår dessverre som temmelig moralistisk.
Ja, der ser dere, ungdom, hvis dere ikke er lydige mot far, risikerer dere å bli kriminelle stoffmisbrukere i løpet av ettermiddagen.
Det blir for dumt.
Det som er enda dummere, i hvert fall for oss her hjemme, er framstillingen av det som muligens, eller kanskje ikke, er seriens skurker.
På et billedskjønt sted i Norge bor en slags sekt som foretar eksperimenter på andre hamskiftere, deriblant Junes mor.
Norge i denne serien er et grisgrendt sted hvor man slakter kaniner på tunet og alle går kledd i islandske strikkekofter.
Men det verste er at man har hyrt inn en del skuespillere som ikke er norske til å snakke norsk.
Det blir ufrivillig komisk og leder tankene til scenene med the norwegians i «Twin Peaks».
Kanskje ikke et stort problem ute i verden, men fullstendig feilslått i Norge.
Spesielt når serien er så blottet for humor som den er.
Selv ikke den alltid vittige Trond Fausa Aurdal klarer å redde denne serien fra sitt eget gravalvor.
Serien har noen stilige anslag i åpningsscenene, men så skrus tempoet ned.
Som seer blir man ikke spesielt nysgjerrig på hva sekten i Norge egentlig holder på med, og hvem og hva disse hamskifterne egentlig er.
Hele opplegget oser av en likegyldighet til både karakterene og plottet.
Hvis dette er nivået Netflix skal legge seg på i sine lokale produksjoner, er det grunn til å ha lave forventninger.
Og det burde egentlig ikke være nødvendig når man har med en av de aller største aktørene på film- og tv-markedet å gjøre.
|
706267 | train | 5 | literature | 29 | 8 | 2,018 | SAKPROSA: Avslørende journalistikk om hvordan makten ter seg også på radio. | nb | sa | Sven Egil Omdal | DAB – en studie i privatisert politikk | https://aftenbladet.no/i/qnB06o/ | DAB – en studie i privatisert politikk
SAKPROSA:
Avslørende journalistikk om hvordan makten ter seg også på radio.
Thor Viksveen:
DAB.
Utdatert før det er oppdatert?
Pax.
Historien om hvordan Norge ble det eneste landet i verden som har slukket FM-nettet, til stor glede for noen få sterke operatører og til stor kostnad og ergrelse for lytterne, er en fortelling om outsourcing av politikk – og de konsekvenser det får.
Thor Viksveen, tidligere sjefredaktør i RA og NTB, har skrevet en bok som bør gå rett inn på pensum i statsvitenskap som en case study i hva som skjer når politikerne ikke kan eller vil engasjere seg før det er for sent.
Senterpartiets forslag om å gjenåpne FM-nettet er som å be om å få ta eksamen påny fordi du dessverre sovnet første gang.
Mektig allianse
For snart en generasjon siden dannet NRK og kommersielle P4 en allianse for å innføre digital radio.
Senere kom også Radio Norge til.
Viksveen beskriver hvordan denne alliansen, der to av aktørene er eid av store internasjonale mediekonsern, i samarbeid med Telenor og byråkratene i Kulturdepartementet har klart å skape en triopolsituasjon som effektivt stenger andre konkurrenter ute, som rammer lokalradiostasjonene urimelig hardt, som har påført radiolytterne store og uønskete kostnader – og som foreløpig har ført til et markant fall i radiolyttingen.
Alt mens Stortinget så en annen vei.
Systematisk, og i et lett og presist journalistisk språk, viser Viksveen hvordan lover og regler enten ble omgått eller bare tråkket under fot for å sikre at de tre store aktørene fikk kontroll over hele radiomarkedet.
Flengende kritikk
Da Anniken Huitfeldt overtok som kulturminister etter Trond Giske, var i realiteten den siste hindring ryddet av veien.
«Da forsvant kravene til «ikke-diskriminering», «eiermangfold» og konkurranselovens krav om at det ikke er tillatt med «samordnet opptreden» over båtripa på tvers av lovvedtak Stortinget selv hadde fattet», skriver Viksveen.
Boken har mange eksempler som burde vekke Riksrevisjonens interesse.
Og offentlighetens.
Kritikken mot Medietilsynet er også flengende.
I stedet for å føre tilsyn, bidro de til at aktørene fikk det akkurat som de ville, selv utenfor de rammene som lov- og konsesjonsvilkår trakk opp.
Systematisk går Viksveen gjennom moderne norsk radiohistorie.
Han viser hvordan Stortinget tidlig aksepterte at digitaliseringen av radiolyttingen skulle være en aktørstyrt prosess.
Ingen politiske organer har gjort noe vedtak om teknologiskifte.
Det ville vært fullt mulig å beholde FM-nettet, slik alle andre land som har innført DAB-teknologien har gjort.
De to kommersielle aktørene, som totalt dominerer reklamemarkedet, fikk også gjennomslag for at de få lokalradioene i de store byene som kunne tenkes å gi dem konkurranse, ble tvunget over på en teknologi de ikke hadde bruk for.
Det er selvsagt heller ikke betryggende å bli minnet om at Høyre gjorde en av P4s progamprofiler til mediepolitisk talsmann.
Reven ble utnevnt til tillitsmann i hønsegården.
I utgangspunktet skulle en tro at en bok om teknologiskifte for radio måtte bli noe for helt spesielt interesserte.
I virkeligheten er dette en bok som bør studeres av alle som interesserer seg for hvordan politikk blir til, også når politikerne enten ikke forstår hva de gjør, eller ikke bryr seg.
|
706268 | train | 5 | music | 30 | 8 | 2,018 | Håp og skuffelse, motstand og ettergivenhet. | nb | sa | Anette Basso | Lekkert om å være svart og queer | https://aftenbladet.no/i/1kpm9e/ | Lekkert om å være svart og queer
Håp og skuffelse, motstand og ettergivenhet.
Blood Orange:
"Negro swan" (Domino/Playground)
Blood Orange er det kritikerroste prosjektet til den New York-baserte engelskmannen Devonté Hynes.
Med forgjengeren «Freetown Sound» fra 2016 nådde han bredt ut.
Her vender han blikket enda mer innover, med refleksjoner omkring sin oppvekst og identitet som queer, svart mann.
Som vokalist har han en myk falsett som leverer budskapet med troverdig sårbarhet og styrke.
Med seg har han gjester som A$AP Rocky på høydepunktet «Chewing Gum», og gjennomgående spoken-word sekvenser fra transaktivisten Janet Mock.
Stemmer som sammen forteller historier om å vokse, frigjøre seg fra andres forventninger og finne sin egen familie.
Alt i en glitrende innpakning som smyger seg inn i øregangene med indiegitarer, synth, fløyte, saksofon, brutt av hylende politisirener.
Litt funk, doser av elektronisk, mye r'n'b og glidende overganger.
Noen låter glir litt enkelt forbi, men resultatet er dødslekkert – og budskapet for mange kanskje livsviktig.
Beste spor:
«Chewing Gum», «Charcoal Baby».
|
706269 | train | 4 | screen | 9 | 8 | 2,018 | «A prayer before dawn» er en sjokkerende og tilsynelatende realistisk krysning av fengselsfilm og boksefilm, basert på sann historie. Vellaget og velspilt, men for helt spesielt interesserte. | nb | sa | Elisabeth Bie | Testosteronbombe fra skrekkfengsel | https://aftenbladet.no/i/KvAWl7/ | Testosteronbombe fra skrekkfengsel
«A prayer before dawn» er en sjokkerende og tilsynelatende realistisk krysning av fengselsfilm og boksefilm, basert på sann historie.
Vellaget og velspilt, men for helt spesielt interesserte.
A Prayer Before Dawn
Sjanger: Action.
Nasjonalitet:
Frankrike/Storbritannia 2017.
Regi:
Jean-Stéphane Sauvaire.
Manus:
Basert på Billy Moores memoarer.
Skuespillere: Joe Cole, Vithaya Pansringarm, Nicolas Shake.
Lengde:
1 time 56 min.
Aldersgrense: 15 år.
Den engelske bokseren Billy virrer rundt i Bangkoks bakgater, selger dop og bokser noen kamper.
Helt til politiet stormer bopelen hans og sleper ham av gårde i fengsel.
Akkurat som i fengselsmarerittklassikeren «Midnight express» (1978), får en vestlig fyr både kultur- og voldssjokk av å havne i umenneskelig fengsel i fremmed land.
Og akkurat som i «Rocky» og utallige andre boksefilmer, blir boksingen middelet til en klassereise på fengselsvis.
Sjokkerende forhold
Nyskapende er den altså ikke, men «A prayer before dawn» har mange kvaliteter.
Joe Cole («Peaky Blinders») gir et utrolig sterkt portrett av den forskremte, uforstående unge Billy Moore som ankommer det grusomme fengelset Klong Prem, ironisk kalt Bangkok Hilton.
Ingen kan forestille seg det kummerlige helvetet som venter der: ekstrem vold, gjengmiljø, harde avstraffelser, korrupsjon og narkotika.
At Billy ikke forstår thai og ingen snakker engelsk, understrekes ved at ingenting av thai-snakket er tekstet.
Så kan også publikum kjenne litt på hvordan det er å være Billy.
Realismen i fengselshelvetet er sjokkerende troverdig, forsterket av at de fleste medfangene spilles av ekte fanger og at de er filmet i et ekte fengsel.
Også bruken av håndholdt kamera og ufokuserte bilder for å gi en følelse av hvordan det føles å være ruset, bidrar til en sterk og vond stemning.
Første halvdel av «A prayer before dawn» er viet den ekstreme realismen i det grusomme fengselet, og om hvordan Billy gradvis lærer seg å overleve.
Når Billy får lov å trene for å delta i Muai Thai-bokseturneringer fengslene imellom, er trening og boksing hovedtemaet.
Nå blir også thai-snakket tekstet, og vi aner flere velkjente grep fra amerikanske boksefilmer.
Overgangen er ikke særlig elegant og troverdig gjennomført.
Blir monotont
Så hva vil egentlig filmen si med den troverdige realismen?
Svaret må være for sjokkeffekt og heftig action.
For historien viser seg å ha et ganske omtrentlig forhold til «virkeligheten».
Et googlesøk avslører at Billy nok både var en god del eldre, og en mye mer dreven fengselsfugl og narkoman enn det filmen vil ha oss til å tro.
Filmens kvaliteter forringes av både dette og flere logiske brister i virkemidlene:
Regissøren lar oss se og føle med Billy gjennom virkemidlene, men hans personlighet ser vi bare utenfra.
Da blir det vanskelig å knytte noen sympati spesifikt til ham i det overbefolkede fengselet.
Når sjokket har lagt seg, blir det derfor for langdrygt og monotont å følge dette testosterondryppende ubehaget i mål.
|
706270 | train | 6 | literature | 30 | 8 | 2,018 | Ideene myldrer hos Børge Lund og blant figurene hans. | nb | sa | Geir Flatøe | Blir bare bedre og bedre | https://aftenbladet.no/i/KvAOOE/ | Blir bare bedre og bedre
Ideene myldrer hos Børge Lund og blant figurene hans.
Børge Lund:
«Kan vi ta det på mandag?», Lunch nr. 7 (Egmont)
Akkurat da jeg lurte på Hundvåg-bosatte Børge Lund snart ville gå tom for ideer, slår han tilbake med full kraft.
Et velkjent triks for serieskapere er å innføre nye figurer.
Det gjelder bare å finne noen som glir inn i galleriet og samtidig tilfører noe nytt.
I samling nummer sju med striper fra "Lunch" trer Vanessa inn på scenen.
Med suveren selvtillit markerer hun sitt revir i kontorlandskapet.
Sosiale medier og manipulasjon er verktøyene som brukes, og hvem har vel ikke støtt på en Vanessa eller to?
Hun ser ut til å kunne bli værende i Lunch-universet.
Roger er derimot en som kommer og går i løpet av boka.
Han skal ha ansvar for bedriftens cyber-sikkerhet, noe de ikke er modne for.
Hvem er forresten det?
Rekk opp hånden alle som elsker å skifte passord.
Ingen?
Børge Lund skrev i forordet til en Pondus-bok at Frode Øverli ofte lar stripene få et ekstra poeng i siste rute.
Lund er slett ikke dårlig på det selv, heller.
Les stripene om Rogers inntreden og fall.
Det er ganske mange av dem som kunne sluttet etter rute tre, men som blir enda bedre med rute med fire på plass.
Stripekunst på høyt nivå.
Kjelltech får god plass i boka.
Dette er til gjengjeld noen av de beste stripene som Lund har lagd om denne snodige enmannsbedriften innen bedriften.
Til å være kontorets fremste unnasluntrer – før Vanessa kom – har Kjell en ustoppelig energi når det kommer til egne påfunn.
Vi har vel støtt på noen av dem også.
Kjell og hans Kjelltech gir seg her i kast med både oljeindustrien og treningsbransjen.
Like morsomt begge deler.
Blant alt det underlige arbeidslivets ledelse har innført, troner free seating og clean desk høyt.
Åpne landskap er ille nok, men det finnes noen som mener at man bare skal grabbe den første og beste pulten i rommet.
En god idé?
Vel, direktør Bache mener det.
Dermed er krigen om arbeidsplassene i gang, og du skal ikke se bort fra at Lund her lanserer et par ideer som kan tas i bruk på rammede arbeidsplasser.
Å pisse på stolen er likevel å gå litt langt.
Børge Lund er i toppform, og da er Kjell og gjengen det også.
|
706271 | train | 5 | music | 25 | 8 | 2,018 | Desperasjon i rillene, men også nydelige melodibiter. | nb | sa | Geir Flatøe | Amerikaneren ble kastet ut av Storbritannia | https://aftenbladet.no/i/L0OzQ1/ | Amerikaneren ble kastet ut av Storbritannia
Desperasjon i rillene, men også nydelige melodibiter.
BC Camplight:
"Deportation blues" (Bella Union/Border)
En hvit amerikaner som må forlate Storbritannia på grunn av et utgått visa, vekker ikke den helt store medfølelse – noe han selv vedgår.
Men det er klart at det var tøft nok for Brian Christinzio, alias BC Camplight, når han endelig sto foran gjennombruddet.
Han ga ut to plater som ble godt mottatt, men lite solgt.
Selskapet droppet ham, og han slet tungt med depresjon, stoff og alkohol.
Et spontant innfall om å flytte til Manchester ble redningen, med flotte "How to die in the North" (2015) som resultat.
Turné og tv-opptreden ventet, men han hadde vært for lenge i England og ble kastet ut.
Ved hjelp av et italiensk statsborgerskap via besteforeldrene kunne han komme tilbake to år senere og spille inn en ny plate preget av hendelsen.
Den har desperasjon i rillene, men også nydelige melodibiter.
Vakker og vond, varmt intim og kaldt fremmedgjort.
Ni intense kutt, verdig en artist med sans for John Grant.
Beste spor:
"I'm in a weird place now", "I'm desperate", "Midnight ease".
|
706272 | train | 5 | screen | 19 | 8 | 2,018 | «Skjelvet» er et ulidelige spennende og visuelt overveldende skrekkscenario om et jordskjelv som knuser Oslo. Men også et gripende portrett av en helt og varsler som mistet seg selv da han reddet mange. | nb | sa | Elisabeth Bie | «Skjelvet»: Suveren Joner som plaget helt | https://aftenbladet.no/i/zLj1P4/ | «Skjelvet»:Suveren Joner som plaget helt
«Skjelvet» er et ulidelige spennende og visuelt overveldende skrekkscenario om et jordskjelv som knuser Oslo.
Men også et gripende portrett av en helt og varsler som mistet seg selv da han reddet mange.
Skjelvet
Sjanger:
Katastrofedrama.
Nasjonalitet:
Norge 2018.
Regi: John Andreas Andersen.
Manus:
Harald Rosenløw Eeg og John Kåre Raake.
Skuespillere:
Kristoffer Joner, Ane Dahl Torp, Edith Haagenrud-Sande, Jonas Oftebro, Kathrine Thorborg Johansen, Stig Amdam, Catrin Sagen.
Lengde:
1 time 46 min.
Aldersgrense: 15 år.
Kinopremiere: 31. august.
I 2015 kom «Bølgen», den første norske katastrofefilmen etter klassisk Hollywood-modell.
Det ble en veldig bra film, og en stor kinosuksess.
Såpass at man nå prøver seg på en annen klassisk Hollywood-øvelse: suksessoppfølgeren.
Det er lov å gruglede seg.
Men slapp av: oppfølgeren «Skjelvet» styrer hårfint klar av de opplagte sjanger- og oppfølgerklisjeene.
Istedenfor å på Hollywood-vis gå større, går «Skjelvet» mindre.
Ved å legge mer vekt på det nære og menneskelige både før, under og etter katastrofen.
Og «Skjelvet» er en minst like intens og spennende opplevelse som «Bølgen».
Etter katastrofen i Geiranger ble geologen og varsleren Kristian (Kristoffer Joner) utropt som den store helten.
Men når vi treffer ham igjen, er han et vrak av en mann.
Kone og barn har flyttet til Oslo, og han greier ikke å være far for ungene sine.
Kristian bærer ansvaret for hele menneskeheten på skuldrene sine, og tenker bare på dem han ikke greide å redde.
Kverulant eller varsler?
Når han via en forskerkollega, med ord på seg for å være alternativt tenkende, fanatisk og nærmest kverulant, får høre om rare ting som skjer i Oslofjordtunnelen, våkner han opp og oppsøker gamle fagmiljøer.
Kristian ser tegn over alt på at et stort jordskjelv kan ramme Oslo.
Men målinger og statistikker sier noe annet.
Hva er sant?
Kristian er åpenbart ute av balanse.
Fagfolkene han utfordrer snakker godt for seg, begge kan ha rett.
Kristian tviler også på seg selv, men greier ikke å la være å bruke all sin energi på dette.
«Skjelvet» jobber (litt for) hardt med å bygge opp en reell frykt for at et jordskjelv skal ramme trygge, kjedelige Oslo en gang.
Men hva kan vi gjøre med det?
«Skjelvet» kommer ikke med svar, bare «lytt til varsleren».
Når selve jordskjelvet endelig er et faktum, skildres det på to måter:
I utvendig panorama, der helt fabelaktige visuelle effekter først får Oslo til å bølge, for deretter åpne seg og rase sammen som et korthus.
Overveldende og nesten vakkert i all sin gru, og utrolig flott og troverdig gjennomført.
Og så inne i delvis sammenraste Oslo Plaza, der både Kristian, Idun Julia og Marit kjemper om å overleve.
Det er disse ekstremt nervepirrende scenene som får oss til å kjenne på hele følelsesregisteret: skrekk og ulidelig spenning, redsel, fortvilelse og jublende glede.
Knallsterk Joner
Det som alltid kommer til å sitte igjen i en etter denne filmen, er den rørende skildringen av mennesket Kristian og relasjonene hans til sine nærmeste.
Og her viser Kristoffer Joner igjen hvilket formidabelt register han har som skuespiller.
Fra det uvirksomme menneskevraket som er ridd av katastrofens demoner, via den angstridde fagmannen til den besluttsomme helten som våkner der andre svikter.
Og som endelig kommer i kontakt med andre følelser i seg selv enn sorg og angst.
Joner er sterk og troverdig på hele reisen.
De visuelle effektene er nevnt.
Musikken er formidabel.
Det samme er skuespillerensemblet.
Edith Haagenrud-Sande er et funn som datteren Julia, og stjeler hver scene hun er i.
Tankene må underveis også innom kinoaktuelle «Skyscraper», med «Dwayne «The Rock»
Johnson som familiemann og helt i høy bygning.
Gå hjem og vogg!
Neste gang The Rock skal være katastrofehelt:
Look to «Skjelvet».
LES MER:
|
706273 | train | 4 | music | 4 | 8 | 2,018 | Denne gang overlater han tonefølget til andre. | nb | sa | Geir Flatøe | Det stusselige livet på bygda | https://aftenbladet.no/i/0EAL2G/ | Det stusselige livet på bygda
Denne gang overlater han tonefølget til andre.
Stein Torleif Bjella:
"Jordsjukantologien" (Sony)
Stein Torleif Bjella fra Ål i Hallingdal har fire plater bak seg.
Få har skildret det ensomme bygdelivet bedre enn ham, og i fjor høst kom han med diktsamlingen "Jordsjukantologien.
Nr. 1".
I forkant av denne utgivelsen befant han i studio sammen med bassist Eirik Øien, trommis Kenneth Kapstad og strengemann Geir Sundstøl.
Der satte musikerne og produsent Bård Ingebrigtsen lyd til 12 av diktene og spilte dem inn live i studio med Bjella som oppleser.
Han har lenge lest egne dikt med improvisert lydfølge mellom sangene på konsertene sine, og tråden trekkes dermed videre.
Dette er et godt stykke unna hva Odd Børretzen gjorde sammen med Lars Martin Myhre og gir mer følelsen av Jan Erik Vold i kompaniskap med Jan Garbarek.
Bjella havner et eller annet sted mellom disse, og det er alltid fint å lytte til ham.
Et greit stunt, men ikke like minneverdig som Børretzen, Vold eller hans egne viseplater.
Beste spor:
"E selde grunnen te hyttefolket", "Ho vart enke", "E forstod ikkje at e var gjæv for far".
|
706274 | train | 5 | music | 27 | 8 | 2,018 | T i år gammel skrev engelske Lucie Silvas sin første låt. | nb | sa | Geir Flatøe | Hun har lyttet til de gamle popmestrene | https://aftenbladet.no/i/ngjorQ/ | Hun har lyttet til de gamle popmestrene
T i år gammel skrev engelske Lucie Silvas sin første låt.
Lucie Silvas:
"E.G.O." (Thirty Tigers/Border)
I dag er hun 40 år og ute med sitt fjerde album.
Karrieren har med andre ord haltet, men denne gang finner hun flyten.
Riktignok lovte ikke den staccato singlen "Kite" all verdens, og hun åpner også med den.
"Girls form Califonia" er derimot langt bedre, og du begynner å forstå hvorfor hun nevner Fleetwood Mac, Carpenters og Carole King som inspirasjonskilder for platen.
Andre hun trekker fram, er David Bowie, Burt Bacharach, Beach Boys, Jackson 5 og Dusty Springfield.
Du finner biter av dem vevd sammen i ulike sanger her, som på balladen "Everything looks beautiful".
Enda bedre er nydelige "Change my mind", mens "Just for the record" er en oppbruddssang så god som noen.
"People can change" og "Black jeans" smaker også av klassisk popkunst.
Pianoet står sentralt, men gitaren hogger tidvis til.
Beste spor:
"Change my mind", "Everyting looks beautiful", "Girls from California", "Just for the record".
|